Våre forfedre har gjennomlevd minst ni lange istider, bare de siste 780 000 årene, kun avbrutt av korte varmeperioder. Og i tre fjerdedeler av disse, var klimaet enten i endring fra kaldt til varmt, eller fra varmt til kaldt.

Det er på denne bakgrunn antropologen Brian Fagan tillater seg å kalle de siste 15 000 årene for “The Long Summer” - klimaet har vært relativt mildt og relativt stabilt. Men bare relativt.

Med jevne mellomrom har grensene mellom klimasonene flyttet seg nordover eller sørover, vestover eller østover, og i samme slengen gjort tilværelsen til enten et tørkehelvete, eller en Edens hage.

Syndfloden

Hvordan må de for eksempel ha følt det, innbyggerne av en av verdens første byer, tyrkiske Catalhöyük, da de etter flere hundre års tørke ble nødt til å forlate sine hjem og sin velstand, og for å slå seg ned ved sjøen Euxin, adskillige mil mot nord og 900 meter lavere i terrenget?

Noen år tidligere hadde en del av den store nordamerikanske isbreen kollapset, med påfølgende endringer i havstrømmer, vannstand, temperatur, tørke og fuktighet. Rundt 6200 f.kr steg vannet med 42 mm årlig.

Rundt 5600 f.kr brøt vannet igjennom ved Bosporos. Hvordan kan det ha vært å bo ved bredden av det som om veldig kort tid skulle bli Svartehavet?

Forskerne som fant husrestene dypt under havflaten, spekulerte naturlig nok på om minnet om katastrofen kunne ha levd videre i fortellingen om Syndfloden.

“Syndfloden” fordrev uansett folk vekk, nordover og sydover - inn i Europas skoger og ned mot Mesopotamia, Eufrat og Tigris. Og slik sett, skapte klimaendringene nok en gang historie, hendelser med direkte følger for oss, nå i dag.

Verdenshistorie

Fagans ide er nettopp at klimaet ikke bare har hatt betydning i enkelte katastrofer, men at det har vært med på å styre historiens gang. Både steinalderjegere og imperier har måttet bøye seg for klimaets uforutsigbare nykker. Kulde, hete, tørke eller flom har hatt en finger med i spillet, ikke bare når jeger- og samlerfamilien fant det nødvendig å trekke sydover, men også når store riker gikk til grunne - fra Hittitenes Hatti-rike i det som nå kalles Tyrkia, til det mystiske Tiwanaku ved Titicacasjøen i Peru. Til og med det mektige Romerriket lot seg påvirke:

Klimaet gjorde et krumspring, avlingene sviktet - og riket gikk under. Selvsagt godt hjulpet av andre faktorer, som krig, politikk, tilfeldigheter osv.

Det springende og mest akutte spørsmål for oss, i dag, er selvsagt om vi er mer eller mindre sårbare, enn de stakkars bøndene ved vannkanten, den gang for 7600 år siden.

Mer sårbare nå?

Hans personlige oppfatning er at, det er vi. Dette underbygges imidlertid ikke i noen særlig grad på de fem seks sidene han vier “vår tid” helt på slutten av boka. Påstanden fremlegges snarere som en nødvendig, ekstrapolert konsekvens av argumenter fra svunnen tid: Jo flere mennesker vi er blitt, jo mer sårbare er vi også blitt.

Steinaldermennesket hadde kanskje ikke teknologi til å overleve i isødet - men de kunne, som sagt over, alltids flytte sydover.

Et varmere klima 13 000 år før Kristus førte til rask tilvekst av eikeskog i Midtøsten, Syria og Libanon, og Kebara-kulturen fikk snart en økende andel av plantekost på menyen.

Men jo mer våre forfedre baserte seg på planter å dyrke planter, jo mindre mobile og mer sårbare ble de. Som da Bosporos brast.

Særlig sårbare ble de da de ble så mange at de ikke bare kunne forflytte seg i nabolaget. For der bodde jo naboene?

Tørke i regnskogen

Og ettersom tiden har gått, har vi bare blitt mer og mer sårbare, mener Fagan.

Kanskje har han rett, men jeg skulle gjerne sett mer dyptpløyende studier i bunnen av slike påstander. Vi har tross alt en del teknologi, samferdsel og internasjonalt samarbeid, som for eksempel Europas bønder manglet i middelalderen, eller for den saks skyld Mayariket - den gang de - paradoksalt nok - led tørkedøden i Mellom-Amerikas regnskoger.

De spesielle geologiske forholdene i området hadde skylden. Mayaene hentet vann fra et synkende grunnvannspeil. Elver og vann var det smått med.*

Anbefales

Men selv om jeg er usikker på om vi i dag virkelig er mer sårbare enn middelalderbønder som overlevde fra avling til avling, skal ikke det hindre meg i å anbefale “The Long Summer” som et aldeles fortreffelig bakgrunnsstudium for den som er interessert i klimaspørsmål.

Jeg velger å heller ikke la meg affisere av at forfatteren ikke synes å være helt oppdatert på et par andre områder, som spørsmålet om hva som egentlig utryddet megafaunaen, altså hester, kameler, mastodonter, ullhåret neshorn, kjempehjorter, bison og adskillig flere, mindre arter, både i Amerika, Eurasia og Europa i tiden etter at isen trakk seg tilbake og menneskene rykket inn.

“Hvilken rolle spilte mennesket i denne prosessen?”, spør han. “Nesten helt sikkert en veldig liten en”, svarer han - og motsier en livskraftig bevegelse av forskere som er uenige.

Det er også fristende å bli irritert over påstander om at bisonen levde uforstyrret på prærien “until European rifles nearly brought their demise” - men jeg velger å overse også denne politisk korrekte løgnen.**

Klima, det er noe som forandrer seg

Dertil er nemlig “The Long Summer” en altfor god bok, en kortfattet, lettlest og spennende oversikt over vær og vind de siste 15 000 år. I en tid da media og enkelte forskere dyrker en klimaredsel basert på en forestilling om at alt hadde vært ved det gamle, - kalde vintre og varme somre, akkurat som da vi var unge på 1960-tallet - bare vi ikke hadde sluppet ut all denne CO2’en, er det greit med en bok som minner oss på at klima, det er noe som forandrer seg - hele tiden - og uansett hva vi finner på å gjøre.

At det ligger en menneskeskapt komponent på toppen av den klimaendring de fleste forskere er enige om at vi er inne i i dag, er selvsagt et spørsmål man kan diskutere. De fleste seriøse forskere synes å mene det.

Men historien viser at klimaet uansett, aldri er konstant over lengere tid. Dette bør få oss til å tenke minst to tanker samtidig: Vi må redusere utslippene av klimagasser. Men vi må ikke bruke all våre energi og alle våre penger på dette. Vi må også lære oss å overleve med de klimaendringer vi vet vil komme - uansett hvor mye vi reduserer utslippene av CO2.

The Long Summer - How climate changed civilization
Av Brian Fagan
Basic Books, 2004
284 sider

*Denne historien ble for øvrig langt grundigere fortalt i Jared Diamonds Collapse - How Societies Choose to Fail or Survive fra 2005.

**Lesere av Shepard Krechs The Ecological Indian at indianerne selv hadde jaktet bisonen nesten til utryddelse før, ganske riktig, den hvite mann nesten ga den nådestøtet.