Christian Keller var den viktigste enkeltkilde for den delen av Jared Diamonds bok “Collapse” som handler om Grønland (se forrige og neste artikkel i spalten til høyre).

Men Keller er også en mann som kan tenke selv. Hans tanker avviker på flere punkter fra det som i dag er allment vedtatt. Han er for eksempel slett ikke sikker på om den siste grønlender virkelig døde der.

- Av politiske grunner har vi vært overfokusert på spørsmålene rundt de norrøne bosetninger på Grønland. Det har dreid seg om å posisjonere seg, og det har handlet om å skape nasjonale fortellinger, sier Keller.

Fordreid forskning

- Deler av den eldre Grønlandsforskningen er så fordreid at den tenderer til å kunne kalles historieforfalskning.

Keller er derfor fornøyd med at det de siste to tiårene har utviklet seg et internasjonalt fellesskap av forskere som befatter seg med problemstillinger som ikke er av nasjonal karakter.

- For å forstå de norrøne bosetninger i Nord-Atlanteren må vi begynne å se den som et innhav, der kulturelle innflytelser gikk alle veier. Omtrent slik vi er vant til å se på kulturene i Middelhavet.

- Befolkningen rundt Nordsjøen var Europas mest mobile, og forskerne tror i dag på en stor grad av åpen kulturutveksling. Islandske bokstaver er det latinske alfabet i angelsaksisk tapning, forteller Keller, og legger til at vi kanskje kan finne keltiske komponenter i norsk jordbruk.

Hvorfor flytte vestover?

Men hvordan skal vi i et slikt perspektiv betrakte bosetningen på Grønland? De beste gårdene der er i høyden på linje med de middels til dårlige på Island. Når vi tar med at det rundt år 1000 ikke var noe befolkningspress på Island, stikk i strid med hva vi vanligvis forestiller oss, riktignok, kan vi spørre oss om hvilket motiv islendinger og nordmenn hadde for å flytte vestover. Det virker ikke fornuftig å dra dit for å drive jordbruk.

Keller mener forklaringen kan ligge i et større økonomisk perspektiv. På Island hadde man nok mat og klær, grunnøkonomien var god. Men islendingene hadde lite å eksportere. Det var ingenting de kunne produsere, som ikke kunne leveres billigere av andre. Da de endelig fikk i gang litt tørrfiskeksport på 1200-tallet, lå de mange år bak Lofoten.

Grønland kunne være løsningen på dette problemet. Der oppe var det omvendt, utsiktene til landbruk var magre, men de hadde hvalross.

Viktige hvalrosstenner

Hvalrosstenner var viktige, særlig for kirkekunsten i Europa, og spesielt viktig var de så lenge muslimenes fremmarsj i Nord-Afrika stengte tilførselen av elfenben fra landene i sør.

Slik sett skulle det norrøne Grønlands skjebne henge ubehagelig tett sammen med den politiske utvikling rundt Middelhavet - og de skiftende moter innen kirkekunst.

I følge Kellers hypotese kan den norrøne bosetningen i så fall forklares som en praktisk løsning i forhold til fangst og handel.

Tar ikke sagaene bokstavelig

Denne versjonen stemmer kanskje ikke helt med det vi har lært fra sagaene.

- Vi må huske at sagaene ble skrevet på Island på slutten av 1200-tallet, og reflekterer oppfatningene i høymiddelalderen.

- Vi trenger derfor ikke ta dem bokstavelig og som god fisk. Vi kan ikke en gang vite sikkert om nasjonalhelter som Eirik Raude og Leiv Eriksson virkelig eksisterte, sier Keller i et utsagn som nok kan få en og annen nasjonalist til å hive etter pusten.

Hvis vi ser Grønland som en base for fangst beregnet på det europeiske markedet, gir det oss nye perspektiver på slutten. Hvis bosetningens vesentlige motiv var handel og ikke samfunnets overlevelse, hvordan reagerte de da de forsto at det ikke gikk lenger?

