– Nå har vi kommet fram til det mest interessante området i hele utgravingen vår og det funnet som vi har sett mest fram til, sier Håvard Hegdal fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i en video om funnet.

– Og det er det som de kalte for Kongsbrygga.

Arkeolog Hegdal er prosjektleder for en av de siste utgravingene i Bjørvika, i det som en gang var en helt sentral del av Middelalder-Oslo – nemlig havna.

De første delene av brygga ble funnet under utgravinger på 1990-tallet. Boreprøver fra før dagens utgraving indikerte at de kunne finne en liten rest av dette bryggefundamentet også nå.

Men de fant ikke en liten rest – de fant åtte meter med intakt bryggefundament.

– Det er helt sykt, sier Hegdal i videoen.

– Det er sinnssyke dimensjoner på tømmeret her. Stokkene er dobbelt så tjukke som noen vi har funnet før.

Rett ut fra Kongsgården

Brygga har gått i en rett linje fra det som var Kongsgården i Oslo på 1100- og 1200-tallet og ut i vannet. Det er delvis derfor arkeologene tenker at det kan være snakk om kongens brygge.

Brygga lå dessuten langt under et tydelig lag med blå leire som stammer fra et ras som har gått oppe langs Alnaelva. Dette raset er datert til slutten av 1300-tallet eller begynnelsen av 1400-tallet, og brygga må altså ha blitt bygget lenge før det.

Men denne gangen har arkeologene tenkt å være helt sikre.

Skiver av treet har blitt skåret ut og sendt til dendrokronologisk undersøkelse.

– Da får vi vite hvilken konge det er som har bygget dette. Det skal bli ganske interessant, sier Hegdal.

Hit kom de, fra hele verden

Middelalder-Oslo på denne tida hadde flere brygger som ga tilgang til vannet. Flere av veiene ned til sjøen – både Klemensallmenningen og Bispeallmenningen – endte i brygger.

Hit kom båter fra hele verden inn til havnebyen Oslo. De ble møtt av et yrende liv på bryggene, som var overbygd med sjøboder, lagerhus, møtesteder og vertshus.

Mer enn 40 båter fra middelalder til 1700-tall har i løpet av de siste årene blitt gravd ut her nede i Bjørvika. Stort sett er det mellomstore båter på ti-tolv meter og noen mindre på seks-sju meter. Men det har også blitt funnet ganske store ankere, av typen som tilhører langt større skip.

Helt på tampen av utgravingen, før påske, fant arkeologene fra NIKU det de tror kan være to fortøyningskister. Til fortøyning av de riktig store båtene.

De ble funnet et stykke lenger ut i vannet enn Kongsbrygga.

Samlingen av stokker og steiner til høyre på dette bildet var den første de fant.

Noen dager senere, da de virkelig trodde at nå var det bare leire igjen, fant de en til.

Masse blåskjell rundt stokkene viser at her ute var det friskt og fint havvann.

Store stokker kan ikke bevares

Et par dager etter funnet av Kongsbrygga er den allerede fjernet.

På Facebook-sida til NIKU spør folk om hvordan de kan få sett den. Prosjektleder Hegdal rister på hodet – bryggefundamentet skal destrueres.

Først har det selvsagt blitt dokumentert, en 3D-modell er allerede å finne på nettet, biter av treet er sendt til datering.

Men de store stokkene er for store. Det er ikke noe sted å gjøre av dem, det er ikke penger til å ta vare på dem.

– Sånt treverk må oppbevares i fuktig vannbad. Å konservere en sånn stokk koster mye, forklarer Hegdal til forskning.no.

Dessuten må han skynde seg.

– Vi tar prøver av alt tømmer, men så må det vekk, så vi ikke forsinker byggeprosessen.

– Er ikke det litt dumt? Å finne en stor og velbevart bit av en kongsbrygge, og så bare kvitte seg med den?

– Det er dumt, sier Hegdal.

