Annonse

Derfor sender Norge runestein til Ukraina: – En fin gest til et hardt prøvet folk, sier utenriksministeren

Da Torald døde for tusen år siden, ble dødsstedet skrevet på denne runesteinen.

En del av Alstad-steinen slik den framstår i dag. De små hullene kan være spor av pilspisser som er skutt mot steinen, forteller Zilmer.
Publisert

Alstadsteinen ble satt opp en gang på 1000-tallet. 

Steinen er over to og en halv meter høy. Den har flere runeinnskrifter laget på forskjellige tidspunkt.

Bildene på steinen viser flere menneske- og dyrefigurer som hester, hunder og en stor rovfugl på toppen. 

Den viser også noe som kanskje er en jaktscene med en rytter, forteller forsker Kristel Zilmer til forskning.no. 

– Dette er et utrolig vakkert monument, sier hun. 

Zilmer er runolog ved Kulturhistorisk museum ved UiO og er med på å lage en nøyaktig rekonstruksjon av denne steinen som skal sendes til Ukraina. 

Eldre tegning som viser utsmykningen, dyrefigurer og en del av runene.

Stedet den skal til, nevnes på steinen

En profesjonell runerister skal lage en så presis kopi som mulig, men uten skadene som følger en over tusen år gammel runestein. 

Og Kristel Zilmer skal lage så presise tegninger som mulig for å gjenskape steinen. 

Etter planen skal kopien settes opp ved den eldgamle bosetningen Vytatsjiv langs elva Dnepr, rett sør for hovedstaden, Kyiv.

Dette stedet nevnes nemlig direkte på steinen. Det er flere runeinnskrifter på den, men ifølge Kulturhistorisk museum kan den seneste inskriften på steinens bredside tydes slik: 

Engle reiste denne steinen etter Torald, sønnen sin, som fant døden i Vitaholm, mellom Ustaholm og Gardar. 

Vitaholm tilsvarer altså dagens Vytatsjiv. Dette lå i Kyivriket - et stort og mektig rike som lå i deler av dagens Ukraina, Belarus og Russland. Vikingene kalte det Gardar, ifølge Store norske leksikon. 

Her er innskriften som forteller hvor mannen Torald falt. Det er altså de nederste rekkene på framsiden.

Ønske fra Ukraina

Slik sto steinen på Kulturhistorisk museum tidligere. Den skal flyttes til det nye vikingtidsmuseet når det er ferdig.

Da utenriksminister Espen Barth Eide besøkte Ukraina høsten 2024, var de innom Vytatsjiv. 

Her fremmet Ukrainas utenriksminister, Andrij Sybiha, ukrainernes ønske om å få en kopi av Alstadsteinen. Det skriver Utenriksdepartementet i en epost til forskning.no. 

Kulturhistorisk museum i Oslo har altså fått i oppgaven å organisere og gjennomføre dette prosjektet. Prosjektet skal være ferdig til høsten, ifølge Utenriksdepartementet. 

–  Steinen blir en gave fra det norske folk til det ukrainske – en liten, men viktig symbolsk gave i tillegg til den omfattende støtten vi gir i form av militær støtte, nødhjelp og midler til å holde det ukrainske samfunnet i gang, skriver utenriksminister Espen Barth Eide i en epost til forskning.no. 

– For meg blir det en fin gest til et hardt prøvet folk å kunne gi dem denne steinen, som et symbol på vår lange felles kulturarv. 

– En arv ukrainerne nå kjemper med sine liv for å bevare. Når Sybiha ba oss om vi kunne donere en kopi av Alstadsteinen, er jeg glad for at vi har funnet rom til å komme dem i møte på det, skriver Eide.

Det var mye kontakt mellom Kyivriket og vår del av verden på vikingtiden. På forskning.no kan du lese historien om prinsessen fra Kyiv som var Norges siste vikingdronning. 

Dette er altså en minnetekst for en sønn som døde i dagens Ukraina. Vi skal komme tilbake til denne innskriften. 

