I middelalderen vokste det fram livlige handelssentre hvor hvor folk bodde tett på hverandre. Det skapte både muligheter og problemer.

Et av problemene var møkk.

Historiker og professor ved Universitetet i Stavanger, Dolly Jørgensen, har forsket på avfallshåndtering i skandinaviske og nord-europeiske middelalderbyer. Hun skisserer besværet i en artikkel hun har skrevet:

I en by med 10 000 innbyggere, produserte middelaldermenneskene typisk 900 000 liter avføring og nesten tre millioner liter urin i året. Det var før det fantes kloakksystem.

Deretter kan vi legge til store mengder møkk fra diverse dyr i byen, som griser, hester, kuer og høns.

I en episode i programmet «filthy cities» laget av BBC i 2011, beskrives gatene i London på 1300-tallet.

De var fylt til ankelhøyde av våt søle, råtten fisk, søppel, innvoller og dyremøkk. Folk tømte likegodt bøtter med bæsj og tiss ut i gata, eller kastet det ut vinduet.

Stemmer dette bildet av middelalderbyene?

Jevnlige epidemier

Middelalderen i Norge var fra slutten av vikingtida, rundt år 1050, til 1500-tallet. Da vokste de første norske byene som fremdeles er byer fram.

Ved NTNU leder Axel Christophersen et forskningsprosjekt om helse og hygiene i Trondheim i middelalderen. Han er professor i historisk arkeologi.

Middelaldermenneskene var plaget av difteri, meslinger, tuberkolose, spedalskhet, tyfus, miltbrann, kopper, salmonella og mer.

I tillegg kunne folk bli forgiftet med meldrøye, en sopp på dårlig tørket korn som gjør deg «sprøyte gal», forteller Christophersen.

Verst var svartedauden som herjet i Norge i 1349, og i mange senere utbrudd fram til 1600-tallet.

I forskningsprosjektet ser Christophersen og kolleger på hvordan folk i middelalderbyene forholdt seg til truende sykdommer.

- Man har trodd de ikke hadde kunnskaper til å håndtere det. Men forskning om blant annet England har vist at det er ikke tilfellet, sier Christophersen.

- Målet er å undersøke hvordan helse går fra å være et privatanliggende, som det var, til å bli et offentlig ansvar, sier forskeren.

Dolly Jørgensen er en av dem som tidligere har avdekket av middelaldermennesker tok grep. Et viktig aspekt var hygienen i samfunnet.

Slakteavfall til plage

Det var ikke bare møkk som hadde potensialet til å hope seg opp i middelalderbyene. Avfall fra diverse virksomheter var også unngåelig.

Både garving av skinn og tekstilarbeid kunne være grisete greier.

Verst var slaktehusene.

Innvoller og hoder måtte kastes en plass. Tarmene ble tømt for møkk. Blod og vann med hår måtte skylles vekk.

Gamle skriftlige kilder fra England inneholder flere klager på slaktere. Dolly Jørgensen har referert til dem i sine artikler.

For eksempel: I 1371 forbød bystyret i York slaktere å kaste avfall ut i elva nær et munkesamfunn.

Isteden begynte slakterne å kaste innvoller og blodig rask ved veggene på klosteret og en annen plass i elva.

Munkene klaget igjen og skrev at folk som pleide å komme til kirken deres «trekker seg tilbake på grunn av stanken og de forferdelige syenene». De fryktet at «sykdom og mangfoldig skade» ville bli resultatet av forurensningen.

Kongen forbød da slakterne å kaste avfallet i nærheten av munkene. Da begynte de isteden å dumpe det i en kirkegård. Bein lå slengt rundt og hunder og fugler fråtset.

Tilgrising av elver og vannrenner

Det kan se ut til at tilgrising av elver var et problem i flere middelalderbyer. Men myndighetene prøvde å forhindre det.

I 1480 klaget en ledene munk i den engelske byen Coventry på at folk daglig kastet møkk og oppsop i elva. Det skapte en «ond luft» sa han. Byrådet skrev at elva delvis var blokkert av «skitt, dyremøkk og stein». Det skriver Jørgensen i en av sine artikler.

