Pyramidene ble bygget av vesener fra det ytre rom. De første amerikanere var Israels tapte stamme. Kultarkeologien - eller pseudoarkeologien - sprer tvilsomme påstander om fortiden, og svartmaler samtidig mer vitenskapelige tilnærmelser til fortiden.

Trædal kom over pseudovitenskapene i arbeidet med Nidarosdomens historie, der merkelige påstander om hemmelige arkitektoniske prinsipper ble en del av debatten om hvordan Domen skulle se ut. I dag er de vitenskapsteoretiske sidene ved liksom-vitenskapen en side ved Trædals forskning.

Trædal er kunsthistoriker og stipendiat ved Norsk institutt for kulturminneforskning. Han har arbeidet mye med kirkehistorie, og har laget en dokumentarfilm om Fana kirke som ble vist på NRK denne påsken. Sammen med Hans-Emil Lidén har han også stått ansvarlig for det seneste bindet i bokserien Norges Kirker.

Pseudoarkeologi på norsk

Trædal arbeider for tiden med sin doktorgradsavhandling, som handler om kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800. I den forbindelse kom han over pseudoarkeologiens merkverdige verden.

- Hovedoppgaven min i kunsthistorie var en forskningshistorie eller historiografi om norske middelalderkirker. Da fikk jeg også bruke en del tid på å sette meg grundig inn i Frederik Macody Lunds svære verk fra 1919 om Trondheim Domkirke, forteller Trædal.

- Macody Lund påstod at det lå et bestemt geometrisk system til grunn for utformingen av kirken. Han møtte massiv motstand fra det arkeologiske og kunsthistoriske fagmiljøet, og debatten raste i flere år både i aviser og bøker. Domkirken stod jo under restaurering, så utfallet av debatten ville faktisk få direkte konsekvenser for hvordan Nidarosdomen skulle se ut. Når jeg i ettertid har arbeidet med pseudoarkeologi som fenomen, så er det vel med bakgrunn i at pseudoarkeologiske påstander ofte har fellestrekk med denne “systemstriden” i Trondheim, sier Trædal.

Han påpeker at en analogi mellom striden om Nidarosdomen og dagens pseudovitenskap er at både publikum og beslutningstagere kan la seg påvirke av de merkelige påstandene. Dermed havner vitenskapsfolk som bruker mer konvensjonelle forskningsmetoder i en posisjon der de må konkurrere med all verdens merkelige, men også forlokkende, påstander om folkets tillit og oppmerksomhet:

- Et hovedproblem er at den nye mediahverdagen gjør formidling av useriøs forskning mye lettere enn tidligere. Stadig flere søker kunnskap gjennom Internett, og på nettet er det fritt fram. Dersom du søker på frasen “kristningen av Norge” i søkemotoren Google, får du opp hjemmesiden Det norske pentagram som ett av de første, og dermed et av de mest relevante, treffene. Boken som dette nettstedet reklamerer for, hevder blant mye annet at Norge ble kristnet av en keltisk sekt, og at viktige fortidsminner i Norge er plassert på visse steder slik at linjer mellom dem skal danne et pentagram, gremmes Trædal.

Viktig utfordring

Selv om mange vitenskapsfolk mener at pseudovitenskap er under deres verdighet å bruke tid og energi på, mener stipendiaten at dette er en utfordring som må møtes.

- Det kan godt være at det faktisk ikke er verdt så mye tid og energi å kjempe mot slike påstander med faglige argumenter. Og det er mulig at jeg har en altfor naiv tiltro til opplysningstanken. Men jeg tror at en bedre strategi for å demme opp for pseudovitenskapelige strømninger, er å vie mer oppmerksomhet til å formidle vitenskapelige metoder, ikke bare resultater, sier Trædal, som mener denne innsatsen er viktig.

Men hvor stort problem er pseudovitenskapen for forskningsmiljøene i Norge?

- Det er vanskelig å si, men det er liten tvil om at pseudovitenskapelige påstander ofte får større oppmerksomhet i media enn seriøs forskning. At NRK sendte programmet “Jakten på Odin” om Thor Heyerdahls prosjekt under vignetten “Fakta på lørdag” burde være en tankevekker for mange. I programmet ble noen av landets fremste faglige kapasiteter vist fram i et lite glimt under en diskusjon med Heyerdahl. Uten at vi fikk høre hva de sa, fordi kommentatoren beroliget oss med at fagfolkenes innvendinger mot Heyerdahl er at det finnes “noen bøker han burde ha lest”, forteller Trædal.

Æser fra Asia

Nettopp Heyerdahls tvilsomt begrunnede tese om at æsene var fra Asia er den pseudoarkeologiske teorien som har hatt størst gjennomslagskraft i befolkningen, mener Trædal.

- Det er klart at Heyerdahl hadde en sterk posisjon som nasjonalhelt i utgangspunktet, og i tillegg tok han jo selveste Snorre til kronvitne i saken. Det var uten tvil en svært salgbar kombinasjon. I det hele tatt tror jeg nok at pseudoarkeologiske påstander som knytter an til nasjonale, regionale eller lokale “identitetsparadigmer” slår godt an.

