Året er 873, og Frida holder på å kle på seg. Den nye, røde kjolen er endelig klar til bruk, og de nypussede skålspennene ligger og venter. Kjolen er siste skrik. 

Ulla Mannering fra Center for tekstilforskning ved Nationalmuseet i Danmark forteller at selv om det eksisterte mote i vikingtiden, brukte trendene litt mer tid på å skifte enn de gjør i dag. 

– Vi kan se trender og tendenser som man godt kan kalle mote. De kastet ikke de gamle klærne, men nye farger, dekorasjoner eller draktformer slår igjennom over en periode. 

Eksklusive materialer 

Kunnskapen om vikingmote stammer fra gravsteder hvor rikfolk ble begravet. Det gir et litt skjevt bilde.

– Alt sammen er høystatusdrakter. Folk flest har nok gått kledt i noe lignende, men med lite gull, sølv, pels og silke. Høystatusdraktene har nok påvirket klærnes utseende ned gjennom hierarkiet, sier Mannering. 

Ull, lin og flere lag 

Hun forteller at en kvinnedrakt i vikingtiden typisk besto av en linunderdel – en slags underkjole – og en fotsid kjole eller skjørt av ull. 

Kjolene hadde som regel seler og spenner. Noen kjoler hadde også ermer. Over dette hadde de fleste en kappe som ble lukket foran brystet. På hodet hadde kvinnene en liten lue eller et tørkle. 

En mannedrakt bestod typisk av en linkjortel – en lang skjorte som man trakk over hodet – med kjortel av ull utenpå. Korte eller lange bukser, noen ganger som en slags haremsbukser. Yttertøyet var kapper eller jakker. De ble lukket på skulderen i stedet for på brystet. På hodet hadde de ofte en hatt. 

– Vikingene gikk med fargerike klær med mønstre og bånd. Rødt og særlig blått var populært, forteller Mannering. 

Catwalk i vikingklær 

Tidligere i vår samlet folk med kunnskap om vikingklær seg til seminaret «Stof til eftertanke» ved Saxo-instituttet ved Københavns Universitet. Et av punktene var en catwalk med vikingklær. 

– Arkeologer finner noen ganger gamle tekstiler og lærlapper fra vikingtiden. Det sier imidlertid ikke så mye om hvordan vikingenes klær så ut. Men det er morsomt å se disse forsøkene på rekonstruksjoner, sier Mannering. 

Henriette Lyngstrøm, som er førsteamanuensis ved Saxo-instituttet, forteller at formålet var å gjøre forskningen mer konkret. 

– Dette er veldig inspirerende, forteller Lyngstrøm. 

Det er Ulla Mannering enig i: 

– Her kan folk på forskjellige nivåer møtes og diskutere dette temaet. Man kunne komme med et forslag til en drakt og si: «Slik har jeg prøvd å lage den. Fungerer det, eller ser det helt merkelig ut?», sier hun. 

Ikke helt likt 

– Dette er det beste vi klarer i dag. En viking ville nok ikke kjent igjen sin egen tid. Men det er ikke så farlig. Vi lærer hele tiden mer hvordan vikingenes klær kan ha sett ut, forklarer Mannering. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

[gallery:1]