Det er et klassisk bilde av forskeren i felt. Tidlig på 1900-tallet var stilen lettere aristokratisk, med nikkers og hvit dobbeltknappet jakke. Väinö Tanner var i tillegg full av selvtillit som statsoppnevnt ekspert. Geologen var i Lappland både for å vende hver stein og for å finne ut mest mulig om folket som bodde der.

– Han var en av de første forskerne som prøvde å forstå samiske samfunn ut fra deres egne premisser, sier historiker Jukka Nyyssönen.

Førsteamanuensen ved UiT Norges arktiske universitet skriver på en bok om Tanner.

Han har blitt godt kjent med finnen gjennom å lese Tanners bøker, brev og beretninger, se på bilder og andre forskeres beskrivelser av ham. Tromsø Museum har et stort Tanner-arkiv.

Men Tanner er vanskelig å få tak på. Hvordan kunne han være opptatt av rase og samtidig hylle samene? Både vitenskapsmann og hobbyforsker? Finsk og anti-finsk?

Geolog og antropolog

Han var en motsetningsfylt mann, Väinö Tanner. Utdannet geolog, selvutnevnt antropolog. Dilettant og vitenskapelig.

Som person var han herskapelig anlagt, samtidig sosial og omgjengelig, ifølge Nyyssönen.

– Han klarte å få samene til å snakke, men noen livslange vennskap ser han ikke ut til å ha fått, sier forskeren.

Kanskje var det ønsket hans om å få tjenere på tur som kom i veien.

Ufaglært sameforsker

Født i 1881, bygget unge Tanner sin forskerkarriere midt i perioden da forskerne for alvor begynte å utforske urbefolkningen i nordområdene.

Det var litt tilfeldig at Tanner kom til å bli en av dem som visste mest om skoltesamene.

Mellom 1924 og 1931 var han statsgeolog i Petsjenga, et russisk område i Pasvikdalen ved Kirkenes som på den tida tilhørte Finland. Egentlig skulle geologen kartlegge berggrunn og jordsmonn med tanke på å utnytte mineralressursene i området.

Men han hadde tidligere vært leder av to reindriftskommisjoner i andre samiske områder og fått interesse for samers levesett.

25 somre hos samene

I tråd med mange andre multiforskere på den tida, samlet han inn informasjon om samene når han først var i Petsjenga. I det ukjente landskapet ansatte han østsamer som hjelpere, og oppdaget etter sigende snart at befolkningen var langt fra så drikkfeldig og degenerert som den hadde blitt framstilt som. Slik blir møtet i alle fall beskrevet i en nettutstilling fra Finnmark fylkesbibliotek.

Til sammen ble det 25 somre blant skoltesamene, eller østsamer som de ofte blir kalt i dag.

Folkegruppa har tradisjonelt levd i grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland. Den har et eget språk og en kultur som skiller seg fra den nordsamiske. Østsamene bruker det kyrilliske alfabetet og tilhører den russisk-ortodokse kirken.

I dag er østsamene nesten utryddet. Det bor rundt 600 personer i Finland, 250 i Russland. I Norge er det svært få igjen, muligens inntil 150, ifølge nettutstillingen fra Finnmark fylkesbibliotek.

• Les også: Samene diskrimineres - og diskriminerer

Raseforskning

På begynnelsen av 1900-tallet var noen forskere mer interessert i å kartlegge kroppene deres enn å lære om levesettet deres.

Raseforskerne målte formen på hodeskaller og konkluderte om hvor intelligente eller utviklede forskjellige folkegrupper var.

• Les også: Da hodeformen avslørte alt om deg

Skoltesamene havnet nederst på rangstigen.

Et av resultatene ble den store samlingen av hodeskaller som i mange år lå på Universitetet i Oslo. Hentet opp fra gravene i raseforskningens tjeneste i begynnelsen av forrige århundre. Først i 2011 ble de begravd på ny, etter krav fra den ortodokse kirken i Norge.

Tanner kom i stedet hjem med en utførlig beskrivelse av samenes siida-system, som regulerer alt fra boliger og familiers rett til fiskeplasser til rettslige tvister. Han framhevet dette systemet som en rasjonell tilpasning til naturen.

