Rundt det femten meter lange bordet kan publikum sette seg ned og komme ekstra tett på samlingen.
Rundt det femten meter lange bordet kan publikum sette seg ned og komme ekstra tett på samlingen.

Stiller ut 2.000 år gamle følelser

En utstilling på Kulturhistorisk museum i Oslo viser frem menneskers følelser i antikken.

Skulpturer, figurer og glasskruker i lyse farger, pent oppstilt på et langt bord møter oss i det vi beveger oss innover i utstillingsrommet på Kulturhistorisk museum i Oslo. Hver og en av gjenstandene representerer en følelse.

På det femten meter lange bordet finner du skulpturer, sarkofager og glasskrukker fra det gamle Hellas, Romerriket og Egypt.

Helt innerst i rommet langs veggen skimtes konturene av en kiste malt i det som en gang var sterke farger, men som nå, etter om lag 2.000 år, er blitt litt vasne.

I det gamle Egypt mumifiserte man døde mennesker, fordi de trodde man ville bruke den samme kroppen i etterlivet.
I det gamle Egypt mumifiserte man døde mennesker, fordi de trodde man ville bruke den samme kroppen i etterlivet.

Lokket på kisten er satt på gløtt slik at man kan skimte de mørkebrune, inntørkede restene av en kvinne. Dette mennesket, som vandret i Egypt for om lag 2.000 år siden, ligger nå i utstillingen som et symbol på håp om et liv etter døden.

Følelsene antikkens mennesker kjente på ikke er så ulike de vi går rundt med i dag, ifølge førsteamanuensis for numismatisk og klassisk arkeologi og kurator Marina Prusac-Lindhagen.

Viser frem håpet om et liv etter døden

Utstillingen har to egyptiske sarkofager. En som kun er den innerste kisten av et kistesett, den ligger på bordet, og den andre med en mumifisert kvinne som står for seg selv i en glassmonter.

– Det er flere etiske problemstillinger med å vise frem menneskelige levninger, sier Prusac-Lindhagen.

Utstillingen har likevel valgt å vise frem mumien. Ofte er det ikke like mye kontrovers rundt å vise frem mumifiserte levninger. Det bryter ingen tradisjon, og folket og kulturen mumien tilhørte er utdødd.

– Men vi viser såpass respekt at vi ikke legger henne på bordet, forklarer hun.

Man kan se at mumien er en kvinne på ikonografien, tegnene og tegningene på sarkofagen, og masken som ligger over ansiktet, forteller kuratoren.

Fire følelsesbilder

Utstillingen er delt inn i fire kategorier. Hver av dem representerer en egen følelse. Bordet er delt i fire blokker bortover, én for hver av følelsene.

Den første er frykt og ærefrykt. Å frykte gudene, keiseren eller dem som var over deg på rangstigen, preget hverdagen til antikkens mennesker i stor grad.

Så er det kjærlighet og glede, som vi alle kan kjenne igjen. Sorg, savn og håp preget også kulturen i antikkens samfunn, på tvers av religioner og status.

– Men følelser er vanskelig å dele i kategorier, sier Prusac-Lindhagen, som også har skrevet en bok om utstillingen.

Akkurat som i de antikke og egyptiske tekstene, ser man at de visuelle uttrykkene kan ha mange nyanser av emosjoner, legger hun til.

Mange av gjenstandene representerer derfor følelser fra flere av de ulike kategoriene.

De fleste av glassene er funnet i graver, der de var begravet med menneskene som gaver til etterlivet.
De fleste av glassene er funnet i graver, der de var begravet med menneskene som gaver til etterlivet.

Respekt og ærefrykt

De fleste av gjenstandene fra det gamle Egypt hører til utstillingsdelen som representerer håp. Store deler av den egyptiske kulturen og alle forberedelsene de gjorde før de gravla mennesker, som balsamering og mumifisering, er knyttet til nettopp håp om et etterliv.

Mannen figuren avbilder jobbet trolig i et egyptisk tempel, og hans undersåtter måtte vise ham respekt og ærefrykt.
Mannen figuren avbilder jobbet trolig i et egyptisk tempel, og hans undersåtter måtte vise ham respekt og ærefrykt.

