Ingvill Nødland (t.v) og Benedicte Sletten Larsen er som jobbspesialister. Mesteparten av arbeidsdagen deres handler om å følge opp jobbsøkere, både før og etter ansettelse. Individuell jobbstøtte (IPS) er en modell som forskning viser har effekt. (Foto: Privat)
Ingvill Nødland (t.v) og Benedicte Sletten Larsen er som jobbspesialister. Mesteparten av arbeidsdagen deres handler om å følge opp jobbsøkere, både før og etter ansettelse. Individuell jobbstøtte (IPS) er en modell som forskning viser har effekt. (Foto: Privat)

Slik får de flere ut i jobb

En rekke tiltak er prøvd for å få personer med redusert arbeidsevne i jobb. Felles for de fleste er at de er mislykket. Men en ny måte å tenke på viser lovende resultater.

Published

Smerter og psykiske plager. Dette er hovedårsaken til at folk er lenge sykemeldt og blir uføretrygdet i Norge.

– Felles for dem begge er at de er sammensatte og at det ofte er overlapp mellom dem, sier psykolog og professor Silje Endresen Reme ved Universitetet i Oslo.

– Pasientene kunne like gjerne vært sykemeldt for en depresjon som for en smertediagnose, forteller hun.

Behandling virker ikke alene

Personer som har vært lenge utenfor arbeid på grunn av helseplager, skal først behandles. Deretter kan vedkommende gradvis begynne å jobbe igjen.

Slik har vi tradisjonelt tenkt.

Men psykologisk eller medikamentell behandling virker ikke alene, mener Reme.

Silje Endresen Reme forteller at flere lovende resultater fra forskningen på Individuell jobbstøtte er på vei mot publisering. (Foto: Privat)
Silje Endresen Reme forteller at flere lovende resultater fra forskningen på Individuell jobbstøtte er på vei mot publisering. (Foto: Privat)

– For å få en effekt og bringe folk tilbake i jobb, må behandlingen ha et spesifikt fokus på arbeidet, mener hun.

Stopper opp

Hovedmodellen for de fleste tiltakene som er prøvd tidligere, har vært å forberede personer gradvis til arbeidslivet. Det har skjedd gjennom arbeidstrening i skjermede virksomheter eller som praksistrening uten ordinær lønn.

Forskningen viser at disse tiltakene har liten effekt.

– Det som skjer i de fleste tiltakene, har lite med ordinært arbeidsliv å gjøre. Når det kommer til det siste steget, som handler om å gå på en vanlig jobb, stopper det vanligvis opp, sier Reme.

For det er når vedkommende kommer ut i arbeid at den virkelige jobben starter, mener hun.

Blir fulgt opp tett i ny modell

Reme jobber, både som kliniker og forsker, med en modell som kalles Individuell jobbstøtte (IPS).

Dette er et tiltak hvor du ikke behøver å være frisk før du begynner å jobbe. Like viktig for mange er det at du heller ikke behøver å være rusfri, slik kravet har vært i alle andre tidligere tiltak.

Ideen er at det å komme i arbeid er en del av det å bli frisk.

Og det skal ikke være en skjermet jobb. Personer med alvorlige og moderate psykiske lidelser eller kroniske smerter, skal hjelpes inn i en ordinær jobb med ordinær lønn.

I IPS er det jobbspesialister som har som oppgave å finne disse jobbene. De skal finne en arbeidsplass som passer pasienten – og omvendt.

Det er pasientens ønsker som styrer hvilken arbeidsplass som er aktuell.

Det som skjer i de fleste tiltakene, har lite med ordinært arbeidsliv å gjøre. Når det kommer til det siste steget, som handler om å gå på en vanlig jobb, stopper det vanligvis opp,

Silje Endresen Reme

Ønsket å jobbe i Operaen

En pasient Reme jobbet med som psykolog ønsket å jobbe i Operaen.

– Vi tenkte først at det var litt urealistisk. Men i dag jobber han som statist i Operaen, forteller Reme.

De som har vært lenge utenfor arbeid, har ofte et lavt utdanningsnivå. Ofte er det derfor ikke de mest kvalifiserte jobbene det dreier seg om. Men det finnes unntak.

– Vi har også skaffet en IKT-jobb til en person med høy kompetanse som hadde vært lenge utenfor arbeidslivet. I dag tjener han over en million kroner i året, forteller hun.

Når pasienten blir ansatt, blir ikke han eller hun overlatt til seg selv. Jobbspesialisten og behandleren følger vedkommende tett i tiden etterpå.

Regjeringen dobler innsatsen

Ulike evalueringer av IPS er satt i gang. Resultatene fra den første ble nylig publisert vitenskapelig. Her er Silje Endresen Reme førsteforfatter.

Det dreier seg om et prosjekt der 410 personer med moderate og alvorlige psykiske lidelser deltok. Disse ble tilfeldig plassert i to grupper. Halvparten fikk tilbud om IPS og halvparten fikk ordinær oppfølging av høy kvalitet.

18 måneder etterpå var 37 prosent i IPS-gruppa i vanlig lønnet arbeid. Sammenliknet med 27 prosent i kontrollgruppa.

Effekten ser ut til å vare over tid, viser nye re.

Politikerne hører på forskerne

Det pågår nå forskning både på unge som står på kanten til uføretrygd og på pasienter med langvarige kroniske smerter. Ingen av disse studiene er helt ferdig ennå. Men Reme røper at resultatene så langt ser svært lovende ut også for disse gruppene.

