Den islandske vulkanen Eyjafjallajökull skapte i 2010 kaos i flytrafikken i Nord-Europa og kostet det moderne samfunnet mange milliarder kroner. Men i global sammenheng var den en dverg blant kjemper.

En av kjempene er den tyske vulkanen Laacher See, som for 13 000 år siden spydde ut over 20 kubikkilometer lava og aske. Et 1400 kvadratkilometer stort område ble dekket av et askelag som var opp mot 50 meter tykt.

Folk i området måtte reise vekk, selv der laget var tynt, forteller Felix Riede, som er førsteamanuensis i forhistorisk arkeologi og leder av Laboratory for Past Disaster Science på Aarhus universitet i Danmark.

La Sentral-Europa øde

Riede forklarer at Laacher See-utbruddet var svært voldsomt og varte i flere måneder.

– Det var et av de største vulkanutbruddene på den nordlige halvkulen i nyere geologisk tid. Det var et voldsomt utbrudd, spesielt når man tenker på at det er lite vulkansk aktivitet i Europa. Befolkningen har trolig hatt svært begrenset erfaring med vulkanutbrudd, særlig av denne størrelsen, forteller Riede.

Partikler fra vulkanen ble spredt utover Europa, fra Italia i sør til Sverige i nord, og fra Belgia i vest til Polen i øst.

– Det er mye som tyder på at Sentral-Europa var folketomt i en lang periode etter utbruddet, sier Riede. 

Flyttet vestover

Riede forklarer at man flere steder har funnet boplasser fra tiden før utbruddet. Over boplassene ligger det et askelag, men over asken er det ingenting, noe som tyder på at områdene blir forlatt.

Forskeren har en teori om hva som skjedde med disse fortidsjegerne:

– Jeg tror de flyttet til et annet sted. Det er selvfølgelig vanskelig å bevise hvor, men vi har noen indikasjoner. Mange dro mot vest, inn i dagens Frankrike og Nederland, sier Riede. 

– Lenger unna, i utkanten av det området vulkanen påvirket, orienterte folk seg trolig mot både nord og vest, sier han.

Isolert i Norden

Vulkanen avskar jegerne i nord fra kontakt med andre grupper, og det fikk konsekvenser for kulturen, samfunnet og metodene for å lage redskaper.

Felix Riede tror det arkeologer kaller Brommekulturen, oppsto i kjølvannet av det store vulkanutbruddet:

– Utbruddet førte til en kollaps av de tradisjonelle reiserutene, som også var sosiale nettverksruter. Jeg tror Brommekulturen oppsto når folk måtte skifte boligområde og ble isolert.

Mistet kunnskaper

Arkeologer kjenner igjen boplasser fra Brommekulturen fordi flintredskapene er annerledes enn andre fra samme tid. Riede forteller at redskapene ser svært enkle ut, og at de er laget uten å spare på flinten.

Jegerne har nok hatt all den flinten de trengte, for Danmark er full av kvalitetsflint, men ifølge Riede har de små gruppene av jegere antagelig også mistet en del kunnskaper da de ble isolert:

– I resten av datidens Europa var folk godt i gang med å lage flintredskapene i mindre og mindre utgaver.

Viktig våpen

Kanskje har jegerne i Danmark til og med mistet den kunnskapen som skal til for å lage et av de mest kjente steinaldervåpnene: buen.

Når arkeologer skal finne ut om et folk har hatt pil og bue, ser de som regel etter pilspisser. For det er sjelden at de organiske delene, som buen og selve pilen, har overlevd siden den gang.

Det merkelige er at det finnes massevis av pilelignende spisser fra Danmark på denne tiden. Men forskerne er i tvil, for de er større enn de fleste pilspissene fra steinalderen.

Kastet med spyd

Spissene er så store og tunge at Felix Riede mener de er spisser til kastespyd.

– De brukte sannsynligvis et kastetre, som er mer enkelt og mer fleksibelt i forhold til byggematerialer, sier han og fortsetter:

– Pil og bue er egentlig et bedre våpen. Det lar deg skyte flere skudd med mindre støy. Men teknologien bak buer er kompleks, og for isolerte jegere var det trolig vanskelig å vedlikeholde den kunnskapen.