Formante naturbarna

Tanner var likevel preget av sin tid, da samene ble sett som laverestående folkeslag enn finner og nordmenn.

Her er en av beskrivelsene hans av skoltesamene i Pasvik:

«De gamle nomadiske instinkter forsvant dermed ganske plutselig og spontant fra stedet. Nomadens intuitive bevegelsesenergi viser seg ikke lenger i noe påtagelig uttrykk, kanskje bortsett fra at gamlingene allerede når morgenen gryr drar over til noen av sine tilårskomne naboer, der de sitter og fantaserer dagen lang, for så å tamt smyge hjem igjen for å stille sulten når kvelden nærmer seg.»

Framstillingen hans av samene er selvmotsigende. På den ene siden argumenterte han for levesettet deres, på den andre siden korrigerte han sine egne informanter.

I en formanende tone fortalte han, eksperten, naturbarna hvordan de burde leve. Han mente de burde være delvis nomadiske, og han satte reindriften høyt. Selv om rein bare var noe av det skoltesamene levde av, og reindrift var en ganske ny tilpasning blant østsamene.

Ifølge Tanner var samene styrt av naturen. De hadde mindre evne til å påvirke miljøet enn mennesker som var høyere oppe i de sosialdarwinistiske hierarkiene.

Også han var opptatt av rase, og boka hans har beskrivelser av skoltesamenes fysikk.

Den norske læreren Johs. Haaheim bidro med svært rasistiske beskrivelser av skoltesamene i bygda Neiden i Sør-Varanger.

Men Tanner var ikke fullt så ille som samtidige forskere, mener historiker Jukka Nyyssönen.

– I motsetning til andre, mente han ikke at rase avgjorde menneskenes plass i hierarkiet for alltid. Han mente at skoltesamene hadde mulighet til å utvikle seg, sier han.

Irritert på Finland

Det var ikke bare edle grunner til at Tanner så med mildere øyne på skoltesamene enn mange andre.

For Tanners interesse for samene var like mye politisk som vitenskapelig, hevder Nyyssönen.

Tanner skrev også strategisk for å stogge finske nasjonalister.

Selv om han hadde jobbet for den finske staten, kritiserte Tanner finske myndigheter for arroganse og en mislykket administrering av Petsjenga-området. Dessuten holdt han staten ansvarlig for at han mistet sønnen sin under andre verdenskrig.

– Han skrev mot den finske litteraturen, der finner ble presentert som det mest kunnskapsrike og mest begavede folket i Barentshavet, for å spissformulere litt, sier Nyyssönen.

Tanner var finlandssvenske, og møtte motstand i en periode da mange mente at finsk skulle være det eneste offisielle språket i landet.

Etter hvert flyttet han til Sverige, og ble anklaget av finske universitetskolleger for å ha sviktet landet sitt.

Ikke tatt på alvor

Tanner ble i det hele tatt mer og mer irritert på Finland. Han ville ikke at arven skulle havne der.

Derfor donerte han deler av arkivet sitt til Tromsø museum, der han hadde gode minner fra tida da han jobbet i reinbeitekommisjonene. Arkivet inneholder blant annet notater, manuskripter og egne og andres bilder.

Tanner var en ivrig amatørfotograf. Og amatørantropolog, vil noen si. Han ble ikke helt tatt på alvor av forskerkolleger, forklarer Nyyssönen.

– Kulturgeografien var et sidesprang, og boka hans fikk en blandet mottakelse. Den er uferdig, ikke helt uten selvmotsigelser, og han prøver å mestre flere akademiske disipliner enn han egentlig gjorde.

Men seinere har fagfolkene anerkjent Väinö Tanners innsats for sameforskningen. Tross noen tvilsomme teorier og en litt rotete framstilling, er «Antropogeografiska studier inom Petsamoområdet: 1. Skoltlapparna» blant de mest omfattende oversiktene over skoltesamenes tradisjoner.

Boka fra 1929 blir fortsatt lest i dag.

Referanse:

Jukka Nyyssönen: Väinö Tanners oförutsedda karriär – från statsexpert till emigrerad professor. Historiska och litteraturhistoriska studier 90, Årsbok för Svenska Litteratursällskapet i Finland, Helsingfors 2015.