Oppdag våre andre nettsteder:

Du leter kanskje etter...

Oppdag våre andre nettsteder:

Annonse

Her sjekker Inger Marie Møistad jorda som hun har hentet opp med jordboret. Er det et svart lag jord, så betyr det at stedet er brukt til å brenne kull for å lage jern.

(Foto: Nina Kristiansen)

Her finner de grunnlaget for at bøndene ble vikinger

For å reise ut måtte bondesamfunnet ha overskudd. Det fant de i jernet.

Nina Kristiansen journalist

Publisert 28.11.2024 - 00:01

Inger Marie Møistad har tråkket rundt i skogen i Geithus siden september – ikke langt fra hoppbakken i Vikersund.

Hun har gått systematisk gjennom halvannen kilometer skog på jakt etter groper i bakken. Et digitalt kart over mulige funnsteder viser henne hvor hun skal lete.

Møistad jobber i prosjektet Modum i vikingtid. Hun jakter på kullgroper, som er spor etter en av vikingenes viktigste inntektskilde: jern.

De fleste forbinder vikingtiden med tokt, plyndring og skipene våre. Men for at bønder kunne bli vikinger og handelsmenn, måtte samfunnet ha et overskudd på ressurser.

Jern gjorde bonden mer effektiv

– Det overskuddet kom blant annet fra produksjonen av jern, som her på Modum, sier arkeolog Inger Karlberg, som også er en del av prosjektet.

Jernet var viktig på tre områder.

– Det ble brukt i jordbruket, på jakt og til våpen, sier Karlberg.

Når plogen, spaden, sledene og vognhjulene fikk jernbeslag, ble jordbruket mer effektivt.

– Plogen gikk dypere og de fikk bedre såmuligheter, sier Karlberg.

Pilspisser og spyd av jern gjorde også jakten mer effektiv.

Hjelmer og brynjer av jern ga beskyttelse i kamp. Treskip ble mer solide med jernbeslag. Og mer jern gjorde sverdene lengre og mer solide.

– I yngre jernalder kom sverdene de holdt med to hender. Det endret kampteknikken deres, sier Karlberg.

Hjelmene ble mer solide med jern. Her er ni fragmenter av en hjelm funnet på Ringerike.

Solgte jern til utlandet

– Jernutvinningen har hatt kolossalt mye å si for hele det skandinaviske samfunnet. Og veldig mye av det norske jernet gikk til eksport, sier Jon Vidar Sigurdsson, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

På denne tiden var Danmark den største krigsnasjonen i Europa, ifølge Sigurdsson. Men de utvant nesten ikke jern selv.

– De trengte mye jern til våpen. Og danske bønder måtte ha jern til redskapene sine, sier Sigurdsson.

Jon Vidar Sigurdsson er professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

Derfor gikk mye norsk jern sørover til Danmark, muligens også videre nedover Europa.

– Det var stor etterspørsel etter jern overalt i Europa. Det gjorde det mulig for folk i Norge å selge jernet sitt til andre land, sier Inger Karlberg.

Det er vanskelig å si akkurat hvor mye jern som ble produsert i Norge.

– Men det er ganske mye. De store elvene på Østlandet ble brukt til å frakte jernet ut av Norge, sier Sigurdsson.

Modums beliggenhet var gunstig for handel med jern. Området ligger mellom dalførene Hallingdal og Numedal, og ikke langt fra Hokksund. Drammenselva var opptil seks meter høyere enn i dag og var skipsveien ut i verden.

– De kan ha fraktet jernet med vogner om sommeren og sleder om vinteren til Hokksund og videre ut derfra, sier Karlberg.

Modum ligger i Buskerud fylke, halvannen time vest for Oslo, med tettstedene Vikersund, Geithus og Åmot. Tyrifjorden går over i Drammenselva, som renner ut i havet.

Det er gravd lite i Modum

Modum grenser til Ringerike der det er funnet mange vikinggraver og der kongene Olav den hellige og Harald Hardråde vokste opp.

Likevel har det vært få arkeologiske undersøkelser på Modum.

– De fleste utgravingene skjer jo på steder og veier som skal bygges ut. Vi kaller det nødgravinger, forklarer Kalberg.

Og på Modum har det ikke vært store hytteutbygginger eller annet som har krevd akutt arkeologisk graving.

Nå har en gruppe arkeologer og lokalinteresserte fått penger fra Sparebankstiftelsen til å finne ut mer om vikingtiden i Modum.

– Det som er så bra med dette prosjektet, er at det ikke er jernbanen eller en veiutbygging som bestemmer hvor vi skal grave. Vi kan selv bestemme hvor vi vil lete etter spor fra vikingtiden, sier Karlberg.

Inger Karlberg har bakgrunn fra Riksantikvaren, middelalderutgravingene i Oslo og fra Buskerud fylkeskommune. Nå er hun pensjonert og kan jobbe med det hun har lyst til, som prosjektet i Modum.

I tillegg til kartleggingen av kullgropene har de søkt med georadar. Og en metallsøker går rundt på Modum for å finne gjenstander fra vikingtid. Hittil har han funnet en nøkkel, som kan stamme fra vikingtid.

