– Jeg synes det ser ut som at de har tatt spader og spadd det oppi kommodeskuffene, sier Marianne Vedeler til forskning.no. Hun er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum. 

– Det var mye leirflak mellom dunene. 

Hun snakker om den enorme mengden dun som ble funnet under utgravningen av Osebergskipet i 1904 - den flotteste vikinggraven som kanskje noen gang vil bli funnet, som arkeolog Hanne Lovise Aanestad har beskrevet den. 

Dunen ble lagt bort og så gjenfunnet i 2009, i de originale skuffene og kassene den var lagt i over hundre år tidligere. 

Vedeler var med på å pakke om og undersøke de store mengdene dun. Med leire innimellom.

Dunen lå og fløt

Da hun veide dunen som ble fraktet til museet, endte vekta på over 31 kilo. Og det er kun den dunen som arkeologene tok med seg. 

Til sammenligning har en høykvalitets-dundyne rundt én kilo dun i seg. 

– Det lå nok masse igjen, sier hun til forskning.no. 

Under utgravningen var det perioder med svært dårlig vær og mye regn. Tykke flak med dun fløt rundt i søledammer inne i gravkammeret, beskriver hun i en artikkel om tekstilfunnene i Osebergskipet. 

Det viser seg at dette slett ikke er den eneste graven fra vikingtid-perioden som inneholder dun. 

Men hvorfor lå all denne dunen her? 

To kvinners gravkammer – fylt med skatter

På dekket til Osebergskipet lå gravkammeret, og inne i gravkammeret lå de to ukjente kvinnene som hele graven antagelig ble bygget for. 

De fikk med seg et stort utvalg skatter i graven. De sirlige utskårne dyrehodene og Osebergvogna er bare noen få eksempler på svært forseggjorte gjenstander.

– Dette var høystatusting, både tingene i seg selv, men også utførelsen, sier Vedeler. 

Massevis av arbeidstimer må ha gått med til å lage mange av disse tingene. Et eksempel er den svært godt bevarte «Buddhabøtta» - ei keltisk bøtte i barlind som sannsynligvis stammer fra Storbritannia. 

Det var nok også mye arbeid å samle inn all dunen. 

Marianne Vedeler synes det virker usannsynlig at de store mengdene dun skulle ha vært brukt i dyner. Hun mener det kan være restene av en diger madrass.

Var det en kjempemadrass? 

Hun argumenterer også for at de kjente, utskårne dyrehodene i graven kan ha sammenheng med denne mulige sengen. 

– Vi vet egentlig veldig lite om det. Det vi kan si, at er at de ble funnet i hvert sitt hjørne av denne digre ansamlingen med dun. 

Dyrehodene ble funnet i gravkammeret, og de var bundet sammen med rep, skriver Vedeler i denne artikkelen.

Det er altså mulig at de ukjente kvinnene i graven ble lagt på en diger madrass fylt av dun. Det er også funnet noe som kan være rester av et plantebasert stoff. Dette kan ha vært trekket på madrassen, ifølge Vedeler.

Mye av dette er spekulasjon. 

Selv om mye av Osebergskipet og gjenstandene i graven var så godt bevart at selv dunen overlevde mer enn tusen år i jorda, var graven kraftig forstyrret. 

Gravrøvere åpnet nemlig gravkammeret fra toppen rundt 100 år etter at det ble lukket og dro ut levningene etter kvinnene.

– Utrolig vanskelig puslespill

«Gravrøverne har tat ut skelettene av kammeret og har slæpt dem op i den aapne indbrudsgang de har gravet. Av hvilken grund de har gjort dette, hører det foreløbig ikke hit at undersøke.»

Slik beskriver Oseberg-arkeologene hvordan det så ut der, i boka Osebergfundet bind 1 fra 1917. De beskriver også store mengder dun som lå under en båre i gravkammeret, men det var uklart om denne båren kom fra selve graven eller fra innbruddet. 

Det å forstå hvordan gravkammeret så ut da det ble lukket, er et vanskelig arbeid, sier Vedeler. 

– Dette er et utrolig vanskelig puslespill som vi ikke er i mål med på noen måte.

På et eller annet tidspunkt gikk det hull på denne madrassen, hvis det faktisk var en madrass. Det kan ha skjedd under gravrøveriet eller da selve kammeret kollapset, sier Vedeler.

– Når det går hull på madrassen, kan du tenke deg hva som skjer. Da flyr det dun til alle kanter, og alt som ligger der inne, blir blandet med dun. 

Billedvever oppå madrassen?

