Er Keopspyramiden et eksempel på eldgammel politisk propaganda?, spør historikeren mm. Jared Diamond i siste nummer av Nature.

I en artikkel, der han refererer arkeologen Joyce Marcus, argumenterer den kjente forfatteren mot den vanlige oppfatning av hva pyramider og liknende monumentale bygninger egentlig symboliserer.

- Du ville kanskje tro at massive monumenter som Keopspyramiden, Solpyramiden i Teotihuacan og Mochepyramidene i Peru ble bygget av stater som ville vise demonstrere sin makt og ære? Men slik er det ikke, skriver Diamond:

- Selv om det var akkurat dette byggherrene ville ha oss til å tro, er sannheten antagelig den motsatte.

Og slik sett, kan man (i hvertfall delvis) forsvare synet på pyramider og liknende massive konstruksjoner som propaganda.

Keopspyramiden, med en grunnflate på fem hektar og en høyde på 146 meter, er for eksempel den største i Egypt, muligens den største bygning noensinne reist av mennesker. Men dette skyldes slett ikke at farao Keops var mektigere eller rikere enn andre senere herskere.

- Mange stater i dag rår over relativt større makt og ressurser, men ville likevel ikke drømme om å sløse bort energi på et slikt byggverk, uten så mye som å utstyre det med kontorfløy, auditorier og tema-restauranter, skriver Diamond.

Litt mer seriøst legger han til at Keops var tidlig ute, hans dynasti var bare nummer fire i en rekke av 31 egyptiske dynastier. Ikke engang Keops’ to påfølgende kolleger forsøkte å kopiere ham. Fra og med Keops blir pyramidene stadig, etterhvert drastisk mindre, inntil de helt forsvinner.

Senere dynastier hadde derimot langt større makt enn det Keops rådde over, men valgte likevel å investere pengene sine på andre, mer jordnære formål, som handel, militære erobringer og infrastruktur som vanningsanlegg, forsvarsverker og kanaler.

Keops, på sin side, var langt fra mektig nok til å prøve seg på slikt - og valgte i stedet å bygge en enorm og imponerende pyramide for å demonstrere sin makt.

- Den store pyramiden er med andre ord en bløff, skriver Diamond.

Det samme gjelder andre steder i verden: De største og mest prangende byggene stammer gjerne fra imperienes tidlige dager, fra den tiden de hadde alt å vinne på å få fienden til å tro at de var mektigere enn de virkelig var.

En av de første mektige kulturene i Mexico oppsto i Teotihuacan, ikke langt fra der aztecene senere la Tenochtitlan - men langt tidligere. Ingen etterfølgende kulturer bygget noe som var i nærheten av Teotihuacans Solpyramide, med en grunnflate like stor som Keopspyramiden og en høyde omtrent det halve.

De langt mektigere aztecene, for eksempel, bygget mer moderat og investerte i stedet i jordbruk, håndverk, handel, kolonier og ikke minst krig.

Diamond - og Marcus - ser et liknende eksempel i Peru. Mochekulturen, som kom før de senere så berømte inkaene, bygget rundt år 100 e.Kr Perus største pyramide. Grunnflaten var nok en gang fem hektar, men høyden bare en femtedel av den Keops syntes han trengte.

De senere inkaene var uten tvil mektigere, skriver Diamond, men så tydeligvis ikke noe behov for å breie seg på samme vis. De investerte i stedet i infrastruktur som veier og vanningssystemer - og erobringer.

- Mochefolket var ute av stand til å klare slikt, og nøyde seg med å bygge en ubrukelig pyramide.

Men Diamond er, som alltid, vitenskapelig i sine funderinger, og skriver:

- En fin måte å teste en slik hypotese på, er å se om den kan forklare andre saker enn de den opprinnelig ble skapt for å forklare, samt å se om den kan utvides til å omfatte tilsynelatende avvik fra reglene.

Diamond trekker fram tre eksempler fra sine egne reiser.

Den første statsdannelsen i Japan (Yamato) var for svak til å erobre, og måtte i stedet nøye seg med å imponere: De bygget enorme jordhauger nær Osaka. Den største og eldste dekker et område på hele 32 hektar!

Eksempler fra Påskeøya og mayaindianerne strider derimot tilsynelatende mot Marcus’ og Diamonds hypotese. De største statuene på Påskeøya er også de yngste, og senere mayaherskere bygget større templer enn sine forfedre.

Begge avvikene kan imidlertid forklares, skriver Diamond, ved at det både på Påskeøya og i mayariket hersket vedvarende uro. Mayastaten ble aldri samlet - og behovet for å imponere fienden var der, helt til mayakulturen forsvant.