- Du mener det finnes strukturer i pseudoarkeologi som stadig går igjen. Kan du kort skissere disse?

- For det første mener jeg at begrepet pseudoarkeologi (eller “frynsearkeologi” eller “alternativ arkeologi”) ikke må brukes som et ytterpunkt på en akse mellom god og dårlig vitenskap. Det er faktisk heller ikke noe stort poeng om en påstand er riktig eller ikke. En pseudoarkeologisk påstand kan godt være riktig, det er begrunnelsen eller forskningen bak påstanden som eventuelt er pseudovitenskapelig! Vitenskapshistorien er full av dårlig forskning og dårlig begrunnede påstander, uten at noen ville drømme om å kalle dem pseudovitenskapelige.

- Dette blir enda tydeligere om vi bruker et historisk perspektiv på tingene. Gabriel Gustavson, arkeologen som gravde ut Osebergskipet, ville vel trolig blitt fengslet for brudd på kulturminneloven om han hadde anvendt sin tids utgravningsteknikker og dokumentasjonspraksis i dag, påpeker Trædal.

- Siden normene for hva som er god vitenskap er relative, kan vi ikke bruke en kvalitetsskala for å skille pseudoforskning fra konvensjonell forskning. Men jeg mener fortsatt at pseudoforskning kan skilles ut, og det er altså da jeg tror det i vitenskapssosiologisk forstand er visse underliggende strukturer som er nyttige, sier Trædal.

Underliggende strukturer

En av de strukturene han mener går igjen er at pseudoforskning ofte dreier seg om enkeltpersoner eller små grupper som står utenfor det profesjonelle fagmiljøet, og som mener de har gjort en viktig oppdagelse.

Denne oppdagelsen utvikles så til en svært komplisert teori eller hypotese som har liten støtte i bevismateriale, eller baserer seg på en svært selektiv bruk av beviser - mens beviser som ikke støtter teoriene overses. Trædal finner et typisk eksempel.

- Den millionselgende forfatteren Graham Hancock mener å se at de tre store pyramidene i Egypt er plassert i et mønster etter stjernebildet Orions belte. Og ikke slik Orions belte kan sees i dag, og heller ikke slik det kunne sees i Egypt på den tiden pyramidene ble bygget, men slik det må ha tatt seg ut for om lag 12 500 år siden; da Hancock mener at Atlantis sank i havet! sier Trædal.

- Videre er det svært karakteristisk at dersom en påstand møter faglig kritikk, så hagler det med beskyldninger om at fagmiljøet er forstokket og bare er opptatt av akademiske posisjoner. Dessuten mener de fleste pseudoarkeologer at fagmiljøet rett og slett ikke er modent for nye, banebrytende tanker. Kanskje jeg er litt for godtroende, men jeg mener det finnes uhyre få eksempler på at påstander som har begynt som ytterliggående, tilsynelatende sprø teorier har brukt særlig lang tid på å bli godtatte i fagmiljøet, dersom argumentasjonen for dem virkelig holder, sier Trædal, som likevel understreker at ikke alle ideer som høres bisarre ut nødvendigvis er feil.

Fra vitenskapens historie kjenner vi påstander som høres merkelige og tvilsomt begrunnede ut, som at dinosaurene ble utryddet etter et asteroidenedslag eller at jordskorpa består av løse plater som nærmest flyter rundt, men som likevel er blitt bredt akseptert av vitenskapsfolk. Rett og slett fordi bevisene var gode.

Motvekt mot historieforvrengning

Trædal selv planlegger å arbeide videre med dette feltet, og det skal arrangeres en kongress i Stockholm til høsten som skal ha nettopp pseudovitenskap som tema.

- Det er kanskje ikke noe stort miljø i Norden for forskning på pseudoarkeologi, men de få forskerne som finnes kan deles i to skoler som ikke nødvendigvis er motstridende. På den ene siden har du de såkalte “debunkerne”, som mener at fagmiljøene skal gå til motangrep mot pseudovitenskapelige påstander med faglige argumenter. Arkeologen Jes Wienberg i Lund har vært en eksponent for denne siden. Selv hører jeg vel hjemme blant dem som nettopp Wienberg har kalt “forståerne”, og som forsøker å se strukturer som utmerker all pseudoarkeologi, sier Trædal.

Så hva skal forskere gjøre for å motvirke at folk forvrenger fortiden?

- Jeg tror det er vanskelig å nå fram til folk ved for eksempel å argumentere mot Heyerdahls Odin-teorier på et avansert språkhistorisk grunnlag. Men kanskje forstår i hvert fall noen litt mer hvis man kan forklare at Heyerdahls “vitenskap” står nærmere Erich von Däniken, som mener fortidens guder var romvesener, enn den står Gabriel Gustavson, selv om Gustavson kanskje brukte litt grove redskaper på å grave ut Osebergskipet? spør Trædal.