Var helleristninger bare en del av en multimedial forestilling? I den italienske alpedalen Val Camonica, ligger de plassert der ekkoer gjaller best, ifølge britisk arkeolog.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Gipsavstøpning av en innrisset hjort fra Valcamonica. (Foto: Wikimedia Commons)
Se for deg en dunkel sommerkveld 4 000 år tilbake i tid. Det har samlet seg en gruppe mennesker foran en steinvegg der det foregår en fengslende forestilling. Fakler gir skyggespill og liv til til de innrissede figurene.
Men mye tyder også på at du må ta med et gjallende lydekko fra datidas musikkinstrumenter med i dette bildet. Omgivelsene rundt denne lille scenen gir ypperlige forhold for å lage slike lydeffekter, ifølge en ny studie.
Sammen med fortellerstemmer, kan et mektig lydspor ha spritet opp det gamle helleristnings-showet, slik at folk fikk en slags primitiv kinoopplevelse, mener arkeolog Frederick Baker ved University of Cambridge.
Forskerne har dratt med seg mikrofoner og blåsere, for å finne ut om mennesker for mellom 4 500 og 2 000 år siden kan ha laget en tidlig form for offentlig utekino med lyd og det hele.
Eksperimenterte med alpehorn
Camunifolket bodde i det som nå er Nord-Italia, i dalen Val Camonica. Her finnes helleristinger som forestiller alt fra sjamanliknende figurer og jaktscener til geometriske figurer.
Det var til denne alpedalen at arkeolog Frederick Baker ved University of Cambridge inviterte musikere og lydteknikere for å teste ut hvordan lydforholdene kan ha ligget til rette for musikk her, i perioden veggkunsten ble laget.
Baker fikk blant annet med seg en annerkjent lokalmusiker til å ta med seg alpehorn og trompet, trekke pusten og la støtene runge gjennom dalen.
To mikrofoner foran musikeren og to som pekte inn mot veggen fanget opp lydeffektene som oppsto.
- Vi fikk fantastiske ekkoer på alle helleristingsstedene, sier Baker til nettmagasinet Livescience.
Helleristning av menneske fra Valcarmonica i Italia. (Foto: Wikimedia Commons med lisens)
Hulemalere også lydmestere
Lydeksperimentet er et ledd Prehistoric Picture Project, et samarbeid mellom St.Pölten University, University of Cambridge og Bauhaus-Universität i Tyskland.
At den gamle veggkunsten ser ut til å være plassert på lydgunstige steder av folk med øre for slikt, samsvarer med hva man vet om akustiske forhold rundt 10 000 til 30 000 år gamle hulemalerier i Sør-Europa.
Funn som forskeren Iegor Reznikoff ved Université de Paris X har gjort, tyder på at de gamle menneskene oftest har dratt fram penselen på det stedet i hulen nettopp der resonnansen er best.
Ifølge Livescience kunne noen av ekkoene i hulene til og med likne lydene fra dyrene som var malt der.
Annonse
Det kan altså se ut til at noen av fortidas mennesker klarte å diske opp med en aldri så liten forsmak på de multimediale gleder som skulle komme noen tusen år senere.
- Dette er det nærmeste folk kan ha kommet en visuell-akustisk opplevelse, det vil si en kinoopplevelse, sier Frederick Baker om helleristningene i Val Camonica.
