Fortellingen om det norrøne Grønlands undergang mangler verken dramatikk eller mysterium.

På slutten var bispegården Gardar som en overfylt livbåt, skriver historikeren Jared Diamond i sin siste bok”Collapse”. Når innhøstingen hadde sviktet og alle husdyra var døde, strømmet de fattige bøndene til de rikeste gårdene, de få stedene som fremdeles hadde noe å leve av.

Prester og storbønder ville nok forsøkt å holde mengden ute, men sult og sykdom hadde for lengst smuldret all respekt for autoritet. Den siste vinteren må det ha vært trangt, og når den siste kua var spist, var det slutt.

Arkeologer og historikere har alltid grublet over dette. Hvordan skjedde det? Og ikke minst, hvorfor? Hvorfor klarte ikke dette samfunnet å overleve?

Den amerikanske historikeren Jared Diamond analyserer det norrøne Grønland i sin siste bok. Han kan heller ikke si akkurat hvordan Grønlands siste dager artet seg, men han kan si mye om hvorfor det gikk som det gikk.

Diamonds metode er en tverrfaglig tilnærming, der samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige metoder går hånd i hånd. “Collapse” er en bok om samfunn som ødela sitt eget økologiske grunnlag, og Grønland er et kroneksempel.

En mild periode

Vikingene hadde flaks - eller uflaks? - som kom til Grønland i en god periode. Fra år 800 til 1300 var det mildt på Grønland, omtrent slik det er i dag. De hadde flaks, fordi det gikk an å drive jordbruk der. De hadde uflaks, fordi de ikke kunne være forberedt på det som måtte komme.

Historien om det norrøne Grønland begynner rundt år 982, da nordmannen Eirik Raude nok en gang ble anklaget for mord, og ble forvist fra Island. Han endte opp med å utforske Grønlands kyst, og tre år senere kom han tilbake med 25 skip.

Ryktene begynte å gå om mulighetene i dette “grønne landet”, og i løpet av de neste ti årene kom det ytterligere tre flåter av håpefulle innvandrere. Følgelig var Grønland fullt allerede år 1000, nesten all jord som var mulig å drive, var okkupert.

På den tiden var Grønland ubebodd, men minst fire ulike jegersankerkulturer hadde levd der tidligere. De norrøne møtte muligens representanter for den siste av disse, Dorset-kulturen, helt i nord, noen år etter sin egen ankomst. Hvis det da ikke var de første inuitter på vei inn. De norrøne hadde slik sett rett, hvis de følte at “vi kom først”.

Ikke dømt til å mislykkes

Forholdet til inuittene var én av flere faktorer som avgjorde det norrøne samfunnets skjebne. De var ikke dømt på forhånd, skriver Jared Diamond i boka “Collapse”, men for å overleve måtte de ha gjort noen klokere valg - både økologisk og kulturelt.

Diamonds bok handler om økologisk kollaps. Men vi kjenner ingen kultur som har gått under ene og alene på grunn av dette. Han trekker fram fem faktorer han mener spiller sammen: Miljøødeleggelse, klimaendringer, forholdet til vennligsinnede naboer, forholdet til fiendtlige naboer og, ikke minst, samfunnets evne til å tilpasse seg endringer.

Det norrøne Grønland har den tvilsomme ære å være ett av svært få studerte samfunn som scorer dårlig på alle fem punkter. Kanskje fordi det var sammensveiset, voldelig, hierarkisk, konservativt og eurosentrert?

Mange av disse egenskapene var nok også avgjørende for at samfunnet overlevde så lenge som det tross alt gjorde. De norrøne hjalp hverandre når det trengtes, de sto sammen mot omverdenen og hadde evne og vilje til å forsvare seg.

Å være konservativ og eurosentrert er heller ikke nødvendigvis en ulempe. Det middelalderske Island gikk, som Grønland, gjennom alvorlige økologiske kriser, men det overlevde.

Islendingene lærte én ting på veien: Island er ikke stedet der du eksperimenterer med naturen! Her skulle ingen dyrke korn! Forbedrede fiskegarn? Overbygde båter? Fiskeforedling? Produksjon av tauverk? Svovelgruver? Hva skal vi med dette?

En tilsvarende grønlandsk konservatisme kan også ha hatt positive virkninger. I et sårbart miljø er det best å være forsiktig.

Likeledes kan deres eurosentrisme - identiteten som kristne, norrøne europeere - ha hjulpet dem moralsk i trange tider. Mange har undret seg over det tilsynelatende paradoksale at grønlenderne, som led av jernmangel, importerte metall til kirkeklokker og ikke til våpen og redskap. Men hvilken betydning hadde kirken og prestene for samfunnets mentale evne til å klare seg - noe de tross alt gjorde - under harde vilkår i mer enn 400 år.

Men likevel; en viss fleksibilitet er nødvendig.

Fleksibilitet

Det var for eksempel neppe noe sjakktrekk å satse så sterkt på tradisjonelt norsk landbruk. I Norge var kua det gjeveste husdyret, sauer og geiter hadde lavere status. Hadde våre slektninger satset mer på sau enn krevende kyr, kunne mangt ha gått bedre, mener Jared Diamond.

For å skaffe nok beitemark, hogde de raskt ned det meste som fantes av trær. Skogen kom aldri tilbake, og beitepress i kombinasjon med torvsanking førte til jorderosjon, og enda mindre avlinger.

Det samme gjorde det uforutsigelige og forverrede klimaet, og da handelsrutene til Norge til slutt tørket inn, begynte det å se mørkt ut. De fikk stadig mindre jern, og mistet sitt militære overtak over inuittene.

Intet fargerikt fellesskap

Forholdet til inuittene var nemlig ikke preget av fargerikt fellesskap. Dette siste var kanskje nok en konsekvens av det norrøne samfunnets manglende fleksibilitet:

Nordboerne tviholdt som sagt på sin identitet som kristne europeere. Noe av det verste slike kunne tenke seg, var hedninger. Derfor evnet eller ville de ikke ta i bruk inuittiske jaktmetoder, redskaper og skikker som kunne ha hjulpet dem å overleve.

De norrøne bedrev aldri hvalfangst, de fanget ikke ringsel, det er ikke funnet spor av harpuner, spydkastere eller kajakker, og det er ingen spor av ekteskap mellom inuitter og nordboere.

Men det rareste av alt, skriver Diamond, var at de ikke fisket. Etter mer enn 400 års bosetning, har arkeologene bare klart å grave frem en håndfull fiskebein.

Ettersom fiske var - og er - vanlig både på Island og i Norge, lurer Diamond på om grønlenderne kan ha utviklet en form for kulturelt tabu som gjorde dem i stand til å sulte ihjel foran matboksen.

Én ting hadde de to kulturene likevel til felles: De jaktet hvalross. Hvalrosstenner var Grønlands viktigste eksportartikkel, og her må det ha oppstått knuffing med nykommerne, inuittene.

Det var disse forholdene til sammen - økologi i spann med kultur - som gjorde at det norrøne Grønland gikk under. Akkurat når og hvordan den siste nordboer døde, vil vi imidlertid aldri få vite, skriver Jared Diamond.

- Interessant modell

- Dette er en interessant tilnærming, sier Christian Keller, professor i arkeologi ved Middelaldersenteret ved Universitetet i Oslo.

- Han har nok ikke rett i alle detaljer, men det globale perspektivet er spennende.

- Dette er forhold vi nordiske arkeologer begynner å øyne først nå. Diamond kom utenfra og tok poenget umiddelbart, hvilket kan tyde på at han har utviklet en god metode.

Det som skiller Jared Diamond fra andre historikere, er at han opprinnelig var biolog. Han har følgelig tatt med seg grep fra naturvitenskapene inn i historiefaget.