Det var også nødvendig med reguleringer i Norge. I 1284 forbød kong Eirik Magnusson folk å kaste søppel eller møkk fra brygger i Bergen. Mens skomakere fikk pålegg om å slutte å kaste avfall etter garving i Nidelva.

I tillegg til at noen dumpet avfall direkte i elvene, var det ofte et system med grøfter i byene som hadde utløp i elva.

Grøftene, eller rennene, var laget for å ta unna regnvann. Men det var nok også et fristende sted for innbyggerne å kvitte seg med diverse avfall.

Det var tydelig at folk hadde brukt den muligheten i Cambridge i 1393. Klager på tette grøfter fulle av søppel ble overbrakt til kongen. Dette «forgiftet lufta» ble det sagt.

Grøftene i Trondheim ledet ikke til Nidelva, men til et sumpområde midt i byen.

- Snorre satte navn på det. Han sa at dette området kalles «Saurlid», som betyr «det sølete stedet». Der ble det gjennom flere hundre år ble kastet avfall etter blant annet håndverk og byggevirksomhet, forteller Axel Chrisophersen.

Det var ikke alltid bare regnvann som havnet i grøftene.

En dame med navn Alice Wade i London, var oppfinnsom. Hun laget sitt eget «vannklosett» med trerør som ledet avføringen rett ut i regnvanns-grøfta. Det gikk ikke upåaktet hen hos naboene.

Andre prøvde seg med å bygge doer rett over grøftene.

- Dumme middelaldermennesker

Til tross for mange ufyselige eksempler, mener Dolly Jørgensen at middelalderbyene ikke var så skitne som sitt rykte.

- Man tenkte at middelaldermenneskene var dumme, de forstod ikke at de kunne bli syke, og de bare kastet saker rundt i byen, sier Jørgensen til forskning.no.

Men det er ikke inntrykket hun har etter å forsket på renhold i nord-europeiske middelalderbyer.

Klagene kan like gjerne tolkes som at folk ikke aksepterte å omgi seg med møkk, mener hun.

Den klassiske holdningen til middelalderbyene, er at de var møkkete, overbefolket og hadde åpen kloakk, og at folk ikke brydde seg noe særlig om hvordan det så ut rundt dem. Det sier Ole Georg Moseng, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han er ekspert på medisinhistorie.

- Da den myten ble grunnfestet, ble de viktorianske byene tatt frem som eksempler på det motsatte. Så fremstilte man middelalderbyene som stinkende pøler med dritt, bokstavelig talt, sier han.

Men denne myten har nå blitt utfordret av historikere, sier Moseng. Han trekker frem fire forskere, der Dolly Jørgensen er en av dem.

Hadde plikt til å vedlikeholde gaten

I Norge og andre land er det gravd ut rester etter etter de gamle middelalderbyene. Gatene var brolagt. I Norge ble gatene lenge brolagt med tre, i andre land var stein mest vanlig. Folk gikk ikke rett på søla.

I Trondheim er det funnet et helt kvartal med 18 eiendommer. Gata var delt av på midten. Axel Christophersen, som leder forskningsprosjektet «Medieval Urban Health» ved NTNU, tror det var en god grunn til det.

- En måte å forklare det, er at man ønsket å tydeliggjøre den enkeltes ansvar for renhold og vedlikehold.

Forskerne kan nemlig se at det er forskjell på hvor alvorlig folk tok ansvaret. Noen sørget for godt vedlikehold, mens andre sluntret unna.

- Dette går helt tilbake til 1100-tallet, sier Christophersen.

Den eldste skriftlige bestemmelsen om renhold finnes i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276.

- Der står det at man plikter å holde gatene ryddige og frie for varer i julehelgen, og at man skulle tilse at gatelegemet var jevnhøyt. Hvis ikke skulle det utbedres. Det arkeologiske materialet viser at dette var satt i system og knyttet til hver enkelt eiendom som grenset mot gaten. Det må ha vært eierens plikt og følge lovverkets bestemmelser, sier Christophersen.

