Da nederlandske sjømenn første gang gikk i land på Påskeøya, rett etter påske i 1722, fant de steinstatuer, et øde landskap og en stusselig, mager befolkning som slet hardt med å holde liv i seg selv. De hadde i lang, lang tid levd på grensen av eksistens, på denne isolerte Stillehavsøya.

Det fantes ingen trær, bare busker, og de fleste fugler og større vilt var forlengst spist opp av mennesker og rotter. Hele økosystemet hadde rett og slett kollapset, som et resultat av befolkningens rovdrift og vanskøtsel.

Tidligere har arkeologene sett for seg en slags “Edens hage-periode” på øya, kanskje i så mye som mellom 400 og 800 år, før de startet å bygge sine gigantiske steinstatuer - en aktivitet som til sist førte til at økosystemet brøt sammen.

Man mente Påskeøya ble befolkt en gang mellom år 800 og 1200 e.kr, mens øyas siste tre ble felt en gang rundt år 1500 til 1600.

Nye analyser av kull fra de aller eldste arkeologiske funnstedene får nå enkelte forskere til å konkludere at Påskeøya, “med 50 prosent sannsynlighet” ble befolket først noen år etter år 1200.

Dette betyr at statuebygging - og ødeleggelsen av øyas livsgrunnlag - må ha startet nokså umiddelbart etter at mennesket ankom.

Kilde:
Late Colonization of Easter Island, av Terry L. Hunt, Department of Anthropology, University of Hawai’i og Carl P. Lipo, Department of Anthropology and IIRMES, California State University Long Beach.

Du kan lese et kort sammendrag av saken i Science, men må ha passord for å se hele teksten.