– Vi har gravd frem uendelig mye fint her, ikke bare Kongsbrygga, men også masse flotte gjenstander. Vi skulle hatt et eget middelaldermuseum for å vise fram dette, mener han.

Et hjørne inn, et annet hjørne ut

I utgangspunktet skal alle store trekonstruksjoner arkeologene finner, kastes, forteller Hegdal noen uker senere på telefon.

Hele brygga skulle på søppelhaugen, som så mange andre flotte trekonstruksjoner fra middelalderen som arkeologene har gravd frem de siste årene.

Men de klarte ikke å hive hele brygga.

– Vi måtte hestehandle litt med Kulturhistorisk museum, forteller Hegdal.

Et hjørne av det ene bolverket, de firkantede kassene som utgjør fundamentet, ble kappet av, heist ut og lagt i vannbad.

Et hjørne av et bolverk fra 1400-tallet måtte kastes, slik at dette nye hjørnet kunne ivaretas.

– Dette er helt klart mye mer verdifullt, så det var en grei avveining, det, sier Hegdal.

–Det er en liten del av høymiddelalderens kaianlegg som er bevart, med flere veldig interessante konstruksjonsdetaljer.

Bryggen i Oslo?

Oslo burde hatt noe à la Bryggen i Bergen, mener Hegdal. Det var snakk om et middelaldermuseum i det gamle lokomotivverkstedet i Middelalderparken, forteller arkeologen. Dette var på den tiden da man diskuterte mulig flytting av vikingskipene, på begynnelsen av 2010-tallet.

Den historien kjenner vi – samlingene var for sårbare til å kunne flyttes. I stedet skal skipene omsider, etter mange år med kamp og omkamp, få et nytt hjem i en museumsfløy som bygges rundt Vikingskiphuset hvor de står i dag.

I mellomtiden har det foregått omfattende utgravinger i Oslo. Kanskje de mest omfattende i nyere tid, ifølge Venstre-politiker og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Han er styreleder i foreningen Middelalder-Oslo.

Det har skjedd mye bra, understreker Dørum, som at utgravingene har funnet sted.

Men så svikter det i siste ledd, mener den erfarne politikeren. For hvor blir det av alt arkeologene finner? Er det for stort og komplisert å bevare, som Kongsbrygga, så destrueres det. Det som bevares, havner på et magasin på Økern.

Her, i et stort vannbad, ligger blant annet en bit av en Oslo-gate i tre fra Middelalderen. Det er Bispeallmenningen, som også skulle kastes. En politisk aksjon satte en stopper for det.

Stokkene som utgjorde Bispeallmenningen, ble gravd ut i 2018. De er datert til 1200- eller 1300-tallet.

Stokkene var underlaget, på toppen ble det lagt kvist og never for å unngå altfor sølete gater.

Planen var at hele dette funnet skulle destrueres. Men en politisk aksjon sørget for at 12 stokker ble bevart i vannkar i magasinet til Kulturhistorisk museum.

Tre meter middelaldergate

Det var i 2018 at arkeologer fant 37 meter av det som var Oslos hovedferdselsåre for 800 år siden, Bispeallmenningen, skriver NRK.

LES OGSÅ

Hvor møkkete og stinkende var middelalderbyene?

Utgravingene fant sted i forbindelse med utbygging av Follobanen. Planen var at de gamle trestokkene skulle destrueres etter prøvetaking, men Fortidsminneforeningen, Byantikvaren og etter hvert også en hel haug politikere kom på banen og mente det var uholdbart.

Rundt tre meter av gatedekket, i alt 12 stokker, ble til slutt bevart. Kostnadene for å konservere dem var i 2018 på anslagsvis 4,2 millioner kroner, opplyser Isa Trøim, seksjonssjef for arkeologi hos Riksantikvaren. Ifølge Trøim pågår det «flere initiativer for å finne løsninger for stokkene».

– Det var et spontant opprør, sier Odd Einar Dørum, som selv var med på det han kaller en redningsaksjon.

