Ganggravene ble anlagt for mer enn 5000 år siden. Forskerne vet at det ble utført ritualer omkring gravene, og at de ble brukt til å oppbevare levninger. Tidligere har ikke forskerne kunnet forklare ganggravenes plassering og orientering, men den vanlige forklaringen har vært at det har å gjøre med solen.

Den forklaringen må kanskje revideres etter at en dansk forsker har funnet en sammenheng mellom gravenes plassering og et mønster av fullmåneoppganger før måneformørkelser i sommerhalvåret.

– Hvis det viser seg at steinaldermennesker på denne tiden har vært i stand til å forutsi måneformørkelser, var de langt mer avanserte enn vi hittil har trodd. Hvis det holder stikk, må vi kanskje skrive om historiebøkene, sier astronom Claus Clausen, som er forskeren bak de oppsiktsvekkende resultatene.

Ganggraver peker på hverandre

I tillegg til å ha oppdaget at de kanskje har en sammenheng med måneformørkelser, har Clausen også oppdaget at ganggravenes plassering i forhold til hverandre ikke er tilfeldig. De ser ut til å peke hverandre ut i landskapet, og man kan si at det er siktlinjer mellom dem.

Det er en ny og sjelden oppdagelse som kan gi ny kunnskap om steinaldermenneskenes evne til å planlegge landskapet.

– Man må tenke på at vi hadde en tidlig landbrukskultur på det tidspunktet, og man skulle tro at det primære fokuset simpelthen var på å overleve og føre slekten videre. Likevel bygget de 40 000 ganggraver og andre storsteinsgraver, og det indikerer en svært kraftig styring og en organisert innsats som så vidt jeg kan se setter steinalderkulturen i et nytt lys, forteller Clausen.

Clausen er nådd fram til hypotesen sin ved å undersøke retningen av de gangene som er bygget i forbindelse med gravene. Han oppdaget at de fleste pekte i bestemte retninger, og han undersøkte hva de kunne peke mot.

– Jeg så på dem i forhold til solen og månen og fikk ikke noe resultat. Jeg vurderte stjernene, men gikk bort fra det. Så undersøkte jeg dem i forhold til fullmåneoppganger for måneformørkelser, og det ga statistisk bingo, forteller han.

To astronomiske fenomener avgjørende

Det er et stort spørsmål hvordan datidens mennesker, som ikke hadde avansert utstyr eller kikkerter, kunne forutse måneformørkelser. Clausen har et forslag som involverer to astronomiske fenomener. Ved å  kombinere dem kan han reprodusere retningene til gravene.

Noen ganger skjer det at månen står opp når solen går ned, og det ser ut som det er to soler på himmelen samtidig. Når det skjer, vil det i en tredjedel av tilfellene komme en måneformørkelse i løpet av natten. Metoden virker best i sommerhalvåret.

Når månen i bestemte år når sine ytterste oppgangspunkter, ekstrempunktene, vil fullmåneoppganger som oppstår i bestemte perioder, og gjerne litt skjevt fra øst (cirka 100 grader regnet fra geografisk nord), utløse en synlig måneformørkelse.

Men for å kunne trekke de riktige konklusjonene fra disse to kriteriene, må datidens mennesker antagelig ha utført hundre års observasjoner av fullmåneoppganger, og så må de ha vært i stand til å formidle kunnskapen deres til hverandre, forteller Clausen. Og har de gjort det, var de betydelig mer avanserte enn vi har trodd til nå.

– Hvis det holder stikk at de kunne forutsi måneformørkelser, er det første gangen vi kan dokumentere at det ble foretatt systematiske astronomiske observasjoner her hjemme. Samtidig indikerer det at troen på at steinalderfolk orienterte seg mot solen, er feil, og at de kanskje hadde en form for månekult, sier Clausen.

Matcher Stonehenge

Det er nærliggende å se for seg en form for danske pyramider når Clausen forteller, og han avviser ikke sammenligningen, men bygger den ut.

– Vi har faktisk noe som matcher Stonehenge, hvis det holder. Jeg synes faktisk det overgår Stonehenge. Og det kan kanskje bli en turistattraksjon hvis vi kan grave opp en enkelt klynge av ganggraver og beskrive hvordan de fungerer, sier han.

Claus Clausen presenterte funnene sine på en konferanse i Tyskland i mars. De andre forskerne så overrasket ut, men syntes det var fantastisk spennende, forteller han.

– De hadde aldri sett så sterke indikasjoner på at det kunne være en sammenheng mellom hypotese og observasjoner, utdyper Clausen.

I forbindelse med konferansen var forskerne ute for å se på noen eksemplarer av en tysk pendant til ganggravene, og Clausen brukte kameraet sitt til å vise at hvis man fra gangåpningen zoomet inn langs gangen, ville man finne den neste.

– Plasseringene var helt sikkert knyttet til hverandre, og siktlinjer mellom dem, som ved de danske gravene, er det antagelig også, sier han.

Har hypotese, ønsker tverrfaglig ph.d.-stilling

En doktorgradsavhandling som skal kartlegge hvordan steinalderfolk kunne klare ut å forutse måneformørkelser er Clausens drøm.

– Hvis jeg får mulighet til å gjennomføre en ph.d., vil jeg kunne teste hypotesen min, og få en bedre dokumentasjon av linjene mellom gravene. Samtidig vil arbeidet foregå på en måte som i denne sammenhengen er helt ny for dansk forskning. Det vil være tverrfaglig og involvere blant annet etnologi og arkeologi, forteller han.

Clausen håper også at han kan skape debatt innen sitt eget fagområde.

– Mange henger nok fast i at det bare var solen som var avgjørende. Ny forskning i andre land peker imidlertid på at det mange steder i Vest-Europa var månen steinalderfolkene orienterte gravene etter. En tredje mulighet er at både sol og måne var like viktige, avslutter han.

Claus Clausen har en teori om at jettestuene kan være anlagt ut fra måneformørkelser.

– En måneformørkelse er jo et fantastisk fenomen, en god trigger for ritualer. Jeg tenker meg at den formørkede månen kunne symbolisere en åpning til dødsriket, og på den måten være en slags sjelelig avfyringsrampe, sier han.

Han forteller at datidens mennesker sannsynligvis først ble begravet ett sted, men senere, uvisst av hvilken årsak, gravd opp, og så ble knoklene flyttet til ganggravene.

– Men det vet arkeologene mye mer om enn meg, understreker han.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Les mer:

Claus Clausens egen artikkel om oppdagelsene i bladet Aktuel Naturvidenskab