En animasjon av enkeltdelene i hulemalerier viser at steinalderfolket sannsynligvis brukte overlapping og lys og skygge til å bringe veggtegningene til live.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En masse forskjellige dyr, eller noen få dyr i bevegelse bortover veggen? Arkeologen Marc Azéma argumenterer for det siste i en ny animasjonsvideo. (Foto: HTO/Wikimedia Creative Commons)
Vi er vant til å tenke på hulemalerier som flotte, men flate bilder av hester og bisoner og mammuter. En forsker fra Frankrike mener imidlertid de var langt mer komplekse enn som så – og han har laget video for å bevise det.
Mange av disse maleriene er nemlig bilder av det samme dyret tegnet flere ganger oppå hverandre, eller med unormalt mange lemmer.
Hittil har det vært tolket som skisser under det endelige bildet, men arkeologen Marc Azéma tror heller det er snakk om en primitiv form for animasjon:
Når en hest er avbildet på en vegg med seks frembein og fem hoder, er det forskjellige stadier i hestens bevegelse.
Da Azéma plukket de forskjellige bildene av hesten og andre dyr på hulevegger fra rundt om i Europa fra hverandre og animerte dem i sekvens, kom tegnefilmene tydelig frem.
Resultatet kan du se her:
(Video: New Scientist)
Lyssetting gir feil inntrykk
Tegneseriekunst fra forhistorien er også kjent fra bilder som ligger ute i dagen. Folket som levde ved Kanozero-innsjøen i Russland tegnet svære tegneserier inn i svabergene.
Ifølge Frederick Baker, en filmskaper og arkeolog New Scientist har pratet med, er våre inntrykk av hulemaleriene feil, for måten vi har fotografert dem er helt gal.
For å få tatt bilder langt inne i mørke huler trenger du lyskastere. Da sees hulemaleriene som lange fresker bortover bergveggen. Det kan være spektakulært nok, men Baker mener maleriene først kommer til sin rett når de lyses opp slik det ble gjort da kunsten ble laget:
Med få og svake fakler, som viser en del av veggen etter en annen – slik som panelene i en tegneserie.
Skyggespill ga liv
Marc Azéma har for det meste arbeidet i Chauvet-hulen i det sørlige Frankrike, der hulemaleriene er rundt 30 000 år gamle. Han mener hulemalerne også brukte andre teknikker for å bringe kunsten sin til live.
Blant annet forteller han om en megaloceros, en utdødd hjorte, som er tegnet akkurat der en bul i fjellet skaper en skygge over brystet. Det gjør at det ser ut som at hjortens bryst stikker frem, sammenlignet med hodet og resten av kroppen. En form for primitiv 3D-teknikk, mener Azéma.
Annonse
Effekten ville blitt forsterket i det flakkende lyset fra huleboernes fakler, som ville fått det til å se ut som at hjortebrystet hevet og senket seg med pusten.
Villsvinet, avbildet på en vegg i Altamira-hulen i Spania, har unormalt mange bein. Stadig flere arkeologer tror det er meningen at beina skal bli en animasjon av dyret i fart. (Foto: HTO/Wikimedia Creative Commons)
En ny studie av steinalderkunst viser dessuten at huleboerne hadde en bedre forståelse av dyras bevegelser enn det for eksempel Leonardo da Vinci hadde.
