Mystiske runer på vikingskatt fra Skottland er nå tydet
Den flotteste vikingskatten noensinne funnet i Storbritannia ble oppdaget av en metalldetektorist i 2014. Nå vet forskerne mer om tingene som en gang ble gravd ned i Galloway i Skottland.
Disse angelsaksiske runene har vært et mysterie siden Galloway-skatten ble funnet i 2014. Nå tror forskerne de vet hva som er risset inn.(Foto: National Museums Scotland)
Noe av det mest spesielle med skatten var at det er
runeinskripsjoner på flere av gjenstandene. Fire av dem er mest sannsynlig en
forkortelse av navnet til den som eide armringen.
Men på en av armringene står det et ord eller en setning som
runologene har slitt med å forstå.
Runene er angelsaksiske, og språket er gammelengelsk. De er
klare og tydelige å lese.
Men denne runeinnskriften har ikke gitt mening.
Ïignaf er ikke et ord vi finner i språk snakket på denne
tiden verken i Storbritannia eller Irland, skriver avisa the
Guardian.
Løsningen på mysteriet åpenbarte seg da runologene skjønte
at kanskje f-en skulle stå for seg selv, og bety feoh – et ord som betyr rikdom
eller eiendom. F-en står nemlig sammen med små forkortelsestegn som er kjent
fra håndskriftstradisjonen.
Runen ï kan også bety h, som i så fall betyr at det står
higna – fellesskap.
Setningen ble i så fall:
Dis is
ïigna f(eoh).
This is the community’s property – Dette er fellesskapets
eiendom.
Annonse
Galloway-skatten i sin helhet.(Foto: National Museums Scotland)
Gode forklaringer
Runolog Kristel Zilmer ved Kulturhistorisk museum i Oslo
synes tolkingen er veldig spennende.
– Galloway-skatten og armringene med
runeinnskriftene er et spennende funn, og det er interessant å se hvilke
resultater nøye arbeid med å lese og tyde innskriftene har gitt her, sier hun
til forskning.no.
Zilmer ser frem til vitenskapelige publikasjoner om
tolkningen, men sier at foreløpig informasjon fra forskerne allerede gir gode
forklaringer.
– Funnet er spesielt interessant med tanke på at
innskriftene på armringene kan hende gir oss navnene på menneskene som eide
eller hadde noe med skatten å gjøre, noe som vi jo vanligvis ikke vet noe om.
Bruk av runetegn som forkortelser for egne navn kan være
problematisk å bevise, forteller Zilmer.
– Men når det gjelder f-runen her så finnes det et
godt grunnlag for nettopp dette i den gammelengelske tradisjonen, med belegg
fra håndskriftskulturen.
En runedialekt?
– Det er en del her som er teknisk feil hvis vi
sammenligner med det vi vet om hvordan runer skrives korrekt, sier David
Parsons, runolog ved University of Wales, til the Guardian.
Han er en av forskerne som har jobbet for å forstå hva den
merkelige setningen betydde.
Men også i dag er det stor variasjon i hvordan engelsk både
skrives og snakkes, og hvis vi tenker oss at det var sånn også da, så er det
mulig å se dette som en sannsynlig lesning, sier han.
Det er risset inn runer på flere av armringene. Disse er tolket som forkortelser av navn.(Foto: National Museums Scotland)
Tidligere har man lurt på om skatten tilhørte personene med
navn på armringene. Det tror ikke forskerne nå lenger.
– En ting er sikkert – dette ser ikke ut som en
enkeltpersons eiendeler, skriver de.
Både folk som snakket gammelengelsk og som tilhørte
kirkesamfunn ser ut til å ha noe med skatten å gjøre – vanligvis ikke grupper
man assosierer med skatter fra vikingtiden.
– Hvor mange visste hvor den ble gravlagt? Hvorfor
«signerte» de gjenstandene på denne måten med mindre de mente å komme tilbake
for det? Og hvorfor kom ingen av dem tilbake? spør forskerne.
– Vi er nærmere enn noen gang å forstå menneskene
bak denne vikingtiden, men mange flere mysterier gjenstår.
En vikingskatt i en kristen kontekst
Michael Schulte, professor i nordisk språkvitenskap ved
Universitetet i Agder, var først skeptisk til den nye tolkningen.
– Men jo mer jeg har tenkt over det, jo mer synes jeg
den er veldig tiltrekkende, den har mange sterke sider, sier han.
Også Schulte trekker frem f-runen med prikkene – noe som
kalles en begrepsrune, altså at den står for noe annet enn bokstaven.
Det som er ekstra spennende med denne skatten, ifølge
Schulte, er at det er en vikingskatt i en kristen kontekst, markert med
angelsaksiske runer.
Annonse
– Bakteppet her er at en bølge av sølv når disse
traktene på grunn av vikingtoktene, sier Schulte.
Selv om skatten ikke er utformet av eller tilhørte vikinger,
så er det vikingenes teknologi og ornamentering som er brukt.
– Irskesjøen med øya Man i sentrum var en
smeltedigel der nordisk, keltisk og angelsaksisk kultur møttes, sier Schulte.
– Å bruke denne typen sølv som betalingsmiddel var
vikingenes innovasjon. Og dette ser helt ut som skandinaviske armringer, selv
om man har funnet ut at de ikke ble laget der. Det er made in Northumbria, men
med design fra vikingene.
Klosterets sparekonto?
For området som skatten ble funnet i lå ikke innenfor danelagen,
det området i England der skandinavisk lov gjaldt. Og den nedgravde skatten
inneholdt også et kors og en bispekrukke av krystall.
– Antagelig var dette eiendommen til et klostersamfunn
i Sørvest-Skottland, randsonen av Northumbria, tror Schulte.
Han sammenligner nedgravingen med et bankinnskudd.
– Det er på en måte en bankkonto som de har
deponert et sted der de var trygge på at det ikke ble funnet av andre, men der
de selv kunne finne det igjen, tror Schulte.
Skatten var gravd ned i flere lag, og pakket inn i
skinnsekker.
– Så de regnet vel med i sin levetid å grave den
ut igjen. Men historien blir jo ofte annerledes enn vi tenker oss.