– En bue krever også godt råmateriale, og på denne tiden var det lite av egnede treslag som or og hassel. Kanskje et godt kastetre er bedre enn en dårlig bue? funderer Riede. Han forteller at man har forsøkt å lage piler med spissene fra Brommekulturen.

Det var mulig, men ikke optimalt. 

– Tunge spisser krever en kraftig bue, og pilskaftet må normalt være minst like tykt som enden av pilen. Det mest sannsynlige er derfor at de ble brukt til kastetrær, sier Riede. 

Tvunget ut av Sentral-Europa

Det var god grunn til å flytte på seg etter vulkanutbruddet for 13 000 år siden. Selv tynne askelag kunne skape store problemer.

Materiale fra vulkanutbrudd heter på fagspråket tefra og består av mineralske partikler. En del av tefraet er svært finkornet, reiser langt med vinden og har noen ubehagelige effekter.

– Tefrapartikler kan gjøre stor skade på lungene, særlig hvis de er under 15 mikrometer, sier Felix Riede.

Han forteller at asken fra Laacher See inneholdt mange av disse små partiklene.

– De små partiklene er både irriterende og farlige, særlig for dyr. Mennesker kan vaske asken av maten, men de var avhengige av de store byttedyrene. Disse dyrene går hele tiden med snuten mot jorden for å finne mat.

Tygger i stykker tennene

Små partikler av smeltet stein og glass er mye hardere enn emalje og sliter ned tennene på dyr som spiser planter.

– Når dyr spiser gress eller annen føde belagt med tefra, er det skadelig for tennene. Hvis det blir for ille, så flytter de på seg. Vi vet fra moderne eksempler at de etterlater ungene sine. Og Laacher See-utbruddet skjedde på våren eller tidlig på sommeren, akkurat når dyrene har mange unger, sier forskeren.

Han forteller at noen tefratyper også er direkte giftige:

– Tefra er belagt med kjemiske stoffer, for eksempel fluorid, som er giftig i store doser. Akutt fluoridforgiftning er dødelig, og kronisk forgiftning kan føre til at tennene blir myke, og misdannelser i skjelett og gevir.

En voldsom opplevelse

Utbruddet ved Laacher See var så stort at det kunne både høres, merkes og ses langt unna.

Kraftige trykkbølger, enorme askesøyler og øredøvende bråk, etterfulgt av uvær med lyn og voldsomt regn – det var noe av det fortidens europeere opplevde for 13 000 år siden, forteller Riede:

– Det varierende klimaet og de ustabile økologiske forholdene mot slutten av siste istid, koblet med skrøpelige sosiale nettverk, gjorde de små gruppene av jegere sårbare.

Vulkanutbruddet har trolig endret jegernes syn på verden: – Vi vet fra andre steder i verden, der tradisjonelle samfunn har opplevd vulkanutbrudd, at katastrofen ofte blir en del av befolkningens myter og tro.

Følger byttedyrene

Selv om folk kan leve med trykkbølger, bråk og dårlig vær, og selv om de kan vaske maten sin, nytter det ikke å bli i et område hvis maten forsvinner. Så når de store byttedyrene forlater et askedekket område, følger en fornuftig jeger etter, forteller Riede.

Ved Laacher See gikk det flere hundre år før jegerne vendte tilbake. Ifølge Riede var det ikke bare vulkanen, men også de siste krampetrekningene i istiden som førte til lavere temperaturer i 200 år etter vulkanutbruddet, som gjorde at det tok så lang tid.

Han forteller at arkeologer har funnet enkelte spor etter nysgjerrige sjeler på nordsiden av Laacher See 150–200 år etter utbruddet, men at steinalderjegerne antagelig ikke flyttet tilbake til Sentral-Europa for alvor før 5–600 år etter utbruddet.

Referanser: 

The Laacher See-eruption (12,920 BP) and material culture change at the end of the Allerød in Northern Europe

Testing the 'Laacher See hypothesis': tephra as dental abrasive

Testing the 'Laacher See hypothesis': a health hazard perspective

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.