Det er som regel konger, herskere, krigere og diplomater som blir trukket fram som kjente personer fra fortiden. Historiene handler ofte om menn som lagde lover, kjempet kriger og styrte land. Selv om kvinner sjelden trekkes fram, var det steder og samfunn der kongelige kvinner påvirket den politiske makten i landet.

Forskeren Paula Sabloff ved amerikanske Santa Fe Institute har analysert arkeologiske og skriftlige kilder fra åtte ulike samfunn som skiller seg fra hverandre i både tid og sted.

I sin nye studie beskriver Sabloff hvordan dronninger og andre kongelige kvinner påvirket politikken. Analysen hennes viser at det finnes lignende mønstre i de åtte samfunnene til tross for at de ikke har noen direkte sammenheng ellers.

De åtte samfunnene hun har studert er:

· Det babylonske riket, 2000–1600 f.Kr

· Hawaii 1570–1788 e.Kr

· Det gamle riket i Egypt 2686–2181 f.Kr

· Shang-dynastiet 1250–1046 f.Kr

· Det aztekiske riket 1440–1520 e.Kr

· Inkariket 1460–1532 e.Kr,

· Mayariket e.Kr 600–800

· Zapotekernes rike 1050–1500 f.Kr.

Nesten like mye makt som kongen

Sabloff har tidligere beskrevet hvordan kvinner ofte ble brukt som forhandlingsmiddel for å danne strategiske allianser mellom stater gjennom ekteskap. Hennes nye studie viser at disse kvinnene likevel fikk mye makt, selv om de i utgangspunktet ble brukt som brikker i et spill.

Hun fant også flere likheter i hvordan kvinnene i de ulike samfunnene brukte makten sin.

– Dronninger hadde nesten samme politiske makt som konger. Hovedhustruer var med på å bestemme politiske beslutninger, bygge allianser og utvide eller forsvare territorium, sier Sabloff i en pressemelding.

Gjennom arrangerte ekteskap fikk kvinnene muligheten til styre på vegne av en slektning og spionere eller konspirere mot deres kongelige ektemenn.

Sabloff skriver at politisk makt ikke bare handlet om å føre krig.

– Det handlet om å påvirke politikken og personene som satt på makten, sier hun.

Var ofte nært beslektet

– I Det gamle Egypt var det ikke uvanlig at de kongelige ekteparene var nært beslektet, så nære som søsken, forteller Reinert Skumsnes ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, til forskning.no.

Det kan både skyldes politisk makt og symbolikk.

– Gudene var ofte søsken og fungerte som en slags modell for de kongelige, sier Skumsnes.

Han forklarer at biologisk slektskap var en strategi for å konsentrere makten.

Skumsnes synes at Sabloffs forskningsartikkel er interessant, men sier at den også har svakheter.

– Jeg tviler ikke på at de kongelige kvinnene fikk påvirke, men det var nok store individuelle forskjeller mellom de ulike dronningene, sier Skumsnes.

Han savner en mer tydelig link til kildene og informasjon om hvordan forskerne har kommet fram til svarene sine. Derimot er det flere kilder å hente fra Det nye riket.

Mange oppgaver utenfor hjemmet

– I Det gamle riket hadde ikke-kongelige kvinner mange ulike titler, som har gitt oss informasjon om hva slags oppgaver og stillinger de har hatt, sier Skumsnes.

Det viser at kvinner hadde mange oppgaver som også var utenfor hjemmet.

– I dag vet vi at tre kvinner fra Det gamle riket var noe som tilsvarer statsminister. Flere var også ledere og hadde ansvar for større arbeidsgrupper, som leger og prester, sier Skumsnes.

Skumsnes forteller at selv om det er liten tvil om at kongen var den viktigste, den med mest makt, var også dronninger sterkt involvert, i noen perioder mer en andre.

– Kongemakten består av både et feminint og maskulint element, der de sammen utgjør denne makten, sier Skumsnes.

I det ligger det mye makt.

Referanse:

Paula L. W. Sabloff: The Political Agency of Royal Women: A Comparative Analysis of Eight Premodern States According to Societal Rules and Roles, Journal of Archaeological Research, mars 2019