De fleste har nok et bilde i hodet når man snakker om skulpturer i det antikke Hellas. De er hvite, og de mangler kanskje armer og bein. Men slik har de ikke alltid sett ut. Etter mange år under jorden har fargene gått tapt.

På Ny Carlsberg Glyptotek har de siden 2009 arbeidet med et forskningsprosjekt om disse fargene. Det kan skape mye ny kunnskap om skulpturene, mener Jan Stubbe Østergaard, som er forskningsinspektør og arkeolog ved museet.

– Fargene er en integrert del av skulpturen, og man forstår den ikke før man har sett den med de opprinnelige fargene, sier han.

Den romerske togaen er et eksempel. Fargene på togaen indikerte en bestemt status. Hvis figuren har mistet fargen, vet man heller ikke hvilken status personen hadde.

I fagkretser har man lenge kjent til fargene. Likevel er det ikke noe den brede befolkningen er helt bevisst om. Første gang Glyptoteket hadde en fargeutstilling, var i 2004, og det vakte stor oppsikt.

Fargen skaper forbindelse

Fargene på de antikke skulpturene kan ha en stor betydning for den europeiske selvforståelsen. Ifølge Østergaard har alle andre høykulturer malt skulpturene sine, og den hvite marmoren har derfor skilt seg ut.

– Den europeiske høykulturen har ikke vært preget av respekt for andre kulturer, og grekerne kalte selv perserne for barbarer. Vi europeere har ofte ment at vi er annerledes og overlegne. Europeerne har sett de hvite marmorfigurene som idealet når det gjelder skulpturer, fordi de skilte seg fra alle andre, sier han.

For eksempel kommer den hvite marmorens opphøyde status til uttrykk i en bygning som The United States Capitol i Washington, USA som huser den amerikanske kongressen. Med sine hvite søyler av marmor ligner den noe fra antikken – og navnet er også hentet fra en av Romas syv høyder.

– Det er bare ett av mange uttrykk for hvordan det hvite marmoren har vært så identitetsbærende på svært mange nivåer, forteller han.

Da fargen forsvant

Men hvorfor har man ikke tidligere visst at skulpturene var malt?

Naturlige nedbrytningsprosesser har gjort at mange farger har gått tapt. Og helt fram til på 1930-tallet rengjorde man arkeologiske funn, noen ganger med stålbørster.

– Det kan være svært vanskelig å se om en skulptur har maling på seg når man graver den ut for første gang, og det har tidligere vært vanlig å børste funnene rene, forteller Østergaard.

I løpet av 1800-tallet ble det mer og mer klart blant en utvalgt skare at skulpturene hadde hatt farger.

– Dette var imidlertid spesielt innvidde og fagfolk. I dag har man en annen tilnærming til kunnskap. Vi vil finne fram til fargene igjen, sier han.

De malte skulpturene vender tilbake

Nylig gikk man i gang med å rekonstruere en kopi av marmorskulpturen «Portrett av en ung romer». Kopien skal poleres og males, slik at man kan få et inntrykk av hvordan portrettet så ut opprinnelig.

– Men hvorfor skal man polere den, hvis man har malt over? Det har man nok gjort for å skape spektakulære effekter, gjetter Østergaard.

Det er en dyr prosess å gjenskape en slik figur, og det er derfor bare denne ene rekonstruksjonen blir høypolert.

Man kan få se skulpturen, sammen med andre rekonstruerte verker, høsten 2014, når Ny Carlsberg Glyptotek åpner opp for utstillingen «Farven: den fjerde dimensjon».

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.