Nå kommer amerikanske og kanadiske forskere med noen tips i tidsskriftet Science.
I USA er det få retningslinjer for hvordan forskere bør opptre, skriver de i en kommentar.
Der er menneskelige levninger klassifisert som gjenstander, og de har dårlig beskyttelse mot å bli brukt i forskningens tjeneste.
Krangler om skjelettene
Resultatet kan bli krangler om skjelettene. Særlig betente står de i fare for å bli når det gjelder levninger av urfolk, som det har blitt begått mye urett mot tidligere og som gjerne føler sterke bånd til forfedre langt tilbake i tid.
Derfor er det viktig å spørre de berørte om det er greit å forske på forfedrenes kropper, mener forskerne, som selv er urfolk eller forsker på dem.
De foreslår å behandle avdøde omtrent som levende mennesker.
Siden forskere ikke kan innhente samtykke fra skjeletter, bør de kontakte etterkommere eller andre med tilknytning til dem.
Rettesnoren som forskerne etterlyser, har vi i stor grad allerede i Norge. Her finnes det siden 2013 etiske retningslinjer for forskere som vil studere skjeletter.
Første bud er å ha respekt for avdøde.
– I Norge er levninger etter mennesker ikke gjenstander, sier Nils Anfinset til forskning.no.
Han er leder for Skjelettutvalget, som gir råd og veiledning til forskerne.
Vi har nemlig hatt konflikter knyttet til forskning på skjeletter også i Norge. I Neiden i Finnmark gravde i 1915 norske forskere opp hodeskallene til skoltesamer fordi de ville måle skallene deres. På den tida trodde mange at formen på hodet kunne si noe om intelligens. De rangerte skoltesamene som en laverestående rase.
Samlingen av hodeskaller lå lenge på Universitetet i Oslo. Først i 2011 ble 94 av skjelettene fra middelalderen begravd på ny, etter krav fra den ortodokse kirken i Norge.
Vil la forfedrene ligge i jorda
– Det er ikke alle kulturer som synes det et greit at det blir boret i eller trukket ut en tann av skjelettet til forfedrene deres. Dette er det utrolig viktig å ta hensyn til, sier Nils Anfinset, leder i Skjelettutvalget (Foto: privat)
Er det lov til å forske på materiale som er frambrakt på uetisk vis? Det var fagfolk uenige om.
Neiden-saken førte til at Skjelettutvalget ble opprettet. Utvalget får stadig inn spørsmål om nettopp samiske levninger.
– Det har vært et brennhett tema i flere år, sier Anfinset, som til daglig er arkeologiprofessor ved Universitetet i Bergen.
Tradisjon, religion eller andre hensyn kan gjøre at folk rett og slett vil at forfedrene skal få hvile i fred.
– Det er ikke alle kulturer som synes det et greit at det blir boret i eller trukket ut en tann av skjelettet til forfedrene deres. Dette er det utrolig viktig å ta hensyn til.
Utvalget har noen ganger frarådet å undersøke skjeletter. For eksempel fra Påskeøya i Stillehavet, der det var uklart hvem som hadde gravd opp skjelettene til urbefolkningen og om de hadde rett til det. Historien rundt skjelettene og hvem som eide dem var det også for lite informasjon om.
Døde mangler personvern
Samiske graver eldre enn 100 år er i dag fredet. For de fleste andre gjelder reformasjonen fra 1537, unntatt krigsgraver, skipsgraver eldre enn 100 år, graver yngre enn 40 år fra nedlagte gravplasser, graver yngre enn 20 år på gravplasser som fortsatt er i bruk, og alle graver på Svalbard.
Annonse
Betyr det at forskerne kan gjøre hva de vil med resten av skjelettene?
– Ja, i veldig stor grad. Strengt tatt er det ingen lovbeskyttelse, men der kommer etikken inn, sier Anfinset.
Han mener det er et problem at personvernet for en god del av de avdøde er så dårlig regulert at det i prinsippet er fritt fram.
– Skjelettene kan fortelle oss mye viktig om hvordan folk levde før i tida, om helsa deres og hvor de har bodd. Men hvor langt tilbake i tid må man gå før personvernet ikke lenger er relevant? Dette handler også om respekt for den døde.
Etterkommere skal helst spørres om de kan spores opp, sier de norske retningslinjene.
Men hva om forskerne ikke vet hvem mennesket var eller finner noen etterkommere?
De amerikanske og kanadiske urfolksforskerne foreslår å kontakte representanter for den berørte folkegruppa for å høre deres mening om saken.
Men det er ikke alltid like enkelt, forteller Anfinset. For hvem skal egentlig representere dem?
– Det kan være mange ulike interesser og synspunkter, sier han og viser til Neiden-saken der noen ville vite mer om forfedrene sine gjennom skjelettanalyser mens andre ønsket at de skulle bli gravlagt igjen.
Skal spørre lokalmiljøet
Annonse
Retningslinjene fra Skjelettutvalget sier at forskerne skal ta særlig hensyn til grupper som tidligere har blitt undertrykt, men ikke at de nødvendigvis skal kontakte representanter for urfolk. «Vilje til kommunikasjon og dialog» er den vage formuleringen.
– Vi anbefaler likevel ofte å sette ned grupper med representanter fra ulike grupper, slik at forskjellige interesser og synspunkter kan bli hørt, sier utvalgslederen.
Religion og kulturell bakgrunn kan variere også innad i samiske grupper.
Det er Sametinget som har siste ord i saken når det skal gis tillatelse til å forske på samiske levninger.
Forskerne bør ikke bare spørre urfolk om det er greit å forske på forfedrene deres. De bør også invitere dem til å bidra til selve forskningen, mener forskerne som skriver i Science. Slik kan folk stille spørsmål om forfedrene som de lurer på og bidra til å forstå funnene.
Anfinset synes det er en god idé å involvere lokalmiljøet i forskningen. Det er noe som allerede blir gjort mange steder i verden.
Hår framfor skjelett
DNA- og isotopanalyser blir stadig mer avanserte og viktigere i forskningen på levninger, noe som øker etterspørselen etter skjeletter. Prøver av hår og fossil bæsj kan være et mindre ødeleggende alternativ til å bruke selve skjelettet, tror de amerikanske og kanadiske forskerne.
Hårstudier blir neppe særlig aktuelt i Norge, mener Anfinset.
– Det er skjelettet man bruker. Det er sjelden at vi har godt bevart hår her, for bevaringsforholdene er ikke så gode.
Selv når det bare er jorda fra gravplasser som studeres, må fagfolk spørre urfolk, skriver de amerikanske og kanadiske forskerne. Urfolk har ofte et spesielt forhold til hellig grunn.
Det kan også være politiske grunner til at de bør involveres.
– For urfolksgrupper som forhandler om retten til land kan nye genetiske funn enten styrke eller komplisere kravene, sier en av forskerne, Alyssa Bader, i en pressemelding fra University of Illinois.
Annonse
Den virkelig store etiske utfordringen framover blir hvem som faktisk skal ha eierskap til informasjonen fra slike forskningsprosjekter, tror Nils Anfinset.
