Det var et av temaene som ble diskutert da arkeologer fra hele verden møttes på European Association of Archaeologists sin syttende årskonferanse i Oslo denne uken.

Synet på hvordan menneskelige levninger skal behandles er svært ulikt i forskjellige land, religioner og kulturer, også innad i Europa.

For eksempel er man i England garantert evig hvile når man er død og begravet, mens i Østerrike blir du gravd opp, og gravplassen gis til noen andre, hvis familien din ikke betaler gravavgiften.

I noen katolske land stiller man ut hodeskaller og skjeletter i kirker, mens vi i protestantiske Norge ofte ser vår første hodeskalle på museum.

- Ikke onde mennesker

Det meste av knokler og hodeskaller som er i privat og offentlig eie er fra samlinger og funn fra 1800-tallet eller starten av forrige århundre.

Estella Weiss-Krejci, ved University of Vienna i Østerrike, har blant annet forsket på Maya-kulturens forhold til de døde, og i Oslo ledet hun diskusjonen om arkeologiens forhold til levninger.

Hun sier holdningene er i ferd med å endre seg på kontinentet, og at problemstillingen rundt tilbakeføringer og behandlingen av levninger vil bli mer og mer aktuell fremover.

Hun mener også det er viktig å huske på at tidene har endret seg, og at vi ikke må demonisere de som først gravde opp, omsatte, og forsket på levningene.

- De var ikke onde, selv om det er lett å se dem som det i dag. De var bare annerledes, og interessert i andre ting. Men de så også på urfolk og andre raser som mindreverdige.

Knokkelmarkedet

I århundrer har europeiske arkeologer reist rundt kloden og gravd opp knokler og skaller, tatt dem med hjem til laboratoriene og undersøkt dem i vitenskapens navn.

I tillegg har nettverk omsatt menneskeknokler i stor stil. På 1870-tallet fikk museumskonservator Andreas Georg Nordvi mellom 3000 og 4000 kroner, i dagens verdi, for hver samiske hodeskalle han solgte til Anatomisk Institutt i København. Han solgte også hele skjeletter til museer i England og USA for store penger.

Men de to siste tiårene har situasjonen endret seg drastisk i noen land. Tidligere i år leverte Natural History Museum i London tilbake levninger fra 138 urfolk til deres etterkommere.

Levningene ble tatt fra Torressundet mellom Australia og Ny-Guinea på 1800-tallet.

Tidligere i år kom en maori-delegasjon fra New Zealand til Oslo for å hente to hodeskaller som har vært oppbevart og utstilt på Medisinsk Fakultet og Kulturhistorisk Museum siden tidlig på 1800-tallet.

Men det er ikke bare urfolk fra andre deler av verden som er opptatt av levningene til sine forferdre -og mødre. I Storbritannia kjemper for eksempel nyreligiøse grupper som druidene for at deres walisiske forfedre skal få hvile i fred.

Her i Norge tilbakeføres samiske levninger til dagens etterkommere.

- Nordmenn bryr seg ikke

Berit Sellevold er seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning, og hun mener vi i Norge ikke har kommet særlig langt når det gjelder disse spørsmålene.

- Jeg tror ikke majoritetsnordmenn bryr seg i det hele tatt om arkeologiske funn - de er stort sett ignorante, og det er absolutt ingen bevegelse her i landet som bryr seg om begraving av gamle levninger, slik vi ser i Storbritannia. Jeg tror folk foretrekker å ikke tenke på dette.

Men hun mener også de samiske holdningene er annerledes.

- De bryr seg om dette, men samtidig bryr de seg bare om levningene til sine forfedre, ikke noen andres.

Men Liv Nilsson Stutz, arkeolog og antropolog ved Emory University i USA, legger vekt på at behandling av levninger ikke nødvendigvis har å gjøre med etiske eller religiøse hensyn.

- Vi må være forsiktige med å insinuere at urfolk bryr seg mer om sine døde enn det nordmenn eller svensker gjør. Jeg tror rett og slett ikke at det er slik.

- Jeg tror det er grunnleggende å forstå at urfolk og minoriteters krav om å få tilbakeført forfedres levninger ikke nødvendigvis handler om deres religiøse syn eller følsomhet overfor døde, men at det ofte er en politisk handling. Dette handler om å lage et poeng ut av det som har skjedd i historien og deres politiske posisjon før og nå.  

- Huller og gap i norsk lov

Oddbjørn Sørmoen er leder for Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning ved bruk av menneskelige levninger. Han er skeptisk til å kalle urfolks begrunnelser for å få tilbakeført levninger for politikk.

- Jeg tror det er litt for lettvint å kalle det politikk, fordi religion og selvforståelse er veldig forskjellig fra folkegruppe til folkegruppe, og fra land til land. Det er veldig lett for oss i Vesten å hekte en politisk merkelapp på det.

Sørmoen er også opptatt av at det norske lovverket er for svakt når det gjelder hvordan man skal behandle levninger.

- Det er en del huller og gap i norsk lovgivning rundt dette, som vi i vårt utvalg har satt fingeren på. Det dreier seg om gapet mellom gravferdsloven og kulturminneloven.

Gapet han snakker om er tidsperioden mellom periodene som de to lovene beskytter. Gravferdsloven beskytter døde som er gravlagt i nyere tid.

Når man begraves på en norsk gravlund, er fredningstiden på gravstedet i utgangspunktet 20 år, og den kan forlenges. 

Man har likevel et vern så lenge man ligger på en kirkegård. Hvis kirkegården ikke brukes lenger, og det har gått 50 år siden siste begravelse fant sted, så kan kirkegården bli en park eller parkeringsplass, forteller Sørmoen.

- Da opphører bestemmelsene rundt kirkegården, selv om det helt klart har etiske implikasjoner å grave opp disse levningene.

- Forskriftene til gravferdsloven sier riktignok at kirkegården i så tilfelle må gjennomgraves og likrestene skal begraves på kirkegård. Forskningshensyn, kildeverdi og etikk tas det ikke hensyn til, sier han.

Vern før 1537

I den andre enden av tidslinja ligger perioden som kulturminneloven beskytter. Den har satt en vernegrense ved år 1537. De som er begravd etter dette, på gravlunder som ikke lenger er i bruk, de har ikke noe juridisk vern.

- Dette betyr at en katolikk fra 1536 har beskyttelse, mens en lutheraner fra 1538 ikke er beskyttet av noe lovverk,sier Sørmoen.

- Dette er helt irrasjonelt, både fordi det handler om menneskelige levninger og de må behandles med etisk refleksjon, og også i forhodl til det rent forskningsmessige.

- Hvis man forsker på menneskelige levninger er man gjerne på jakt etter mange svar som helse, kosthold og levevilkår og opphav, og det er like interessant vitenskapelig å forske på en som døde i 1538 som på en som døde i 1536, avslutter han.