På den lille øya ytterst i havgapet på Helgelandskysten er det blitt åpnet et helt spesielt museum i sommer. 

Det var en gravemaskin som tilfeldigvis kom over restene av den gamle båten, som nå er datert til å være fra 1460. 

Fartøyet er det eneste bevarte fra middelalderen i Nord-Norge.

– Dette også det eneste større fartøyet fra middelalderen som vi nå har utstilt i Norge, forteller historikeren Ann Kristin Klausen. 

Hun er samlingsleder ved Svalbard museum og har skrevet bok om den over tolv meter lange Lovundbåten. 

Norsk maritimt museum har hatt ansvaret for utgraving og rekonstruksjon av fartøyet. Forskningen har skjedd under ledelse av Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø.

Stort engasjement

Båten vakte mye engasjement på Lovund da de ble funnet i 1976. 

Spørsmålene har vært mange: Hvem har egentlig brukt denne båten? Hvorfor sank den? Og hvorfor ligger den her på en liten øy utenfor Helgelandskysten?

Noe helt sikkert svar på disse spørsmålene vil vi nok aldri få.

Men forskerne har nå gjort sitt for å sette funnet inn i en sammenheng. 

Flere gjenstander som ble funnet i den, gir et innblikk i liv og hendelser om bord. 

I restene av båten fant de blant annet bryner, lærsko, ulltekstiler, fiskeben og dyreben. Tjæremassen i båten inneholdt rester etter planter og dyr. 

Interessegruppe ble dannet

Båten ble liggende på funnstedet helt fram til 2017.

En interessegruppe ble dannet i 2015. De ønsket å få båten gravd fram og stilt ut, i samarbeid med de arkeologiske fagmiljøene.

Bjørnar Olaisen, tidligere professor og rettsmedisiner ved Universitetet i Oslo, flyttet hjem til Lovund i 1997. Han har vært sentral i denne interessegruppa.

– I 2015 bestemte vi oss for at nå ville vi endelig få gjort noe med dette funnet, sier han. Vi påtok oss ansvaret for å få midlene på plass. 

Også funnet båt på naboøya

Særlig to forskere har vært sentrale i utgravningene og forskningen rundt funnet. 

Det er Stephen Wickler, arkeolog ved UiT Norges arktiske universitet og Tori Falck, som har vært ansatt ved Norsk Maritimt Museum i Oslo.

Falck var prosjektleder for utgravingen på Lovund. Hun har mye erfaring fra de omfattende utgravningene i Bjørvika i Oslo. 

• Les også: Båtdel funnet i Bjørvika er mye eldre enn arkeologene trodde

– Det er bare gjort to fullstendige funn av skipsvrak fra middelalderen i Nord-Norge, forteller Falck til forskning.no. 

– Det ene er på Lovund og det andre er pussig nok på naboøygruppa Træna. 

– Det er spesielt at begge disse to vrakene finnes her, ytterst ute på kysten. Begge båtene lå på grunt vann og har blitt forlatt i et havneområde. Det er altså ikke snakk om forlis. 

Falck mener at hovedgrunnen til at Lovundbåten ble forlatt av menneskene i middelalderen, er slitasje etter lang tids bruk. 

– Materialene i båten bærer preg av behov for reparasjoner. Fartøyet er blitt lappet på og tettet med mange ulike materialer. 

Fortsatt et mysterium

Det er mange mysterier rundt Lovundbåten. 

Noe av det merkeligste synes Tori Falck, er at båten av eiketømmer har ligget synlig for folk på Lovund over lang tid, uten at noen på øya har brukt treverket til ett eller annet.

– Dette er et sted nærmest uten trær. En båt bygd av solid eik er noe sjeldent i Nord-Norge. Her har båter vært bygd av furu. 

Med dendrokronologi (årringsdatering) har forskerne funnet ut at treverket i Lovundbåten kommer fra eik som har vokst på Sørlandet.

– Båten er sannsynligvis også bygd på Sørlandet, sier Falck.

Brukt i tørrfiskhandelen?

En teori er at båten ble brukt i den omfattende tørrfiskhandelen mellom Bergen og Nord-Norge.

Dette handelssystemet varte i mange hundre år og var veldig viktig både for kystbefolkningen og for bergenserne. Fisken ble eksportert videre til befolkningen i Europa. 

– Om man studerer den seinere bygdefarsordningen og jektefarten, er fartøyet fra et veldig tidlig tidspunkt i denne fasen av handelsvirksomheten i nord, forteller Falck. 

