I 2003 gjorde forskere en bemerkelsesverdig oppdagelse på øya Flores i Indonesia.

I Liang Bua-hulen fant forskere noe de mente var restene av en hittil ukjent menneskeart som levde fram til omkring for 15 000 år siden. Menneskearten ble døpt Homo floresiensis, og siden den bare var omkring én meter høy og hadde store føtter, fikk den navnet hobbit-mennesket på folkemunne.

Det sensasjonelle funnet ble offentliggjort under stor medieoppmerksomhet i det anerkjente tidsskriftet Nature.

Forskerne kalte det  for «det viktigste funnet i menneskets evolusjon på 100 år».

Nå tyder ny forskning på at Homo floresiensis aldri har eksistert, og at individet som utgjorde grunnlaget for oppdagelsen var et moderne menneske med Downs syndrom.

Svake beviser

Robert Eckhardt er en av forskerne bak den nye konklusjonen. Han er professor i utviklingsgenetikk og evolusjonær morfologi ved Pennsylvania State University.

– Det har hele tiden vært få og svake beviser for at det har eksistert en hobbitligende menneskeart på Flores for 15 000 år siden. Våre nye undersøkelser viser også at personen har alle de trekkene man ville forvente hos en person med Downs syndrom. Det er altså ikke snakk om en annen menneskeart, forteller Eckhardt.

Sammen med professor Maciej Henneberg har han offentliggjort to artikler om funnene i tidsskriftet PNAS.

Peter C. Kjærgaard, professor i evolusjonshistorie og leder for Senter for biokulturell historie ved Aarhus Universitet, har lest de nye studiene. Han er skeptisk.

– Jeg er ikke overbevist om at de har rett. Jeg synes konklusjonene er for skråsikre.  De har ikke belegg for å avfeie den vitenskapelige konsensusen på området, kommenterer Kjærgaard, som mener de overser mange av bevisene på at funnet representerer en egen art. Konklusjonen er blant annet basert på knokler fra flere forskjellige individer.

Forskere har diskutert i ti år

Debatten omkring Homo floresiensis er ikke ny. Siden 2004, da funnene ble publisert, har det vært stridigheter om hvorvidt arten har eksistert eller ikke.

Talsmennene for teorien har pekt på kraniet og lårbeinsknoklene fra individet LB1 som bevis på at det fantes en menneskeart var små og som hadde en veldig liten hjerne.

Motstandere har pekt på at det er usannsynlig at en hobbit-art skulle ha levd side om side med mye høyere og sterkere moderne mennesker uten å etterlate seg andre spor enn et enkelt kranium og noen knokler.

Hvor kom de fra? Hvorfor ble de så små? Hvorfor forsvant de igjen? Hvem er de beslektet med? Dette har vært noen av de mange kritiske spørsmålene. Andre forskere har pekt på at LB1 kunne være et individ som var usedvanlig lite, led av feilernæring eller en genetisk sykdom.

Kranium er større enn antatt

Ved å studere kraniet fra LB1 har forskerne kommet frem til at personens hjerne ikke var så liten som hittil antatt.

Ved den første gjennomgangen, i 2004, konkluderte forskerne med at hjernen var på 380 milliliter, langt mindre enn hos moderne mennesker (som regel mellom 1000 og 1300 milliliter). Det var et av de viktigste argumentene for at kraniet tilhørte en ukjent menneskeart.

De nye undersøkelsene viser imidlertid at hjernen har vært en del større – nemlig 430 milliliter, noe som ligger innenfor det man ifølge Robert Eckhardt kan forvente av en person med Downs syndrom – på Flores for 15 000 år siden.

Peter C. Kjærgaard er uenig. Han mener hjernen så liten at den ikke kan tilhøre et moderne menneske.

– Jeg synes ikke argumentene holder her. De må strekke dataene veldig langt, med store standardavvik, for å få kraniumstørrelsen til å passe med variasjonen blant personer med Downs syndrom, mener han.

Knokler matcher Downs syndrom

Forskerne har også studert lårbeinsknoklene som i 2004 ble brukt til å estimere LB1s høyde til omkring en meter.

Forskerne observerte ifølge Robert Eckhardt med det samme at knoklene så misdannede ut.