Kjølig klima

forskning.no innvender at hvis folk hadde bodd på Grønland i 400 år, var det vel for dem uvesentlig hva som opprinnelig var målsetningen med å bosette seg der. De ville vel uansett oppfattet det som om deres hjem og eksistens var truet?

Keller sier seg ikke uenig i dette, men legger likevel fram alternative scenarier for hva som skjedde:

- Hva skjedde da klimaet ble kjøligere og mindre pålitelig? Vi vet at det la seg fast is fra langt sør på Grønlands vestkyst og helt over til Baffin Island.

- For det første førte dette til at man mistet sjansen til å jakte hvalross - den faste fangstplassen lå langt nord for den nye isgrensen. Dermed forsvant mye av bosetningens økonomiske grunnlag. Så hvorfor bli der, da?

Magre tider mot slutten

Noen døde i Vesterbygden og senere i den bedre plasserte Østerbygden - og arkeologiske funn tyder på at det var magre tider de siste årene, innvender vi.

Alle husdyr ble spist. De yngste lagene av arkeologiske funn viser at innbyggerne til slutt henfalt til hungerskost, småfugl og hare - dyr de vanligvis ikke ville giddet jakte på. Til og med nyfødte kalver og lam ble spist, dyr man vanligvis ville ha spart for å sikre buskapens videre eksistens. Og alle kjenner historiene om de nedslipte knivene, som viser at de stakkars grønlenderne tynte sine ressurser til det ytterste.

- Dette stemmer, sier Keller.

- Men på den annen side: Ingen av samfunnene rundt Nord-Atlanteren var preget av luksus på denne tiden. Det var ikke flust med mat og jern i Norge heller, og forholdene på Grønland var ikke nødvendigvis mye verre.

Høyest i Norden

- Hvordan skal vi for eksempel forklare at gjennomsnittshøyden på Grønland var den høyeste i Norden? Det kan vel tyde på at de var ved relativt god helse?

Keller griper også fast i påstanden om at grønlenderne ikke spiste fisk, et paradoks for eksempel Jared Diamond henger seg opp i (se forrige artikkel i spalten til høyre).

Her kommer helt ny forskning oss til unnsetning: Isotop-analyser viser at den norrøne befolkningen på Grønland spiste mer og mer fisk ut gjennom middelalderen. En erkebiskop (som jo var norsk) hadde spist 30 prosent marin føde. Norrøne grønlendere generelt ca 50-60 prosent. De senere norrøne grønlendere hadde spist 80 prosent marint. Nitrogen-analyser har så fastslått at av de 80 prosent var ca 40 fisk og 40 sjøpattedyr.

Hvor er fiskebeina?

- Dermed er ikke problemet lenger hvorfor de ikke har spist fisk, men hvor de har gjort av fiskebeina etter at de har spist dem! For det er ganske riktig: Vi finner ikke fiskebein under utgravninger på Grønland.

- Men, selvfølgelig; dette er et uløst mysterium. Etter 400 år, hvor avhengige eller uavhengige hadde grønlenderne blitt? Gravfunnene på kirkegården på Herjolfsnes inneholder for eksempel den største samling tøy fra middelalderens Europa, og viser at grønlenderne fulgte europeiske moter helt til det siste.

- Så, hva gjør de når havet lukker seg, isen legger seg og alt ser mørkt ut?

Hadde de skip?

- Vi vet veldig lite, sier Keller.

- Vi vet ikke en gang om de hadde skip. Fulgte de isen over til Nord-Amerika? Det dukker opp norrøne gjenstander i lokale bosetninger fra denne tiden - men på den annen side, disse kan også stamme fra handel eller plyndringer?

- Vi kan følgelig ikke vite om det norrøne Grønland kollapset, eller om det pent og pyntelig ble pakket sammen og stuet på et skip.

Et skip som i så fall forsvant i is og tåke - for ingen har hørt fra dem siden?