Døde mennesker var lenge ren underholdning.

1800-tallets briter og franskmenn kjøpte billetter for å se arkeologer pakke ut en mumie. Hvis de da ikke var så heldige å bli invitert hjem til en rik familie som hadde sin egen mumie å pakke ut.

Enhver reisende med respekt for seg selv kommer hjem fra Egypt med en mumie i den ene hånden og en krokodille i den andre, skrev kammerherren og abbeden Ferdinand de Géramb etter at han hadde besøkt Egypt i 1833.

Stilt ut i Oslo

I Norge ble den første egyptiske mumien som kom til landet, stilt ut på Zoologisk museum i 1838. Det gikk ikke bedre enn at de besøkende forsynte seg av tekstilene som hun hadde vært pakket inn i. Til slutt ble lokket satt på og mumien flyttet, ifølge Mumiebloggen.

Nesten 200 år senere har mye skjedd med både holdninger og forskningsetikk. I fjor fant egyptiske forskere 59 mumier. Filmen da en av dem ble åpnet, gikk viralt og vakte sterke reaksjoner.

– Selv i døden kan ikke fargede slippe unna snokingen og kyniske tilnærmelser fra hvite mennesker, kommenterte en Twitter-bruker. Meldingen fikk over 200 000 liker-klikk.

Etiske dilemmaer i 200 år

Ifølge forskningsnettavisen Undark er det nå 350 institusjoner rundt i verden som stiller ut mumier.

De etiske dilemmaene har vært der i 200 år. Helt sjefkirurg John C. Warren på Massachusetts General Hospital i 1824 bare fjernet litt av bandasjene på en mumie, og deretter erklærte at han ikke ville forstyrre mer enn han allerede har gjort.

Senest har Black Lives Matter-bevegelsen gitt ny næring til den siden av kritikken som handler om europeere og nordamerikanere som gjør egypternes døde formødre og -fedre til underholdning.

Lagt lokk på

I USA diskuterte Rhode Island School of Design Museum lenge mumien på museet, den 2100 år gamle presten Nesmin. Han var i mange år en populær attraksjon blant barneskoleelever på skoletur. I 2018 ble han løftet tilbake i kisten og lagt lokk på – bokstavelig talt, ifølge magasinet Providence.

De som mener at visninger av mumier bør stoppes, minner om at de døde personene ikke har gått med på at kroppene deres skulle stilles ut.

Andre argumenterer derimot med at de gamle egypterne var opptatt av sammenhengen mellom livet og døden, og at de døde ble mumifisert for å gi sjelen en kropp. Dermed ville de ha ønsket velkommen kontakten med dem som lever i dag.

Urfolk og mumier

I USA bidro en lov om amerikanske urfolk til et nytt syn på de egyptiske mumiene. I 1990 kom loven som fastslo at levninger og hellige gjenstander fra urfolks graver skulle tilbakeføres til etterkommerne. Og hva var egentlig forskjellen mellom levningene etter en egypter og levningene etter en nordamerikaner?

Også i Norge førte strid om levninger etter urfolk til endringer. I 1997 fikk etterkommerne utlevert hodeskallene til Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby slik at de kunne begraves. Begge ble henrettet etter Kautokeinoopprøret i 1854.

Respekt, respekt, respekt

Striden om hodeskallene var den direkte foranledningen til at Skjelettutvalget ble opprettet. Eller Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, som det offisielt heter.

Utvalget laget en etisk veileder for forskning på menneskelige levninger som senest ble oppdatert i 2018. Fem av de ni punktene begynner med ordet «respekt».

– Det var et veldig grundig arbeid, sier Berit J. Sellevold. Hun har skrevet gjennomgangen i Forskningsetisk bibliotek om «etikk og gamle skjeletter». Hun skrev også rapport om retningslinjer for håndtering og forvaltning av skjelett- og gravfunn fra nyere tid for Riksantikvaren.

– Når dukker det opp slike etiske spørsmål?

– Når vitenskapsfolk ønsker å forske på levninger, ta ut prøver og gjøre noe som er invaderende på det som er igjen av et menneske, sier Sellevold.

Hvem skal spørres?

Hun sier det er et spørsmål om hvem det er som skal forespørres før det gjøres slike undersøkelser.

– Hvis det er funn fra nyere tid, kan det ofte være gjenlevende slektninger eller andre som har spesiell tilknytning til levningene. Hvis funnene er eldre, kan det være folkegrupper eller religiøse grupper, sier hun.

– Det er mange som kan ha spesielle forhold til levninger som blir funnet. Det kommer helt an på hvor gamle de er og om de er identifiserbare.

