For omkring 2000 år siden, i det som nå er staten Illinois i nordlige USA, ble noe høyst usedvanlig begravd av en gruppe innfødte amerikanere.

I midten av en sirkel av 22 skjeletter var et spedbarn begravd, og ved siden av – en gaupe. Det var en unge av arten rødgaupe, og den bar et halskjede av skjell og utskårede bjørnetenner.

Dette er den eneste kjente begravelsen av et dyr i slike gravsteder, og den eneste kjente begravelsen av en villkatt i arkeologisk historie, skriver forskerne. 

– Det er overraskende, forunderlig og veldig spesielt, sier Melinda Zeder, som er dyrearkeolog ved Smithsonian Institution’s National Museum of Natural History i Washington DC, til ScienceMag. Hun har ikke selv vært med på studien.

Hun presiserer at man ikke kan vite om befolkningen hadde temmet gaupa og behandlet den som et kjæledyr, eller om dyret hadde en åndelig betydning.

Funnet på 80-tallet

Gaupa ble funnet da arkeologer på 1980-tallet grov ut en av 14 gravhauger på en skrent ved Illinois-elva, omkring 80 kilometer nord for St. Louis.

De som bygde gravene, har antagelig vært del av Hopewell-kulturen. Det var handelsmenn, jegere og sankere som levde i spredte, små landsbyer, med ofte ikke mer enn 25 innbyggere.

De lagde dyre-inspirert kunst, som oterformede skåler og keramikk inngravert med fugler. Og de hadde tamme hunder.

Merket som valp

Arkeologene var under sterkt tidspress da de gravde ut gravhaugene, på grunn av et motorveiprosjekt som skulle starte opp. Da de fant gaupa, gikk de ut fra at det var en hund, og la skjelettet i en kasse merket “valp - begravelse”. Kassen endte opp i arkivet hos Illinois State Museum.

Først flere tiår senere ble kassen åpnet, da Angela Perri, PhD-student ved University of Durham i Storbritannia, skulle skrive om hundebegravelser. Hun fikk seg et sjokk.

– Da jeg så kraniet, så jeg med en gang at det ikke var en hund, men en katt av et eller annet slag, sier Perri, som i dag jobber ved Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig i Tyskland.

Høyst usedvanlig

Hopewell-folket hadde hunder, men de ble begravet i landsbyen, ikke i gravhaugene sammen med mennesker.

Gravhaugene var plassert utenfor landsbyene, og folk fra flere landsbyer begravet sine døde på det samme stedet.

– Slik markerte de at området tilhørte deres felles forfedre, sier Kenneth Farnsworth fra Illinois State Archaelogical Survey, som var med på studien.

Han ble også forbløffet da han hørte om gaupa.

– Det var skikkelig rystende. Jeg har aldri sett noe lignende i de 70 gravhaugene jeg har studert, sier han.

Gravhaugene var beregnet på mennesker, så han mener at noen må ha brutt reglene for å få gaupa begravd der. 

– En viktig person må ha overbevist de andre i samfunnet om dette. Jeg skulle gitt hva som helst for å vite hvorfor.

Ikke et offerritual

Da Angela Perri analyserte benene, fant hun ut det var en rødgaupe, Lynx Rufus, som lever i hele Amerika. Skjelettet tilhørte en unge som var mellom fire og sju måneder gammel da den døde. Skjelettet var komplett, og det var ingen kuttmerker eller andre tegn på vold, som peker mot at dyret ble ofret.

Da hun så bildene fra utgravingen, så hun at gaupa hadde blitt plassert forsiktig i graven.

– Det ser ut som det ble gjort med respekt. Potene var plassert samlet. Den hadde ikke blitt kastet ned i hullet, sier hun til ScienceMag.

Angela Perri har en mistanke om hvordan gaupa endte opp i graven. Halskjedet er utslagsgivende. Hun mener det har fungert som et halsbånd, og at gaupa var et kjæledyr.

– At det var pomp og prakt ved begravelsen tyder på at dyret har hatt en helt spesiell plass i livet til disse menneskene, sier Perri.

Gaupas unge alder tyder også på, ifølge Perri, at landsbyfolkene har tatt den inn fra vill natur, kanskje som foreldreløs, og forsøkt å oppfostre den. 

Rødgaupa er den minste av de fire gaupeartene. Den er bare dobbelt så stor som en huskatt, og arten er kjent for å være ganske enkel å temme.

– Dette er det nærmeste du kommer på å finne tegn på temming i arkeologisk historie, sier Perri, som mener at funnet sier noe om hvordan andre dyr, som hunder og kveg, har blitt brakt inn i menneskesamfunnet og gjort tamme.

Åndelig betydning

Dyrearkeolog Melinda Zeder, som selv ikke var med på studien, er enig i at gaupa kan ha vært et kjæledyr.

– Temming av et enkelt dyr kan være et skritt på veien til husdyrhold, sier hun, men advarer mot å gi for stor betydning til enkeltfunn.

– Det er et enkelt funn i en veldig spesiell kontekst. Å snakke om temming av ville dyr er nok å strekke det for langt. Hvis Hopewell-folket så på gaupa som et kjæledyr, ville de nok ha begravet den på samme sted som hundene.

Hun mener at gaupa også kan ha hatt en symbolsk betydning. Den har kanskje representert en åndelig forbindelse til den ville naturen, og derfor endte i graven.

Jean-Denis Vigne, dyrearkeolog ved National Museum of Natural History i Paris, sier til Sciencemag, at indianere i Sør-Amerika er kjent for sitt spesielle forhold til den ville naturen. Han mener at funnet av gaupa minner om de jeger-samler-samfunnene i Sør-Amerika som tok inn unge aper og ville dyr i hjemmene sine, oppdro dem og noen ganger ammet dem, som en måte å takke naturen for byttedyr og avlinger.

Men han har aldri hørt om mennesker som har begravd slike dyr.

– Det er mye som fortsatt ikke er oppklart, sier han.

Referanse:

Angela R. Perri mfl: A Bobcat Burial and Other Reported Intentional Animal Burials from Illinois Hopewell Mounds,  Midcontinental Journal of Archaeology. DOI: http://dx.doi.org/10.1179/2327427115Y Sammendrag

––––––––––––––––––––––––

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.