Slik som billedvevene fra Oseberggraven. På baksiden av flere av de detaljerte og forseggjorte teppene har det festet seg dun. Noen av motivene er slagscener og prosesjoner med hester og vogner, som du kan lese mer om på forskning.no.

Noen av vevene var sammenbrettet og lå inne i eller nær en kiste i kammeret. Andre lå kanskje oppå madrassen, mener Vedeler. 

– De mest kjente billedvevene har ligget på toppen, på utstilling. 

Forskerne vet ennå ikke hva slags dun som ble funnet i Oseberggraven. Vedeler refererer en analyse fra slutten 2000-tallet. Der kom de fram til at mye av dunen kunne komme fra sjøfugl, som fregattfugl, skarv, ibis og tjeld.

– Men hva slags sjøfugl, vet vi ikke, sier Vedeler. 

Det finnes andre graver fra vikingtiden hvor det er funnet dun der forskerne vet hva slags fugler den kommer fra. 

Puter til krigere

– Dun er mykt, og så er det samtidig ganske varmeisolerende. Det beholder strukturen selv om det blir klemt, sier Jørgen Rosvold til forskning.no.

Han er forskningssjef ved Norsk institutt for naturforskning og har ekspertise i å artsbestemme fugler fra arkeologiske funn.

– Det er et materiale som sjelden blir bevart i jorda. Det er sjelden du finner fjær i arkeologisk sammenheng.

Rosvold var med på å undersøke et fjærfunn fra en grav i Valsgärde i Sverige, datert til 600-tallet e.Kr. Altså litt tidligere enn vikingtiden og Oseberggraven. Funnet er beskrevet i en forskningsartikkel fra 2021. 

Her argumenterer forskerne for at krigerne i gravene lå på madrasser med fjær. Rosvold var med på å finne ut at det var fjær fra mange forskjellige typer fugler og at det var lite spor etter handel over lange avstander.

– Det er ganske stor variasjon i fjærene de har brukt de ulike stedene i Norge og Sverige, sier Rosvold. 

– Det tyder på at fjær generelt har vært et viktig materiale. Så har de kanskje bare spart på det de har hatt av fjær. 

Det meste av fjærene i Valsgärde stammet fra forskjellige gjess og ender, inkludert ærfugl. De fant også mer uvanlige putefjær: Nemlig fra ugle. 

Hvordan ser de forskjell på den eldgamle dunen?

– Vi ser på fjærene i mikroskop, på alle de fine, små strukturene og pigmentfordelingene på millimeter- og mikrometernivå, forteller Rosvold. 

– Da blir det mulig å skille ulike fuglegrupper fra hverandre, noen ganger ned til art også. 

I tillegg til Oseberggraven, trekker Rosvold fram Grønhauggraven på Karmøy, hvor det også er funnet dun. Funnet er blant annet beskrevet på nettsidene til UIS. 

Et annet kjent eksempel beskrives i denne forskningsartikkelen fra 2016, hvor fjær fra Øksnesgraven i Vesterålen er beskrevet. 

Denne båtgraven ble åpnet i 1934 og stammer fra 900-tallet. Levningene i graven var pakket inn i en dyrehud. Inne i denne huden fant arkeologene også en pute, hvor både fjær og stoff var bevart. 

Forskerne har identifisert hvor dunen kom fra: Ærfugl, skarv og ubestemmelige måker. 

Rosvold har også jobbet med dun fra Oseberggraven, men disse resultatene har ikke blitt vitenskapelig publisert ennå. 

Du kan lese mer om artsbestemmelse av arkeologiske fjær i denne saken fra NTNU på forskning.no. 

– Transport til etterverdenen? 

Uansett hva slags fuglefjær som ble lagt i graven med de døde, er det svært usikkert hva dette skulle bety. På samme måte som at Osebergskipet ble knust av store steiner før det ble lukket inne i gravhaugen, er meningen bak tingene og eventuelle ritualer blitt borte etter mange århundrer i gravhaugen.

– Man kan diskutere mye om hva denne madrassen representerer. Er det et slags transportmiddel til etterverdenen? spør Marianne Vedeler. 

– Det er flere tolkninger av gravkammeret. Er det en representasjon av et herskapelig sovekammer?

Eller er det så enkelt som at dette rommet hadde disse gjenstandene i seg av praktiske årsaker, spør Vedeler. Kanskje var fjærene med fordi de trengtes i etterlivet.

LES OGSÅ

Steinrøysa oppi Osebergskipet forundrer arkeologene

Hva spiste egentlig vikingene?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev