Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Langs kysten driver både naturmateriale og søppel i land. Er det kulturarv?
Langs kysten driver både naturmateriale og søppel i land. Er det kulturarv?

Vil vår tid bli husket for plasten i havet?

Strandsøppel kan bli vår kulturarv og havne på museum for å fortelle framtidas generasjoner om hvordan vi levde.

Hvordan blir en gjenstand til kulturarv? Jo, noen har vurdert den som verdifull. Men selv om en ting fra fortida kan gi oss mye historisk kunnskap, er det ikke sikkert den samme gjenstanden hadde spesielt stor betydning i sin tid.

– Mye av det som er bevart på museer, er ting folk i fortiden har kvittet seg med, sier arkeolog Þóra Pétursdóttir.

Pétursdóttir forsker innenfor kulturarvsstudier og samtidsarkeologi, altså arkeologi som handler om nåtid eller nær fortid.

– Som arkeologer er vi ekstremt interessert i søppel. I søppelhaugene finner vi mye informasjon om fortidens samfunn og levemåter, sier hun.

Ting overlever mennesker

Når Pétursdóttir studerer søppel som har drevet i land langs kysten, finner hun ting som har lang holdbarhet. Lyspærer, gummistøvler, tannbørster og bildekk, i skjønn forening med isoporbiter, fiskegarn, glassflasker og juletrær – men også viklet inn i historiske og forhistoriske kulturminner, som hustufter og teltringer.

– Mange tenker på kulturarv som noe gammelt og sårbart, noe man må verne om for at det ikke skal gå tapt. Men ting kan også være robuste, sier hun.

At plast og søppel dukker opp igjen etter å ha blitt kasta, er for Pétursdóttir en viktig påminnelse om at vi ikke kan kontrollere hva som blir arven etter oss.

– Vi tenker gjerne at vi velger ut hva som er kulturarv, med tanke på fremtidige generasjoner. Med det vi bevarer og tar inn på museene, bestemmer vi også hva som skal formidles fra fortiden.

– Men når vi ser på dagens forsøpling og forurensning, er det tydelig at kulturarv ikke er noe vi bare kan velge, eller velge bort. Ting lever sine egne liv, og bryr seg ikke om hva vi mennesker anser som bevaringsverdig eller verdiløst, sier hun.

– Mye av det som er bevart på museer, er ting folk i fortiden har kvittet seg med, sier arkeolog Þóra Pétursdóttir.
– Mye av det som er bevart på museer, er ting folk i fortiden har kvittet seg med, sier arkeolog Þóra Pétursdóttir.

Kaotisk virkelighet

Det er også en grense for hvor mye det er plass til på museene.

– De har alltid måttet ha en strategi for hva de samler inn. Men nå er museene så stappfulle at de må vurdere hva de skal kaste. Det er vanskelig, både fordi de føler et sterkt ansvar overfor fremtidige generasjoner, men også fordi det er vanskelig å forutse hva som er viktig å bevare, og hva som ikke er så viktig, sier Pétursdóttir.

– Som arkeologer og kulturarvsforskere er vi ofte opptatt av å organisere fortiden ved å kategorisere den og knytte ting til bestemte hendelser og tidsepoker. Vi avgjør at ting hører til her og ikke der, at noe er kultur og annet natur, og så videre. Men ting forholder seg ikke til våre skiller, eller til den lineære historiske fortellingen. Realiteten er mye mer kaotisk.

Moderne ruiner

Arkeologen har også forsket på forlatte sildeoljefabrikker på Island.

– De er ganske påfallende i sitt forfall, som gigantiske ruiner i naturskjønne og tilsynelatende urørte områder, forteller Pétursdóttir.

Fabrikklokalene fra midten av 1900-tallet står på marginale og isolerte plasser, som spor etter industrialisering og modernisering.

Det som tidligere var viktige arbeidsplasser for hundrevis av mennesker og bidro til viktig verdiskapning, er nå symboler for en tapt tid.

– Bygningene jeg har studert er ikke offisielt ansett å være kulturarv. Likevel er de populære turistdestinasjoner. Folk reiser til de isolerte stedene for å se ruinene, og fotografer synes de er spennende motiver.

Men tiltrekkes de av historien om hva som skjedde på disse stedene? Eller er det like viktig hvordan de fremstår i dag: å kunne se den dynamiske ruineringsprosessen? At man ser hvordan natur og kultur glir sammen?

Pétursdóttir mener at begge deler opptar de besøkende.

– Det er fjernt fra hvordan vi som jobber med kulturminnevern og -forvaltning tenker. Det har fremfor alt vært viktig å stoppe forfall, og å føre ting tilbake til en original historisk tilstand. Helst skal det også være rent og estetisk tiltalende, på en bestemt måte.

Men selv om den historiske koblingen gir viktig informasjon, kan forfallet også fortelle en historie.

– Mye av en bygnings indre og funksjon, som holdes skjult i et nytt bygg, blir synlig gjennom ruinering. Dessuten kan forvitring, på samme måte som riper, sår og arr, like gjerne bidra til å skape som å skade minner.

Kunstig skille mellom natur og kultur

Forskere innenfor både naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene omtaler vår tidsepoke som den antropocene tidsalder. Mennesket har blitt en geologisk aktør, og menneskets avtrykk kjennetegner den nye epoken.

Gjennom forskningen sin, ser Pétursdóttir også at det er på tide å stille spørsmål ved det klare skillet mellom kulturarv og naturarv.

– Diskusjoner rundt den nye tidsalderen og dagens utfordringer, baserer seg ofte på at det finnes et skille mellom natur og kultur. At vi egentlig ikke er del av naturen, og at vi kan rydde opp og ordne det slik at deler av den er uavhengig eller urørt av vår tilstedeværelse.

– Det er et dårlig utgangspunkt for å løse utfordringer med klimaendringer, forurensning og miljøskader, sier Þóra Pétursdóttir.

Powered by Labrador CMS