Ei stri nordtrøndersk elv i Meråker, nær grensa til Sverige, er langsomt i ferd med å gi fra seg hemmelighetene sine.

På ei lita øy avdekker arkeologer et smelteverk datert til 1300-tallet. Her har det vært drevet avansert metallproduksjon.

- For første gang vet vi nå at det er produsert kopper fra koppermalm i middelalderen i Norge, sier førsteamanuensis Lars F. Stenvik ved NTNU Vitenskapsmuseet til forskning.no.

Han har lenge lett etter spor av norsk kopperproduksjon i denne perioden. Nå begynner bevisene å komme på plass.

Storindustri

Utvinning og smelting av kopper var på mange måter startskuddet for moderne norsk storindustri, med store gruver i Røros, Kvikne, Folldal og andre steder i Trøndelag og det nordlige Hedmark på 1700- og 1800-tallet.

Det er imidlertid få spor av kopperproduksjon her til lands fra før 1500.

Kopper var et viktig metall i middelalderen og brukt til mange formål, fra mynter til kirkeklokker.

1300-tallet

I mangel på arkeologiske funn som viser utvinning og smelting i middelalderen har antagelsen vært at all kopper ble importert.

I Meråker kommune i Nord-Trøndelag avdekkes imidlertid nå avansert produksjon av kopper helt tilbake til 1300-tallet eller tidligere.

Funnene er gjort på ei øy i elva med det passende navnet Kopperåa.

At navnet Kopperåa er brukt i gamle skriftlige kilder er en av årsakene til Stenvik sammen med kollegaer har lett nettopp her.

På øya er det tidligere funnet trekull, slagg (et biprodukt av metallsmelting) og små irrgrønne klumper av kopper.

Teknologisk

I sommer er det gjort nye funn som gjør arkeologene enda mer entusiastiske. Under sammenraste steiner er det funnet rester av trekonstruksjoner som viser en teknologisk avansert produksjon.

- Treverket er forbausende godt bevart, sier Stenvik.

En delt tømmerstokk som kan ha vært akslingen i et drivverk basert på energien i den strie elva har virkelig åpnet øynene.

Stokken har innfelt en form for hengsling som kan ha vært knyttet til en blåsebelg.

Slike blåsebelger ble brukt til å sikre høy temperatur i smelteprosessene og kan drives med håndkraft.

[gallery:1]

Brukte vannkraft

Beliggenheten midt i elva, akslingen og andre funn tyder på at man i Kopperåa ikke har brukt håndmakt, men derimot vannkraft, til å drive blåsebelgen. Dette vil ifølge Stenvik ha vært en teknologisk avansert løsning i 1300-tallets Europa.

Det er funnet spor av det som kan ha vært en demning knyttet til anlegget.

- Det er vanskelig å se noen annen grunn til plassering av smelteren enn utnyttelse av vannkraft i produksjonen.  Maken til uveisom plass skal en lete lenge etter, sier Stenvik.

Kopperåa er ikke noe enkelt sted å undersøke. I tillegg til å ligge et stykke unna allfarvei, er det ugjestmildt. Arkeologene har vært hindret av både snøfall tidlig i juni, flom og uvær.

Eldst i Norge

Smelteren på øya i Kopperåa er ikke bare det eldste foredlingsanlegget for kopper som vi kjenner til i Norge, men også det eldste overhodet for produksjon av metaller fra bergmalm.

Lenge før 1300 ble det riktignok produsert jern i Norge, men dette var basert på myrmalm og ikke på malm fra fjell.

Smelting av kopper har krevd andre kunnskaper. Det har vært brukt en komplisert metallurgisk prosess bestående av flere trinn.

Hvem hadde kunnskap og kapital til å starte koppersmelting? Stenvik sier at kopperproduksjonen kan ha vært drevet av lokale bønder i Meråker, men at det er mer sannsynlig at det har kommet kunnskap og kanskje kapital til drift utenfra.

Han peker på to sentrale aktører i middelalderens Trøndelag – klosterordenen cistercienserne og erkebiskopen i Nidaros.

Driftige munker

På 1100-tallet etablerte cistercienserordenen sitt kloster på Munkeby i Levanger kommune.

Katolske munke- og nonneordener representerte med sine klostre over store deler av Europa internasjonale nettverk som kunne overføre viktig teknologisk kunnskap.

Cistercienserne var blant de flinkeste. De hadde i Norge klostre på Hovedøya utenfor Oslo, ved Lysefjorden sør for Bergen og på Tautra og Munkeby i Trøndelag.

Stenvik sier at cistercienserne var ledende både på metallurgi og i forhold til å utnytte vannkraft i kombinasjon med demninger.

Det finnes indikasjoner på at cistercienserne var interessert i kopperutvinning. I nærheten av klosteret ved Levanger er det en rekke koppergruver fra nyere tid og i klostermurene har Stenvik funnet stein med koppermalm.

Maktsentrum

En annen mulig aktør er erkebiskopen i Nidaros. Han representerte et maktsentrum som bare ble overskygget av kongen i middelalderens Norge og vil ha hatt stor interesse av kontroll med kopperproduksjon.

Erkebiskopen hadde god bruk for kopper til kirkeklokker og på kirketak. Han hadde dessuten også i perioder rett til å prege egne mynter, noe som krevde tilgang på kopper. Kopper ble blandet med sølv i middelalderens sølvmynter.

Kunnskapen og teknologien trenger ikke å ha reist veldig langt - i Sverige var det tidlig metallproduksjon i middelalderen i Falun.

Stenvik sier at man i dag ikke kan konkludere noe med hensyn til hvem som sto for etablering og drift av smelteren.

- Vi kan si at vi i dag har i dag to ”mistenkte”, og er i nærheten av å ta ut tiltale, sier han.

Ikke funnet

Arkeologene har ikke funnet bruddet eller gruva der koppermalmen som ble smeltet i Kopperåa er hentet fra, men antar at det må ligge i nærheten.

Det er mye kopperholdig fjell i Meråker, og på 1700-tallet var det flere koppergruver i drift i området.

Forskerne vil nå prøve å beregne hvor stor produksjonen i Kopperåa kan ha vært, basert på mengden slagg i området.

Meråker var ikke alene. Oslo og Kongsberg er fra tidligere kjent som steder der det kan ha vært tidlig utvinning av kopper. Her strekker imidlertid ikke sporene seg lenger tilbake enn til 1400-tallet.

Referanser:

Lars F. Stenvik, Arne Espelund og Bjørn Roar Krogstad: ”Medieval copper mining and smelting in Mid-Norway”, upublisert artikkel 2012.

Lars F. Stenvik: ”Undersøkelser av kopperframstillingsanlegg i Kopperåa, Meråker kommune, Nord Trøndelag”, upublisert rapport NTNU Vitenskapsmuseet 2012.