Men hva er dette for en stein? Andre deler av innskriften gjør den svært spesiell. 

Kristel Zilmer undersøker Alstadsteinen i magasinet til Kulturhistorisk museum.

Vet hvor den kommer fra

Steinen sto ved gården Alstad i Østre Toten. Den ble senere flyttet til Kulturhistorisk museum, hvor den nå oppbevares i magasinet. Den skal settes opp på det nye Vikingtidsmuseet når det åpner i 2027. 

Det virker som om runene på steinen har blitt risset inn i to omganger, forteller Kristel Zilmer. Den første innskriften viser at steinen ble satt opp for å minne en avdød. Denne innskriften er på steinens kortside. 

– Den ble satt opp av Jorunn, som sørget for at steinen ble hentet fra Ulvøya for å minne hennes mann. 

– Steinen ble kanskje satt opp av en initiativrik kvinne for å både hedre seg selv og sin mann, sier Zilmer. 

Det spesielle er at innskriften faktisk nevner hvor selve steinen kommer fra. Det er snakk om Ulvøya på Ringerike. 

– Det ser vi ikke ofte, sier Zilmer. 

Basert på type runer, er den andre innskriften kanskje 50-60-70 år nyere. Her finnes altså minneordet til sønnen Torald som døde i dagens Ukraina. 

Hvorfor han døde og hva som kan ha skjedd, er tapt. 

– Vi kjenner ikke til den historiske konteksten her, sier Zilmer. 

– Men det er en veldig spesifikk identifikasjon av dødsstedet til den unge mannen. 

Noen ganger gjenbrukes runesteiner, noe som kan ha skjedd her. Innskriften sier at faren har reist steinen, men steinen sto allerede da innskriften ble laget. 

Hentet en prøvestein

Forskerne vet altså hvor steinen kom fra. Når steinen nå skal gjenskapes, blir det brukt stein fra det samme stedet som den opprinnelige Alstadsteinen kommer fra: Ulvøya i Steinsfjorden, like ved Sundvollen Hotell.

– Det er helt fantastisk å ha den informasjonen, sier Espen Uleberg til forskning.no. 

Han er leder for digital dokumentasjon ved Kulturhistorisk museum. Hardraade vikingskipsforening hjalp museet med å finne en prøvestein på Ulvøya tidlig i 2025, omtalt av Ringerikes Blad. 

Runeristeren som skal lage kopien, vil gjerne gjøre seg kjent med hvordan steintypen er å jobbe med, sier Uleberg til forskning.no. 

Neste steg er å finne steinen som faktisk skal brukes til kopien. 

– Vi må få ut et emne som er godt nok. Dette ligger i fast fjell, så det må hentes ut en passe stor stein. 

Selve steinen skal lages på et sten- og bildehuggeri i Danmark, for så å fraktes til Ukraina. 

Her hentes prøvesteinen ut fra Ulvøya. Hardraade vikingskipforening bisto KHM med arbeidet, forteller Espen Uleberg.

Å lage en kopi

Det er ikke en enkel oppgave å lage en autentisk kopi av en over tusen år gammel runestein. 

Kristel Zilmer forteller at det er flere valg som må tas:

– Noen steder er ikke runene så tydelige lenger, så vi kan ikke være helt sikre på hva som står der. 

– Vi må prøve å gjengi det vi ser i dag, uten å konstruere noe feil som ikke står på den opprinnelige steinen. 

Et eksempel er navnet til mannen til Jorunn, altså kvinnen som nevnes i innskriften. 

– Vi vet ikke helt hva mannen hennes het. Det finnes noen forskjellige forslag, men vi kan ikke være 100 prosent sikre. 

De ser spor etter noen bevarte runer, men kan ikke slå fast nøyaktig lesning og tolkning, sier Zilmer. 

– Vi må gjenskape det vi ser på steinen i nåværende form, uten å ta et aktivt valg om å rekonstruere noe vi ikke helt vet hva er. 

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

Powered by Labrador CMS