Damaskus-stålet er med rette berømt for sin vakre utforming og sine egenskaper i strid. Men hemmeligheten bak stålet, som særlig ble brukt for å lage de krumsablene som forbindes med krigere fra midt-Østen, er dessverre gått tapt.

Nå har Peter Paufler ved Technische Universität i Dresden og en gruppe kolleger forsøkt å fravriste stålet dets hemmeligheter.

De ble svært overrasket da de analyserte stålet i et Damaskus-blad fra sekstenhundretallet, og det viste seg at metallet inneholdt nanorør av karbon, melder bladet Nature.

Dette er de tidligste karbon-nanorørene man kjenner til.

Sofistikert stål

Sverdmakerne i Damaskus brukte meget avanserte teknikker.

Man mener at Damaskus-sabler ble smidd av små “kaker” av stål som ble importert fra India. Deretter brukte man en avansert blanding av varmebehandling og hamring for å smi disse “kakene” om til vakre krumsabler.

Bladene fikk et lett gjenkjennelig, bølgende mønster som ble kalt damask. Mange hadde også et mønster av tverrstriper som ble kalt “Muhammeds stige”.

Men selv om de var vakre, var de slett ikke pyntegjenstander. Tvert om var de berømte - og beryktede - for sin hvasse egg og sin holdbarhet.

Det er ingen som egentlig vet hvordan sverdmakerne fikk dette til, hvordan man klarte å få så solide sabelblader av så tynt (og egentlig ganske sprøtt) stål, eller helt hvordan damask-mønsteret ble fremstilt.

Europeiske sverdmakere klarte aldri å kopiere teknikken, og hemmeligheten gikk tapt en gang på syttenhundretallet.

Stålets hemmeligheter

Med andre ord er det ikke rart at mange i dag er nysgjerrige på hemmelighetene bak stålet. På 1990-tallet publiserte J. D. Verhoeven and A. H. Pendray en artikkel om sine forsøk med å reprodusere teknikken, og de er ikke de eneste som har prøvd seg.

Men nå kan hemmeligheten komme tilbake i lyset, takket være Peter Paufler Technische Universität i Dresden og hans kolleger.

De brukte et ekstremt sterkt elektronmikroskop for å undersøke stålet i et Damaskus-blad de hadde fått fra det historiske museet i Bern i Sveits. Sverdet skal ha blitt laget av den berømte smeden Assad Ullah en gang på sekstenhundretallet.

Bladet har vært undersøkt tidligere, men Paufler og kollegene fant på å løse opp en bit av bladet i et syrebad. Dette ga overraskende resultater.

Nanoteknologi?

Enkelte biter av bladet viser etterlevninger av karbon-nanorør.

Ikke slik å forstå at selv den såkalte muslimske gullalderen kjente til nanonteknologi, men nanorørene har oppstått som en følge av de kompliserte prosessene med varmebehandling og avkjøling som ble brukt.

Det var disse nanorørene som har gitt stålet de flotte egenskapene, mener Paufler.

I tillegg tyder gamle skildringer av indisk stålproduksjon på at visse ingredienser måtte være med for å lage stålkakene som var nødvendige for damaskusstålet.

I tillegg til kull fra sjeldne tresorter, krevdes det malm fra visse gruver i India. En av grunnene til at stålets hemmeligheter har gått tapt i historiens mulm, kan ha vært at denne malmen ble vanskeligere å skaffe.

Dermed er det gode nyheter at det nå kan bli mulig å lage ekte Damaskus-sabler igjen.

PS: Norges gamle våpensmeder var ikke tapt bak en vogn de heller, som du kan se av denne artikkelen