– Mange nok i det politiske liv våknet samtidig, noe som til slutt førte til at en minister tok initiativ til at en del av trematerialet ble tatt vare på.

Omfattende utgravinger søker kulturpolitikk

Trestokkene i Bispeallmenningen – noen av dem, i hvert fall – ble altså reddet fra destruering. Men hvor lenge blir de liggende i vannbad på et lager i utkanten av Oslo?

– Vi står overfor en fortvilende situasjon, mener Dørum.

– Det er ikke lagringsplass, og det er ikke utstillingsplass.

Dørum og foreningen Middelalder-Oslo drømmer også om et Middelaldermuseum. For eksempel i lokomotivverkstedet. Men det er noen kulturpolitiske hull her, mener Dørum.

Utbyggerne sørger for utgravinger. Arkeologene finner masse flotte gjenstander og samler ny kunnskap om Oslos historie. Så skjer det ikke mer.

– Arkeologenes innsats avdekker mer enn det er politisk innsats til å gjøre noe med, sier Dørum.

– Vikingskipene er vidunderlige, men middelalderen får ikke den oppmerksomheten den burde ha. Man har ikke skjønt nok av dens betydning for norsk historie, den kunnskapen vi har i lover og rettskilder, hvor rik kontakten var mellom Norges middelalderbyer og omverdenen.

Kongsbrygga, da. Burde den ha blitt bevart i sin helhet?

– Det er flott at arkeologene klarte å få bevart noe av den. Men jeg syns jo det er bekymringsverdig og leit at størsteparten av den destrueres. Den forteller veldig direkte at det eldste Oslo var en havneby. Skal den fysiske kulturarven kastes fordi vi mangler lagringsplass og nok utstillingsplass, er det holdbart? spør han.

– Hvordan vil ettertiden se på oss fordi vi ikke hadde bedre muligheter enn det som er mulig nå?

Ganske mye blir kassert

NIKUs jobb er å utføre de arkeologiske undersøkelsene. Det som blir funnet og som skal bevares, blir så sendt til Kulturhistorisk museum (KHM). Arkeolog Jan Bill er prosjektansvarlig for KHMs undersøkelser av skip i utgravingen der Kongsbrygga ble funnet.

– Vi bevarer ikke alt som blir funnet fordi det rett og slett ikke er alt som har så stor formidlingsmessig verdi at vi kan bevare det uten at det foreligger konkrete planer om å formidle det, sier Bill.

– Det er den som bygger som skal betale utgiften for det her, og det er ikke alt som kan rettferdiggjøres å spare. Vår oppgave er å sikre kunnskapspotensialet i de arkeologiske funnene.

Det betyr for eksempel at dersom noe skal destrueres, så skal det først dokumenteres. Det tas bilder og video, det lages 3D-modeller, og det tas ut prøvemateriale. Dokumentasjonen skal sikre at det som er funnet, kan forskes på i fremtiden, selv om selve gjenstanden har havnet på søppelhaugen.

Store tregjenstander er særlig vanskelige og kostbare å bevare.

– Bare se hvor mye vi investerer i Vikingskipene for å sikre dem for framtiden, sier Bill.

– Da er det faktisk slik i dag at ganske mye blir kassert fordi man vurderer at formidlingsverdien ikke rettferdiggjør at man betaler det som må til for å beholde noe i samlingen i all fremtid.

Riktig å kaste Kongsbrygga

Bill mener at det er riktig vurdering å kaste mesteparten av Kongsbrygga. Det er jo til og med blitt gjort en gang før, påpeker han, den gangen på 90-tallet da man fant de første restene.

– Jeg er litt i overkant glad i tre og har ikke vanskelig for å synes at dette er spennende, sier arkeologen.

– Men ut ifra et vitenskapelig synspunkt vil jeg tenke at her er det konstruksjoner av tømmerstokker, de er laftet sammen, det er ikke så veldig komplekse konstruksjoner. Jeg vet at med den dokumentasjonen og de prøver som blir tatt, så er kunnskapspotensialet sikret. Vi mister ikke noe i den sammenhengen, forsikrer han.