Nordlendingene som deltok i denne handelen med tørrfisk nordfra og korn sørfra, var fiskerbønder. 

Eller brukt til lokal frakt?

Båten kan også ha blitt brukt til intern frakt, påpeker Ann Kristin Klausen.

– Lovund er en øy med en stor koloni av lundefugler. Det kan også ha vært frakt av fjær eller kjøtt fra lundefuglene, i tillegg til fisk og andre maritime ressurser.

Arkeologer og historikere vist stor interesse for i bosettingene langs kysten i Nord-Norge. Men fram til nylig har de i mindre grad sett på de små øyene ute i havet.

– Flere av de små øysamfunnene i Nord-Norge var i etterkrigstida preget av stagnasjon eller fraflytting. Men de kan ha spilt en betydelig rolle for samfunnet i tidligere tider, mener Klausen.

Hvem eide båten?

Var det lokale eiere som brukte båten til å frakte sin egen fisk? 

Eller var det folk fra et annet sted som tilfeldigvis la i land og forlot båten på Lovund?

Dette er bare ett av mange spørsmål som trolig verken forskere eller lokalbefolkning vil få et svar på noen gang. Det er nemlig magert med skriftlige kilder fra denne tiden i Nord-Norge. 

Bjørnar Olaisen, som er bosatt på øya, mener at det er en god mulighet for at båten har hatt en eller annen tilknytning til Lovund. 

– Hvorfor kunne de ellers finne dette passende stedet å legge fra seg båten? 

Hvorfor på Lovund?

Lovund i Nordland er i dag en øy i vekst, i motsetning til mange andre øysamfunn på Helgeland. Den nordnorske lakseoppdrettsnæringen startet her allerede på 1970-tallet.

Ann Kristin Klausen forklarer delvis funnet av båten med dette, altså at det foregår så mye på øya Lovund.

– Lovund er jo massivt utbygd. Det foregår mye næringsvirksomhet her.

Det kan ligge flere sånne båter langs ytterkysten av Nord-Norge, mener Klausen.

– Men de er kanskje bare ikke blitt oppdaget fordi det ikke har vært utbygging der. Ofte dukker arkeologiske funn opp under slike byggeprosesser. Lovundbåten ble nettopp funnet ved graving av masse til vei, forteller hun.

Marinarkeologen Tori Falck peker også på noe annet: 

– Når en båt gikk tapt i Nord-Norge, skjedde det gjerne under en ulykke i hardt vær. Båten gikk ned eller den ble slått til pinneved langs kysten i uværet.

Sjelden med private penger

 Det er svært sjelden i Norge at privatpersoner finansierer arkeologiske forskningsutgravninger, konservering, rekonstruksjon og utstilling i eget bygg, forteller Klausen.

Hun synes det er prisverdig at man velger å bruke penger på dette, sier hun. 

– Jeg tror dette funnet kommer til å ha mye å si for øya Lovund. For dem som bor her gir det en forankring bakover i tid, mener hun.

Men hun understreker at båten også har nasjonal verdi.

– Museet åpnet nå i sommer, men har allerede rukket å bli en attraksjon, forteller hun. 

Primært for øya sin del

En forutsetning for at Bjørnar Olaisen og andre private givere skulle finansiere forskningsutgravningen, var at båten skulle bli på Lovund.

Øya på Helgelandskysten har i mange år vært en populær destinasjon for turister som ønsker å se kystnaturen. Ikke minst er det den store kolonien av lundefugl som trekker besøkende. 

Men det er ikke først og fremst fordi lokalbefolkningen ønsker seg enda flere turister at de har fått bygd et museum til Lovundbåten, forteller Olaisen.

– Hvis Lovundbåten har nasjonal interesse, er det hyggelig. Men vi har gjort dette primært for folket på øya.

Bygger identitet

I mye av Norge er den lange middelalderen en periode i historien vår som er lite dokumentert. Men særlig i Nord-Norge har det vært smått med middelalderhistorie, påpeker Olaisen.

– Nå har vi noe flott å vise fra denne tidsepoken i Nord-Norge.

Han tror, som historiker Ann Kristin Klausen, at dette vil kunne gi folk her tettere bånd til fortiden. 

– Det bygger identitet til stedet.

Alle førsteklassingene som begynner ved Lovund skole, skal finne seg en rullestein som ligger rundt båten, som de skriver navnet sitt på.  

– Dette er for at de skal ha en synlig tilknytning til museet og til historien sin, sier Olaisen.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no