Berit J. Sellevold trekker frem Arkeologisk museum i Stavanger som et eksempel på hvordan de etiske spørsmålene tas på alvor. Der er det 8200 år gamle skjelettet av Vistegutten og andre mennesker fra fortiden stilt ut. «I stille og verdige omgivelser», som museet selv uttrykker det.

Vistegutten er Norges best bevarte steinalderskjelett av en ungdom, ifølge Norgeshistorie.no.

MR, røntgen og CT

Konservator Anne Håbu ved Kulturhistorisk museum snakker om både menneskenes nysgjerrighet og retten til å hvile i fred. Hun arbeider med Norges første mumie i dag. Dismutenibtes het hun – den samme som ble stilt ut på Zoologisk museum i 1838.

– Slik vi forsker på mumier nå, gjør vi det på en måte som ikke er destruktiv. Vi bruker teknologi som MR, røntgen og CT. Vi ødelegger ikke noe på mumien, understreker hun.

Brukte metoden de hadde

Håbu forteller også om 1800-tallets selskaper med oppakking av mumier.

– Man kan flåse mye rundt det. Men mye av det foregikk på museer og vitenskapelige institusjoner, og det var forskning som var hensikten. Det var ikke bare sensasjonspreget, sier Håbu.

Forskerne brukte den metoden de hadde den gangen. Det var rett og slett å pakke opp.

– Da røntgenundersøkelser ble oppfunnet, gikk det bare et par år før den første mumien var røntgenfotografert, forteller hun.

Dårlig ryddet i sarkofagen

De to mumiene på Kulturhistorisk museum ble åpnet lenge før Anne Håbu hadde noe med dem å gjøre.

– De beste vitenskapsfolkene på Universitetet i Oslo var med på åpningen. Det de ikke gjorde, var å rydde opp igjen. De satte bare på lokket og stuet bort mumiene, forteller hun.

Dermed har hun måttet rydde opp.

– Det var et - unnskyld uttrykket - helsikes rot. Det jeg gjorde, var å restaurere dem og sette dem tilbake igjen etter beste evne med de materialene som var der.

Nysgjerrige

– Men hvorfor forsker vi på mumier?

– Veldig mye forskning er styrt av nysgjerrighet: Hva er dette her for noe?. Vi prøver å finne ut av ting, sier Håbu.

– Det er mange ting å lese og forstå ut av en mumie. Hvem var dette mennesket? Var det noen sykdommer som var typiske for den tiden? Veldig mange hadde slitte tenner fordi de spiste brød med mye sand i, og mange døde av infeksjoner som startet i tennene, forteller hun.

– Det som også er spennende, er balsameringsmetoden. Tilføyde de noe? Smykker? En mumie skulle være så hel som mulig. Vi har funnet en mumie hvor øynene tørket bort i tørkeprosessen. Da la de inn to løk, slik at det skulle være øyeepler der. Den som manglet et ben, kunne ha en stokk, sier Håbu.

Tekstiler er et annet eksempel. For det meste ble mumiene svøpt i lin, men det er også oppdaget bomull.

– Hvilke plantefarger brukte de på tekstilene? Hvordan var det vevet? På Dismutenibtes var tekstilene stoppet. De tok gjenbrukte stoffer i svøpingen. Jeg lurer på om det er hun selv som gjorde stoppingen mens hun levde? undrer konservatoren.

Skjulte hodet

I dag er ikke hodet til Dismutenibtes synlig for de besøkende på museet.

– Hun lå sånn at du kunne se hodet hennes. Formidlerne syntes det var veldig fint at hun lå åpen. Vi diskuterte det, og det som satte punktum for diskusjonen, var at vi stiller ut kulturhistorie – ikke naturhistorie, forteller Håbu.

Nå skal Kulturhistorisk museum lage ny utstilling og blant annet stille ut to dekorerte hodeskaller.

– De er veldig fine som gjenstander. Men for at vi skal stille ut menneskelige levninger, skal det innom Skjelettutvalget. Så må de gjøre en vurdering. Er det greit at vi stiller ut og fungerer måten vi stiller ut på? Vi vil ikke lage noe sensasjonspreget av menneskelige levninger, understreker hun.

På eget rom?

Det er også spørsmål om besøkende skal få et enda tydeligere valg om ønsker å se hodeskallene eller ikke. En advarsel, kanskje, eller at de må aktivt åpne en dør eller skyve til side et forheng for å gå inn i et annet rom.

– Det er noe vi diskuterer, forteller Anne Håbu.

Det er mye som har skjedd siden mumier ble pakket ut på fest.

les også:

Lik eller levninger?