Furu og røde myrer

Hele Modum ligger på en sandmorene. Det er løsmasse av sand og grus som ble dannet under istiden. Det gir lett og tørr jord, som det er lett å spa i. I slike områder finner arkeologene ofte rester av boplasser og graver.

Og kullgroper.

I Modum var det både mye furuskog og myrmalm. Det ga grunnlag for jernproduksjonen.

Jernet finnes i fjell, der det kan løses opp og havne i elver, bekker og myrer.

– Malmen fantes flere steder her i Modum. Du ser det rødlige skjæret i bekker og myrer, sier Karlberg.

For å lage jern trengte de store mengder trekull. De gravde groper i bakken og stablet ved i dem. Så dekket de til med torv for å ha kontroll på oksygenet og tente på. Med denne metoden brant veden langsomt og ble til trekull.

– Trekullet fraktet de med vogner til stedet malmen er, sier Karlberg.

Myrmalmen i den midterste bøtta blir til røstet myrmalm (i bollen til høyre) ved oppvarming. Til venstre for malmen en ferdig jernklump og ferdig tilsmidd pilspiss. Helt til venstre er en glødende jernklump rett fra ovnen. Bildene er hentet fra et prosjekt ved Urnes stavkirke.

Søkk i bakken

Alle groper i terrenget må sjekkes. Kartet som er laget med laser skutt fra fly, er nøyaktig, men har ikke fanget opp alle kullgropene. Noen av gropene er dessuten laget av trær som har veltet, ikke av vikinger i arbeid.

– Jeg har allerede funnet 200 kullgroper i dette området, forteller Møistad.

Hun peker på en. Det er ikke helt lett å se at dette er et 1000 år gammelt vitnesbyrd om jernutvinning. Det ligner mer et søkk i bakken.

Når de gravde en kullgrop, spadde de sanden opp på sidene. Derfor er gropene omgitt av en voll. Slik kjenner Inger Marie Møistad igjen kullgropene.

Arbeidsverktøyet er, i tillegg til telefonen med kart og app for registrering av funn, en hul metallstav.

Hun stikker hun staven, kalt jordbor, ned i bakken midt i gropen og drar den opp. I hulrommet ser vi lys, brun og svart jord.

– Det svarte laget er rester av kull. Det viser at dette er en kullgrop, sier Møistad.

Solgte hel- og halvfabrikata

– På hver gård fantes det folk som kunne smi. Og de kan ha slått seg sammen når de skulle brenne trekull og vinne ut jernet, sier Karlberg.

Det ser ut som de lagde både halv- og helfabrikata.

– Det er funnet jernbarrer på opptil 60 kilo. Det er flate jernbånd som er buntet sammen og solgt som halvfabrikata. I tillegg lagde de våpen, økser og pilspisser som ble eksport som ferdig vare, sier Karlberg.

– Det ser ut som jernutvinning var sesongarbeid, noe bøndene drev med når de ikke var opptatt på jordene. Brenning av kull kan godt skje på vinterstid, sier Karlberg.

– Jernutvinningen ble trolig styrt av de lokale høvdingene. De organiserte arbeidet, sørget for at utvinningen foregikk etter gjeldende standarder og sto for utskiping av de ferdige produktene. Bestillinger av jern kom etter alt å dømme gjennom høvdingenes store nettverk. Det var et godt organisert system, sier Sigurdsson.

– Vi regner med at trellene gjorde grovarbeidet, sier Sigurdsson, som bistår prosjektet i Modum med faglige råd.

Rett inn i historien

Møistad drar fram målebåndet og noterer diameter, dybde og høyde på gropen.

– Med målene kan vi regne ut hvor mye kull som ble produsert i denne gropen, sier hun.

Hun plotter målene og koordinatene for gropen inn i en app på telefonen. Og dermed er denne beskjedne gropen inne i Norgeshistorien.

Inger Marie Møistad har funnet 200 kullgroper på halvannen kilometer.

Det er først de siste 30 årene at arkeologer har vært opptatt av jernets rolle i vikingtiden. Det står lite om jernutvinning i de skriftlige kildene.

– Det klassiske bildet vi har av vikingtiden kommer fra sagaene. Snorre var ikke så opptatt av å skrive om jernutvinning på Østlandet, sier Sigurdsson.

– Nå skal vi få datert prøvene fra kullgropene og deretter kan vi finne mer ut om det sosiale og økonomiske rundt jernproduksjonen, sier Karlberg.

En annen årsak til at vi ikke har hørt om Modum i forbindelse med vikingtiden, er at det ikke var store høvdinger der, mener Sigurdsson.

– I dag er vi som forsker på vikingtiden mer opptatt av dagliglivet, for eksempel hvordan jernproduksjonen ble organisert. Da flyttes fokuset fra kongene til lokalsamfunn som Modum og den politiske og økonomiske kulturen.

Alle kullgropene Møistad finner, er automatisk fredet.

– Vi graver dem fram bare om det skjer en utbygging. Ellers er den beste bevaringen å bare la kullgropen ligge urørt, sier Møistad, som skal fortsette kartleggingen fram til snøen jevner ut terrenget.