– Dette er den eldste gjenstanden vi har, sier Prusac-Lindhagen, og peker mot en tynn, ekspressiv liten trefigur.

Det er figuren av en embetsmann eller en prest fra et tempel i Egypt fra omtrent fra 2.300 til 2.000 før vår tidsregning. Han står på delen av bordet som representerer frykt og ærefrykt.

Han var trolig en som selv måtte frykte de overordnede og gudene, mens de under ham på rangstigen igjen måtte vise ham respekt og ærefrykt.

På midten av bordet står det et glasskap fylt med krukker, vaser, keramikk og glass i ulike farger. Prusac-Lindhagen forteller at glass som materiale mot tidens tann fascinerer henne.

– Det er så sterkt at det kan overleve 2.000 år i jorden, men også så skjørt at det kan gå i stykker om man blåser på det. Slik kan følelser også være, sier hun.

Ikke forsket mye på

Emosjonshistorie har i utgangspunktet vært et fag siden begynnelsen av 1900-tallet, men det har ikke fått så mye oppmerksomhet før de siste tiårene. I hvert fall ikke innen antikkforskning, forteller Lindhagen.

De fleste har vært opptatt av militær- og økonomisk historie. Dette er jo det mange mener fører til store, historiske endringer.

Men hadde det blitt kriger eller konflikter om folk ikke hadde stått sammen for noe med de mente var rettferdighet, eller følte behov for å protestere mot?

– Egentlig ligger det kollektive følelser bak alt, sier Prusac-Lindhagen.

Følelser er komplekst. Historikere, psykologer, antropologer og litteraturvitere kommer alle tett på følelser fra fortiden gjennom sin forskning.

– Et vanlig spørsmål er om følelser universelle eller om de er kulturelt betinget, sier hun.

Noen nevrologer mener de kan se hvordan uttrykk for en bestemt følelser får ganske lik form på helt forskjellige steder i verden. Gamle egyptiske og antikke tekster inneholder følelser vi lett kan kjenne oss igjen i.

Internasjonale forskningsgrupper har hatt som mål å undersøke hvordan følelser har blitt uttrykt visuelt. De har gitt en forståelse for viktigheten av følelser som et visuelt språk, som er spesielt viktig for miljøer og perioder preget av analfabetisme.

– Vi må huske at i antikken og i Egypt var veldig mange mennesker analfabeter, de kunne verken lese eller skrive, sier Prusac-Lindhagen.

Marina Prusac-Lindhagen er fagansvarlig for utstillingen.
Marina Prusac-Lindhagen er fagansvarlig for utstillingen.

Tett på antikken

Flere av gjenstandene er plassert ut mot kanten av bordet, og det står flere benker rundt langbordet. Slik kan publikum kan komme inn, sette seg ned, slappe av, diskutere og snakker om hva følelser er på tvers av tid og rom.

Flere av objektene kan man ta og føle på, slik at man kommer enda tettere på utstillingen.

Prusac-Lindhagen forteller at en skulptur av en hare har vært spesielt populært blant publikum. Haren var en kjærlighetsgave i romersk tid. Gjenstandene tåler å bli berørt ettersom det finnes liknende andre steder.

Hareskulpturen er godt bevart. Den kalde hvite steinskulpturen kjennes tydelig glattere, og mer slitt, over ørene og ryggen der det nok er mange hender som har strøket.

Haren representerte kjærlighet i romersk tid. Nå kan man komme og klappe den lille skulpturen på Kulturhistorisk museum.
Haren representerte kjærlighet i romersk tid. Nå kan man komme og klappe den lille skulpturen på Kulturhistorisk museum.

Museet ville fortelle om følelser gjennom det visuelle fra antikken. Utstillingen er på et mer abstrakt nivå. Selv om det er flere plakater og skilt, er det ikke like mye tekst, tidslinjer og kart, som noen er vant til å se på historiske museer.

– Det kan gi en nærkontakt til de som ikke får så mye ut av å lese tekst når de drar på utstillinger, sier hun.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS