Jean Auel har skrevet de populære bøkene om Cro Magnon-jenta Ayla og hennes vandringer over det forhistoriske Europa. Siste skudd på stammen har fått den norske tittelen Klippehulens folk. I følge Aschehoug forlag, har de første fire bindene solgt 34 millioner eksemplarer verden over, og er oversatt til 29 språk. I Norge har bøkene - som startet med Hulebjørnens klan - solgt 408 000 kopier.

Er det mulig å skrive å skrive en fiksjon totalt basert på vitenskapelige bevis om hvordan mennesker levde for 35 000 år siden? Nei, mener arkeologer forskning.no har snakket med. Bøkene brukes imidlertid på studenter som en slags “omvendt” prøve.

Kulturkrasj

Handlingen i bokserien finner sted for ca 35 000 år siden, i en tid da man antar at våre nærmeste forfedre - Cro Magnon - og Neanderthaler-menneskene levde side om side. Jean Auel tar utgangspunkt i et tenkt møte mellom Cro Magnon-jenta Ayla og en Neanderthaler-stamme som adopterer den foreldreløse Ayla. Ikke overraskende, utvikler samlivet seg til et veritabelt kulturkrasj.

Her starter også et grunnleggende problem i forholdet mellom populærromaner og arkeologisk vitenskap, mener Håkon Glørstad ved Oldsakssamlingen i Oslo. Som leder av Svinesundutgravningene, har han førstehåndskjennskap i å tolke funn fra utgravninger. Det er begrenset hva som kan tolkes ut av pilespisser og skinnfiller.

- Bøkene projiserer vår tids problemer og temaer inn i en tid vi vet alt for lite om.

Han mener at slike bøker nødvendigvis må universalisere kulturen. Man bygger opp fiksjonen med den forutsetning at mennesker til alle tider deler normer, verdier, og tankegang med dagens mennesker, for i det hele tatt å kunne skrive en “god” historie.

En romanfortelling utelukkende basert på kjente funn og tolkninger, ville utvilsomt resultert i en svært tynn roman, både i underholdningsverdi og i volum.

“Hva er galt med dette bildet?”

Førsteamanuensis Sheila Coulson - ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering i Oslo - er spesialist på den Paleolittiske and Mesolittiske perioden, fra tidlig steinalder fram til ca 3 000 år siden. Hun har ikke selv brukt Jordens barn-bøkene i undervisningssammenheng, men forteller at kolleger ved utenlandske læresteder har brukt bøkene som en slags “omvendt test”.

- Hensikten har vært å lære studenter å se hva er galt med dette bildet?, sier Coulson.

Ettersom Auel blander sammen funn og kulturer fra ulike perioder og områder, er det opp til studentene å finne “feilene” i konkrete situasjonsbeskrivelser anno 35 000 år siden.

Coulson finner hovedproblemet i å skrive en “korrekt” arkeologisk fiksjon, i romanens korte tidsspenn. Mens en fortelling som regel ikke overstiger mer enn noen få generasjoner, dekker våre spredte arkeologiske funn flere hundre tusen år av menneskelig utvikling. Paleolittisk tid går mer enn to millioner år tilbake, da menneskene først lærte seg å benytte steinredskaper. Det finnes på langt nær funn nok fra et så begrenset tidsrom til å kunne gjenskape et dagligliv blant datidens mennesker.

Paleolittisk feminisme

Konkrete beskrivelser av gjenstander og hva man kan utlede fra disse, er en sak. Noe helt annet er det å skrive om sosiale roller i forhistoriske samfunn uten skriftlige kilder. Ayla er bl.a. fremstilt som en meget selvstendig og sterk kvinne, med sjamanistiske funksjoner og høy sosial status i steinaldersamfunnet. Vestlige kvinner er den store målgruppen for denne typen litteratur.

- Her er det fritt spillerom for den kunstneriske frihet, sier Coulson. Det er i persontegningene og i personenes relasjoner til hverandre at romanen og vitenskapen for alvor skiller lag.

Auel forsøker å bøte på dette vitenskapelige problemet ved å studere primitive samfunn i den moderne tid, samfunn som har vært studert og beskrevet. Igjen er problemet at hun forutsetter at primitive mennesker på en side av kloden tenker og oppfører seg likt forhistoriske mennesker på den andre siden av verden. Vitenskapelig vil det være vanskelig å hevde dette.

Ayla i Sør-Frankrike

- Det spesielle ved Jean Auel som populærforfatter, er hennes gode kontakter i arkeologimiljøet, sier Coulson.

Hun driver en meget omfattende research for bøkene sine, og deltar på utgravinger i Europa og i USA. Auel hadde ingen formell kompetanse fra arkeologi da hun begynte å skrive. Hun var derimot utdannet innen matematikk og fysikk. Inspirasjonen fra arkeologifaget har gjort Auel til en svært rik kvinne, og forfatterinnen gir en del tilbake til faget gjennom pengestøtte til arkeologiprosjekter.

Hennes siste bok henter handlingen fra Perigord-traktene i det sørlige Frankrike. Det store nettverket av huler i området har avdekket rike funn fra steinalderkulturer. Funnene har vist at mennesker har levd i disse hulene siden siste istid, i tiden omkring Aylas levetid.