En menneskefot, et leopardbekken og 50 skilpaddeskall var noe av det arkeologene fant i den 12 000 år gamle graven. Graven tilhørte en kvinnelig sjaman.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Hulen der den den 12 000 år gamle sjamanen ble funnet. (Foto: Naftali Hilger)"
- Vi skjønner av det omhyggelige begravelsesritualet og en nøye forsegling av graven, at denne kvinnen må ha hatt en svært høy status i samfunnet hun levde i, sier Leore Grosman ved Institute of Archaeology ved Hebrew University i Jerusalem i en pressemelding.
Gravfunnet betegnes som sensasjonelt. Det er den eneste sjamangraven som er funnet fra denne tidsepoken, og en av de aller eldste av sitt slag som er gravd fram noen sinne.
Det var det oppsiktsvekkende innholdet i graven som ga arkeologene viktige tegn på at de hadde å gjøre med en sjamangrav - og en kvinne.
Ved å analysere kvinnens skjelett, har de funnet ut at hun var omtrent 45 år da hun døde, nokså liten av vekst.
Hun hadde ryggradsdeformasjon, noe som antakeligvis ga henne et haltende ganglag. Dette ga henne imidlertid ikke noen lavere status i samfunnet sitt.
Knyttet til dyresjelene
- Det begravelsesritualet som foregikk her for 12 000 år siden, skiller seg ut fra alt annet som er funnet i denne perioden, og det er investeringen av tid og krefter i ritualet som er påfallende, sier Grosman i pressemeldingen fra universitetet.
"Arkeologene tar bilder av det unike gravfunnet. Man kan skimte bekkenet til kvinnen. (Foto: Naftali Hilger)"
I tillegg til skilpaddene, leopardbekkenet og menneskefoten, hadde hennes medborgere også lagt ved to mårskaller, vingespissen til en kongeørn og forbeinet til et villsvin.
Arkeologene som fant graven, ser for seg at menneskene som begravet sjamanen, holdt en slags feiring utenfor graven: de spiste skilpaddekjøttet, og la skallene inn til den døde kvinnen etterpå.
Men de må også antakeligvis ha samlet opp skallene over tid for å få så mange, spekulerer Leore Grosman. Men hvorfor slike anstrengelser?
- En sjamanbegravelse gjenspeiler ofte den rollen som personen hadde i sitt jordiske liv. Det kan se ut som om de som begravde sjamanen oppfattet henne som åndelig tilknyttet disse dyrene, sier han.
En uvanlig grav
Skjelettet av kvinnen i hulegraven har i alle de 12 000 årene ligget delvis skjult, og knust, av ti store steiner. Ifølge arkeologene, må de som gravla henne ha lagt de store steinene henholdsvis på kvinnens hode, armer og bekken.
"Tegningen viser sjamanens posisjon i graven forhold til dyredelene som hun fikk med seg. (Ilustrasjon: Peter Grosman)"
Man kan ha forsøkt å beskytte liket fra å bli spist av ville dyr, men det kan også hende at de tunge steinene var ment å holde ånden til kvinnen fast inne i graven, tror arkeologene ved Hebrew University.
I tillegg fant de kvinneskjelettet i en merkelig positur. Hun lå på siden, med bekkenet, ryggen og baksiden av det ene låret opp mot huleveggen, og dessuten med beina i kors. Noe av skjelettet løsnet antakeligvis umiddelbart under vekten av de store steinene, tror arkeologene.
Levde i steinaldersamfunn
Kulturen den lille, halte sjamanen levde og virket i, betegnes som den natufiske kulturen. Den eksisterte rundt Middelhavet i regionen Levanten for 15 000 til 11 500 år siden.
Sjamaner som kvinnen i hulegraven, levde vanligvis ut sin rolle i små jeger- og samlersamfunn eller et primitivt jordbrukssamfunn.
Hulegravområdet som sjamangraven ble funnet i, fungerte ifølge pressemeldingen som et natufisk gravsted, der arkeologene har funnet nærmere 30 andre skjeletter fra samme periode, av mennesker i alle aldre.
