Eldgamle hodeskaller funnet i Peru har hull etter operasjoner. (Foto: University of Miami)
Eldgamle hodeskaller funnet i Peru har hull etter operasjoner. (Foto: University of Miami)

Inkaene hadde større suksess som kraniekirurger enn nordamerikanere i krig 400 år seinere

I begynnelsen døde pasientene i hopetall. Men så ble urfolk i Peru mye flinkere til å bore hull i hodet.

Published

De boret eller skrapte, kuttet og fjernet. Over hele verden og i tusenvis av år har folk trengt inn i skallen på andre mennesker.

Grunnene til inngrepet er ofte ukjente. Det kan tenkes at folk prøvde å reparere hodeskader eller hadde mer magiske motiver – kanskje de ville drive ut demoner.

Urfolk i det gamle Peru var blant de ivrigste, i alle fall etter andelen opererte hodeskaller å dømme. Den er dobbel så høy som i resten av verden til sammen når vi tar utgangspunkt i de hodeskallene som er funnet og forsket på.

Flest menn havnet på operasjonsbordet, men også kvinner og noen få barn.

Den ene av urfolksgruppene, inkaene, var proffe kirurger for sin tid. Faktisk overlevde trolig nærmere dobbelt så mange av de peruanske pasientene sammenlignet med hodeopererte soldater i den amerikanske borgerkrigen flere hundre år seinere, ifølge en amerikansk studie.

Uhygiensk operasjon

Blant inkaene for 500 år siden døde i snitt 17–25 prosent etter operasjonen.

I borgerkrigen i USA for 200 år siden strøk rundt halvparten med (46–56 prosent).

Men tilstanden før operasjonen var nok ganske forskjellig.

De fleste inkaene som ble opererte, hadde ikke noen tegn til annen hodeskade, så skalleboringen ble neppe brukt bare for å bøte på skader etter for eksempel slag mot hodet. Kanskje håpet de på en kur mot hodepine, psykiske problemer eller andre usynlige skader. Eller var dette en del av ritualer?

Nesten samtlige av nordamerikanerne med skuddskader fikk en infeksjon etterpå.

Hygienen var det så som så med, og kirurgene brukte ofte fingrene for å grave rundt i skallen etter beinsplinter og blodansamlinger.

Såret grodde

Men det finnes lite informasjon om konsekvensene av operasjonene under borgerkrigen som varte fra 1861 til 1865. Forskerne vet blant annet ikke hvor mange som levde lenge etter at de hadde blitt operert.

Fra forskjellige urfolk i Peru har forskerne derimot mer enn 800 hodeskaller som ligger på museer rundt omkring i verden. Disse skrev de bok om for et par år siden. I den nye studien tar de utgangspunkt i om lag 650 skaller.

De kan være ganske sikre på om pasientene overlevde fordi de kan se om det grodde rundt hullet i hodet.

Når det ikke er kommet nytt beinvev rundt såret i ettertid, regner de med at pasienten døde som følge av operasjonen.

Er det derimot tegn til vev, tipper de at den nyopererte fikk leve i et par uker. Bare om det var godt i gang med å gro i snittflaten, tyder det på langvarig overlevelse og en vellykket operasjon.

Flere fikk leve

Inkaene bygde ikke bare byer i vanskelig tilgjengelige fjellområder, slik som Machu Picchu. De gjennomførte også hodeoperasjoner med ganske god overlevelsesrate. (Foto: Martin St-Amant/Wikimedia Commons)
Inkaene bygde ikke bare byer i vanskelig tilgjengelige fjellområder, slik som Machu Picchu. De gjennomførte også hodeoperasjoner med ganske god overlevelsesrate. (Foto: Martin St-Amant/Wikimedia Commons)

Inkaene klarte høyst sannsynlig å forebygge infeksjoner oftere enn kirurgene under den amerikanske borgerkrigen.

Peruanerne ble flinkere etter hvert. Mens bare fire av ti opererte overlevde i perioden 400–200 før Kristus (f.Kr.), fikk sju–åtte av ti leve videre lenge etter operasjonen under Inka-riket på 1400- og 1500-tallet.

Et viktig framskritt skjedde da de sluttet å bore i hinnen som beskytter hjernen. Det var for øvrig et råd også legekunstens far Hippokrates ga i antikkens Hellas rundt 500 f.Kr.

Trengte de gjennom den ytterste, harde hjernehinnen, dura mater, var sjansen for å overleve mindre.

– Det virker som om de forsto hodets anatomi og med vilje unngikk områder der det kunne bli mer blødninger. De også innså at større inngrep hadde mindre sjanse for å være vellykkede enn mindre, sier medisinprofessor David S. Kushner i en pressemelding fra University of Miami.

Han har ledet studien og synes at de tidlige peruanske kirurgenes suksess er bemerkelsesverdig.

Noen nøyde seg ikke med én operasjon – enkelte fikk til hele sju vellykkede inngrep.

Det finnes skaller fra rundt år 1000 som er boret i etter at at personen var død. Ville kirurgene trene seg på teknikkene? Forskerne kan bare gjette seg til beveggrunnene, for det finnes ingen skriftlige kilder fra den tida.

Referanse:

David S. Kushner, John W. Verano og Anne R. Titelbaum: Trepanation Procedures/Outcomes: Comparison of Prehistoric Peru with Other Ancient, Medieval, and American Civil War Cranial Surgery. World Neurosurgery, vol. 114, juni 2018. DOI: 10.1016/j.wneu.2018.03.143. Sammendrag.