Bortsett fra den fysiske muligheten til faktisk å se og oppleve det, da.

– Men hvor mange mennesker skal vi regne med at har lyst til å komme og se på dette bolverket? Og er det nok til å begrunne de investeringene man må foreta i bevaring, magasinering og utstilling?

LES OGSÅ

Kulturetaten i Oslo: – Synd at det ikke lages en god plan for å ta vare på litt mer

Bill mener veien fra utgraving til utstilling er ganske kort i Norge og at Oslo har flere gode museer som viser frem byen og middelalderen, for eksempel Bymuseet og Kulturhistorisk museum.

– Jeg kunne saktens forestille meg et fint middelaldermuseum i Middelalderparken, det ville løftet hele området. Det er ikke vanskelig å si ja takk til noe, det er vanskeligere å si hva vi ikke skal bruke penger på. Hvis jeg må velge mellom et middelaldermuseum og å bruke penger på et vikingtidsmuseum, så velger jeg Vikingtidsmuseet. Ikke noe vondt om norsk middelalder, men Norge var mye mindre sentralt da, i et internasjonalt perspektiv.

Bonusrunde fra 1100-tallet

Utgravingen i Bjørvika ble ferdig rett før påske.

Da den første fortøyningskista dukket opp, trodde arkeologene egentlig at de var så godt som ferdige.

– Det var en sinnssyk bonusrunde på utgravingen, sier Hegdal fra NIKU.

– Det er helt annerledes enn noe vi har sett før.

Noen dager senere dukket det opp enda en fortøyningskiste, ni meter unna den første. Kanskje var de en gang forbundet med en brygge over vannet?

– Det er en fantastisk avslutning på utgravingen, helt enestående å finne noe sånt som dette og totalt uventa fra det vi starta med, sier Hegdal entusiastisk i enda en video fra utgravingen.

– Nå skal hver bidige bit dateres!

Fortøyningskistene lå dypt nede under raslaget fra slutten av 1300-tallet og var helt klart mye eldre enn kongsbryggefronten fra høymiddelalderen. Hegdal sier de er usikre på hvor gamle de er - de kan til og med være så gamle som fra 1100-tallet og dermed det eldste som er datert i Oslo.

– Mye formidlingspotensial som går tapt

På siden av utgravingen reiser leilighetsbyggene seg. Snart skal de miste sideutsikten når også den tomta som en gang var en travel havn med en kongsbrygge, blir til nye hjem i Gamle Oslo.

Flere tiår med utgravinger har gitt helt ny kunnskap om Oslos tidligere historie, ifølge arkeologene ved NIKU.

Et hjørne av kongsbryggefronten er nå bevart. En politisk aksjon sparte 12 stokker av Bispeallmenningen i 2018. Men det var egentlig ganske tilfeldig, mener arkeolog Hegdal.

– De stokkene var dårlig bevart og egentlig ganske shabby, sier han.

– Plutselig kom hele den problematikken i media, det ble en voldsom virak. Men i forhold til andre ting vi har gravd opp og kasta, som har vært mye bedre bevart, så var dette ganske stusselige greier.

Arkeologi handler nødvendigvis om å ødelegge ting, påpeker Hegdal. Ting graves opp og flyttes fra der de en gang lå.

– Men jeg føler jo det er mye formidlingspotensial som går tapt fra konstruksjonene som vi har gravd opp gjennom årene. Det skal vises fram mer middelalder på det nye vikingskipmuseet. Men akkurat nå, mens vi har gravd opp de store strukturene, så har det ikke vært mulighet for å bevare dem. Det er nå det har blitt gravd opp og nødvendigvis destruert.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Bildekreditering:

Alle bildene av kongsbrygga og fortøyningskistene: Sara Langvik Berge/NIKU

Bispeallmenningen: Thomas Wrigglesworth/NIKU

LES OGSÅ

Denne spennen ble trendy på slutten av vikingtiden og middelalderen