Lårbeinsknoklene var usedvanlig korte i forhold til de andre deler av skjelettet. Nettopp dette trekket finnes også blant moderne mennesker med Downs syndrom. 

– Man hadde altså underestimert personens høyde i 2004. Når man tar i betraktning at personen har hatt Downs syndrom og regner ut en ny høyde, kommer man frem til at personen var 126 centimeter høy, noe som absolutt ikke var unormalt for folk i denne delen av verden, forklarer Eckhardt.

LB1s bekkenbunn tyder ifølge Eckhardt også på Downs Syndrom.

Asymmetri i ansiktet

Da forskerne finstuderte LB1s kranium, la de også merke til et usedvanlig asymmetrisk ansikt, med størst symmetri i pannen og minst omkring haken.

Dette trekket er også vanlig blant personer med Downs syndrom.

– Når vi kombinerer det lille kraniet med et asymmetrisk ansikt, er det flere hundre forskjellige lidelser med nettopp disse karakteristikaene. Hvis vi samtidig ser på de korte lårbeinsknoklene og det misdannede bekkenet, peker bevisene på et vanlig menneske med Downs syndrom, sier Eckhardt.

Skuffet over kolleger

Robert Eckhardt er skuffet over de forskerne som annonserte funnet av den nye menneskearten.

I artikkelen i Nature skrev forskerne at mange av trekkene hos Homo floresiensis var «unike», noe som rettferdiggjorde den sensasjonelle betegnelsen «ny art».

Men ifølge Eckhardt er ikke trekkene spesielt unike, når man tar høyde for befolkningen generelt i den geografiske regionen, samt de mange tegnene på at personen har hatt en utviklingsforstyrrelse.

– Er det beviser nok for at det har levd en separat menneskeart på Flores? Analysene våre tyder på at det ikke er det. Den mindre anstrengte konklusjonen er at LB1 led av en utviklingsforstyrrelse. Her peker bevisene på Downs syndrom. Hvis det finnes to mulige forklaringer, er den enkleste antagelig den riktige, sier Eckhardt.

Skuffet over tidsskriftet

Peter C. Kjærgaard er imidlertid skuffet over PNAS. Han mener redaktørene burde gått nærmere inn på artiklene i fagfellevurderingen.

Ifølge Kjærgaard har forskerne fått konkludere på et tynt grunnlag, med svake referanser, og fått innta en veldig personlig holdning i artikkelen, som når de angriper forskerne fra 2004-studien for å ikke ta arbeidet sitt på alvor.

– Det er noen litt merkelige artikler. Noen av referansene er både utdaterte og malplasserte, som for eksempel den franske referansen fra 1958 om konstruksjoner av myter i antropologien. De har også fått slippe unna med ting som jeg ikke ville latt studentene mine gjøre. De underbygger ikke uttalelser vitenskapelig, selv når de ligger utenfor fagfeltet deres, sier Kjærgaard.

Han mener imidlertid at studiene reiser en viktig debatt og at de derfor har sin berettigelse: Homo floresiensis er definert som art på et veldig lite materiale, og er det nok til å undergrave konklusjonene fra 2004?

– Det er jo antropologien i et nøtteskall. Kanskje beskrivelsen av Homo floresiensis ikke holder. Vi kan ikke avvise at LB1 bare er et ekstremt tilfelle, og det er bra at forskere er kritiske. Men jeg synes likevel de nye konklusjonene går for langt. Forfatterne gjør seg skyldig i noen av de samme feilene som de kritiserer andre for, sier Kjærgaard.

Referanser:

Robert B. Eckhardt m.fl.:Rare events in earth history include the LB1 human skeleton from Flores, Indonesia, as a developmental singularity, not a unique taxon, PNAS, 2014, doi:10.1073/pnas.1407385111. Sammendrag

Maciej Henneberg m.fl.: Evolved developmental homeostasis disturbed in LB1 from Flores, Indonesia, denotes Down syndrome and not diagnostic traits of the invalid species Homo floresiensis, PNAS, 2014, doi: 10.1073/pnas.1407382111. Sammendrag

P. Brown m.fl.: A new small-bodied hominin from the Late Pleistocene of Flores, Indonesia, Nature, 2014 doi:10.1038/nature02999. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.