Tydelige normer for doplassering

Tomtene i norske byer var typisk 10-12 meter brede og fra 20-30 til over 100 meter lange. Husene så ikke særlig annerledes ut enn fra vikingtida. Folk flyttet så og si bondegården til byen, sier Christophersen.

Hovedhuset var plassert i midten, og andre bygninger som stall og låve lå bak.

- Man bodde ikke eksponert, men var tilbaketrukket på sitt «gårdsbruk», sier professoren.

Salgsboder og verksteder var plassert ut mot gaten. Deretter kom lagerbygninger eller andre økonomibygninger.

Noen holdt dyr. Men det var ikke tillatt å ha de løpende fritt rundt.

Dyremøkk ble helst brukt eller gravd ned.

Når det gjaldt doene, så ble de plassert aller bakerst på eiendommene, eller i et avlukke ved huset.

- Det aller mest urene, som handler om det kroppslige avfallet, det fikk bestemte plasseringer. Man satt ikke og dreit i all offentlighet, unnskyld uttrykket. Det gjorde man mer privat og avsondret, sier Christophersen.

I de fleste byer var det regler eller normer for hvor doer kunne plasseres. De skulle ikke være skjemmende for naboen.

- I Trondheim er det så vidt vi kan se lite gjødsel i kulturlagene. Ekskrementer fra mennesker er svært sjeldent og ser ut til å ha blitt gravd ned på bestemte plasser.

I Skandinavia dukker tønner og søppelkasser opp i flere byer på begynnelsen av 1200-tallet, ifølge Dolly Jørgensens doktorgradavhandling fra 2008. «Ved å legge avfall i tønner på produksjonsstedet, ble det lett å flytte avfallet til et annet sted», skrev hun.

Tykke kulturlag vitner om søppel

Likevel må nødvendigvis mye avfall ha havnet på bakken. For arkeologene finner metertykke kulturlag fra perioden.

- Det vi graver i i middelalderbyene er egentlig avfall. Det er husholdningsavfall, og avfall etter mange typer håndverk og byggeaktivitet, sier Christophersen.

- Det ser ut som folk har kastet husholdningsavfallet relativt fritt omkring seg.

Men det er ikke sikkert alt stammer fra at ting ble kastet på bakken.

- Vi må være litt forsiktig med å tenke at her er det et kulturlag, det betyr at de må ha kastet søppel der, sier Jørgensen.

- For i kildene står det at det var vanlig i middelaldertid å bruke søppel som et grunnnivå for bygninger, eller om du skal lage en ny gate. Vi har kilder som viser at de betalte folk for å komme med søppel for å legge det som grunn.

Uansett ser arkeologene at kulturlagene ble mye tynnere etter 1350.

Hvorfor det?

En årsak kan være at svartedauden tok livet av så mange at det ble få folk i byene.

Men det kan også være at folk begynte å kvitte seg med avfall på en annen måte. Det sier Ole Georg Moseng, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han deltar i NTNU-prosjektet.

Mange regler for avfallshåndtering på 1400-tallet

En rekke skriftlige kilder viser nemlig at bystyrene i europeiske byer tok grep, spesielt mot slutten av 1300-tallet og utover 1400-tallet. Dette har Jørgensen dokumentert.

Det ble samlet inn skatt for å betale gate-renholdere. Møkkakjørere kom på faste dager og samlet opp do-avfall.

Det ble lovfestet at folk som skitnet til elver, eller griset til grøfter skulle bøtelegges.

Dyremøkk og annet søppel skulle fraktes til avfallsplasser, utenfor eller i utkanten av byen. Det var forbudt å lage seg søppelhauger i gatene. Noen byer hadde regler for når slaktere fikk lov å kjøre vekk avfall, og når fiskesløyere senest måtte rydde gata i løpet av dagen.

Slaktere og håndverkere som forurenset ble forsøkt omplassert om de skapte problemer.

Det tyder på at bystyrene var opptatt av å holde byen ren.

Det er ikke så mange skriftlige kilder fra denne perioden i Norge. Men de tynnere kulturlagene tyder på at vi fikk et nytt syn på noen typer avfall, ifølge Christophersen.

- Det våte, organiske avfallet forsvinner, resten blir igjen, for eksempel sand, aske, teglstein, dyrebein og så videre.

I Trondheim er det funnet et kvartal med smeder som var plassert utenfor byen. Smier sendte ut giftige gasser.

Snorre omtaler kvartalet som «Smedene på Ørene». I 1987 støtte arkeologer på det.

- Det ligger ved sanddyner utenfor Trondheim der fjorden og elva møtes. Her lå det verksted på verksted over mange hundre kvadratmeter, og halvannen meter med slaggavfall, sier Christophersen.

- Den fremherskende vindretningen ville blåst de giftige gassene vekk. Denne konstellasjonen kan ha vært et miljøtiltak. Man skjønte at den typen virksomhet kunne føre til sykdom. Det samme med fargere som jobbet med piss, og garvere som jobbet med hønsemøkk og halvråtne skinn. De var også miljøsvin som man forsøkte å få ut av byene.

- Ligner på tanker om virus og bakterier

Christophersen tror tiltakene kan henge sammen med at man forsøkte å bekjempe såkalte miasmer, «ond luft».

Sykdomsforståelsen i middelalderen kom fra antikken. Man trodde at ubalanse i naturen kunne skape miasmer, dårlig luft, som var usynlig eller som en tåke. Dette kunne utløse sykdom. Miasmene kom av naturfenomener som jordskjelv og lyn trodde man. Men også av forråtnelse, dårlig begravde lik, dyrekadavere og stillestående vann, forteller medisinhistoriker Ole Georg Moseng.

- Det ligner litt på våre tanker om bakterier og virus, sier Moseng.

- Miasmene kan formidles gjennom luft, jord, vann, også gjennom gjenstander. Om du tar på noe som har miasmer på seg, så kan du få det på fingrene. Forestillinger om smitte har vært fremtredende helt siden antikken, det har aldri vært noen tvil om at enkelte sykdommer er smittsomme, sier Moseng.

Denne forståelsen var blandet med religion i middelalderen.

- Det var selvfølgelig en guddommelig plan bak det hele, en guddommelig inngripen i den menneskelige skjebnen, sier Christophersen.

Ond luft og avskyelig lukt

Middelaldermenneskene trakk sammenhenger mellom stank og sykdom, sier Dolly Jørgensen. Det hadde trolig å gjøre med deres tanker om miasmer.

Jørgensen refererer til eksempler fra flere byer i sine artikler.

I 1371 uttrykte kongen i England stor bekymring for uvettig deponering av slakteavfall i i London. Slaktere pleide å kaste skrotter ut fra «slakternes bro» i Themsen, og han krevde endring.

«På grunn av slakting av store dyr i nevnte by, fra det avskyelige blod som løper i gatene, og innvollene derav kastet i Themsen, har luften i den samme byen blitt sterkt ødelagt og infisert».

Dermed har «det verste av styggedom og stanker er blitt generert», sa han. «Og sykdommer og mange andre vederstyggeligheter har rammet personer som bor i samme by».

Sammenhengen mellom stank og sykdom uttrykkes også i et annet eksempel fra London.

En tekst beskriver fryktelige forhold ved et fengsel i London i 1355. Avfall fra elleve doer og flere garverier havnet i en grøft som omga fengselet.

Dette skapte en «avskyelig lukt», og lukten fikk skylden for forskjellige sykdommer og alvorlige tilstander som rammet fangene.

- Vi ser at folk reagerte på sterk lukt. De ønsket at noen skulle rydde opp, for det var noe som var feil, sier Jørgensen.

Synet på sykdom endret seg

Christophersen og Moseng tror at svartedauden gjorde at folk ble mer opptatt av å holde byene rene.

- Grunnen til at man kjører avfallet ut på offentlige avfallsplasser, for det gjorde man, handler om en endring i forståelsen av avfall og dets betydning for helse og velvære. Jeg tror at sammenhengen mellom de vonde luktene og sykdom ble mer og mer erkjent, sier Christophersen.

Det var fra før av ikke åpenbart for folk at «miasmene» eller den dårlige lufta hang sammen med forråtnelse og avfall.

- Vi tror de gjentatte pestutbruddene får folk til å endre praksis. Det overstyrer den filosofiske, nærmest kosmiske forståelsen av sykdom og folk spør seg, hva er det egentlig som skjer? sier Christophersen.

Samtidig endret synet på gud seg gjennom middelalderen. Sykdom ble først sett på som en selvforskyldt straff.

Senere ble synet på gud som barmhjertig mer styrende.

- Om du blir syk og særlig spedalsk, så er du en slags guds utvalgte. Du burde egentlig takke gud for det, for da gjør de dine medmennesker en barmhjertighetstjeneste. Du setter dem i stand til å vise offervilje og gi almisser, forteller Christophersen.

Sykdom gikk fra å være et personlig ansvar til å bli noe man måtte ta hånd om i fellesskap, mener professoren.

Alvorlig syke ble isolert, og under epidemier med svartedauden hadde noen byer karantene for skip. De mange påleggene om å holde byen ren tyder på at myndighetene ville skape et godt miljø som ikke var helsefarlig.

Hvor møkkete var det?

Så hvordan så det ut i byene? Gikk folk å vasset i skitt, avføring og avfall?

At middelalderbyer til tider kunne være temmelig skitne, illustreres av en tekst fra da Kong Edward III av England forberedte seg på et møte i York i 1332.

«Kongen avskyr den fryktelige lukten som florerer i nevnte by mer enn i noen annen by i riket fra møkk og husdyrgjødsel og annet skitt og lort som tetter gater og veier».

Han ville beskytte innbyggerens helse og beordret at alle gater i byen skulle ryddes og rengjøres.

Tiltakene som byråd satte inn er tidligere blitt beskrevet som «strå i vind» av forskere som har studert italienske middelalderbyer. Reglene var ikke særlig til nytte, mente de.

Dolly Jørgensen derimot, har gått igjennom skriftlige kilder fra en rekke nord-europeiske byer. Hun tror ikke forsøpling var normen, men at de som ble bøtelagt og klagene hun har funnet, heller representerer avvik. Folk reagerte.

- Det er som i dag. De fleste kaster ikke søppel ut av vinduet på bilen, men noen gjør det.

Dette er Axel Christophersen enig i.

- At det var søppel som ble tømt ut i både offentlige og private arealer er åpenbart ut fra arkeologisk kildemateriale, men det er overdrevet hvor omfattende denne praksisen har vært. Uten noen regler eller normer for hva som kunne tolereres av avfall, ville det ha hopet seg opp enorme mengder som langt overgår det vi ser er tilfelle i de middelalderbyene vi har undersøkt i Norden per i dag.

Ole Georg Moseng sier at det er mye som tyder på at middelaldermenneskene var opptatt av estetikk, helse, støy, og de ville organisere byene rundt på seg på en måte som var funksjonell og sunn.

Christophersen tror helt sikkert det luktet stramt i middelalderbyene sammenlignet med det vi er vant med i dag.

- At det var skittent, at det var helsefarlig, ja, men jeg tror man har overdrevet det.

- Poenget er at de forsøkte å gjøre noe med det.

Referanser:

Dolly Jørgensen: «Private Need, Public Order: Urban Sanitation in Late Medieval England and Scandinavia», doktorgradavhandling, University of Virginia, 2008.

Dolly Jørgensen: «Cooperative Sanitation Managing Streets and Gutters in Late Medieval England and Scandinavia», Technology and Culture, 2008, 547-567.

Dolly Jørgensen: «The Medieval Sense of Smell, Stench and Sanitation», kapittel i Les cinq sens de la ville du Moyen Âge à nos jours, red. Ulrike Krampl, Robert Beck and Emmanuelle Retaillaud-Bajac, 2013, s. 301-313.

Dolly Jørgensen: «Modernity and medieval muck», Nature and Culture, oktober 2014.

Ronald E Zupko & Robert A Laures: «Straws In The Wind: Medieval Urban Environmental Law—the Case Of Northern Italy», Routledge, 1996.

En podcast fra forskning.no

Var vi mer miljøvennlige før?