Regjeringen har oppfattet signalene fra forskningen. Nå styrkes innsatsen på dette området. På siste statsbudsjett ble midlene til IPS foreslått økt fra 100 millioner til 200 millioner kroner.

– Dette er første gangen at jeg opplever at politikere faktisk hører skikkelig på hva forskningen sier. Tidligere er det pøst ut penger på ting man ikke aner om har en effekt, sier Reme.

NAV har glemt noe

Også seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret mener at politikere i lang tid har brukt penger på tiltak som viser svak eller liten effekt. Dette sa han på NAV-konferansen i Oslo nylig.

Disse tiltakene har til nå i stor grad handlet om å gjøre det lønnsomt å jobbe og utrivelig å gå på trygd.

– Økonomiske insentiver og «aktiveringsmas» har hatt effekt for noen. For andre er dette bare plagsomt. Og for noen er det også direkte nedverdigende, sier Røed.

Knut Røed mener at det offentlige opptrer mer og mer som en bedrift der bare de beste får jobb. (Foto: Frischsenteret)
Knut Røed mener at det offentlige opptrer mer og mer som en bedrift der bare de beste får jobb. (Foto: Frischsenteret)

NAV og andre har også satset mye på å heve kompetansen til dem som står utenfor arbeidslivet. Dette viser seg heller ikke å ha særlig stor effekt.

Røed mener at både NAV-ledere og politikere har glemt noe når de har utformet tiltak for å få flere i arbeid: Det må være etterspørsel etter dem som har redusert arbeidsevne.

Hvis vi skal bruke ressurser på å motivere folk og å bygge opp kompetanse deres, må det være noen som er interessert i denne arbeidskraften, mener Røed. Ellers er jobben bortkastet.

Et stort paradoks

Offentlig sektor har et spesielt ansvar for å sørge for at alle kan inkluderes i arbeidslivet, mener Røed.

Det har ikke sunket helt inn, mener han. Tvert imot så har det skjedd noe underlig:

Det offentlige ser mer og mer ut til å opptre som en bedrift.

– Prinsippet om at det alltid er den best kvalifiserte søker som skal få jobben står veldig sterkt i offentlig sektor.

Knut Røed

– Prinsippet om at det alltid er den best kvalifiserte søker som skal få jobben står veldig sterkt i offentlig sektor. Dette prinsippet har vært et alvorlig hinder for de gruppene vi snakker om her. Jeg tror vi må diskutere dette, hvis vi virkelig mener alvor med at vi skal inkludere de med nedsatt arbeidsevne.

For en bedrift er målet å drive så effektivt som mulig. Da må man skaffe seg de beste arbeidstakerne. Men et samfunn kan ikke holde på sånn, mener samfunnsøkonomen.

Skikkelige satsinger virker

Røed tror man må snu på tenkemåten i offentlig sektor.

– Tenk deg om en bedrift også måtte betale lønna til dem de ikke ansatte. Da tipper jeg at de ville snudd seg rundt og funnet noe de kunne bruke disse menneskene til, når de likevel må betale for dem. Hvorfor gjør ikke offentlige sektor det? De må jo uansett betale lønna, i form av trygd.

Røed mener at skikkelige satsinger på å få folk med redusert arbeidsevne på jobb, har vist seg å virke. Det er dyre tiltak, men de er billigere enn alternativet.

Silje Endresen Reme innrømmer at Individuell jobbstøtte koster. Forskerne har gjort samfunnsøkonomiske analyser av hvor lenge pasienten må jobbe, før det lønner seg.

– Om en person jobber i tre år vil tiltaket allerede lønne seg, selv om de fleste ikke jobber 100 prosent, sier hun.

NAV er vanskeligst

Reme er enig med Røed i at det offentlige må ta mer ansvar for dem som står utenfor arbeid. Men hun mener at prosjektet med å bruke jobbspesialister har vist at det er mulig å finne jobb til denne gruppen.

En alkoholiker kan også jobbe. Men kanskje er det bedre å jobbe på kveldstid når han eller hun har sovet av seg rusen, framfor fra klokken 9.00 på morgenen.

Silje Endresen Reme

– Det handler ofte om fordommer. Men med jobbspesialister viser det seg at det er mulig å finne tilpasninger på de enkelte arbeidsplasser, når man bare leter etter dem.

– Det gjelder også for rusmisbrukere.

– Der det har vist seg aller vanskeligst for IPS å finne jobb til folk, er i NAV-systemet. Der vil de helst ikke ha folk som ikke er helt tipp-topp. Er ikke det et paradoks? spør hun.

Leter etter den gode matchen

Ingvill Nødland og Benedicte Sletten Larsen er begge jobbspesialister ved Fretex Jobb og Oppfølging AS i Bergen i et IPS-tiltak.

Ingvill Nødland (t.v) og Benedicte Sletten Larsen jobber som jobbspesialister i Fretex Jobb og Oppfølging i Bergen. De mener at det beste med jobben er å se på kroppsholdningen til dem som har kommet seg i jobb etter lang tid utenfor arbeidslivet. De blir stoltere og rakere i ryggen. (Foto: Privat)
Ingvill Nødland (t.v) og Benedicte Sletten Larsen jobber som jobbspesialister i Fretex Jobb og Oppfølging i Bergen. De mener at det beste med jobben er å se på kroppsholdningen til dem som har kommet seg i jobb etter lang tid utenfor arbeidslivet. De blir stoltere og rakere i ryggen. (Foto: Privat)

Mesteparten av arbeidsdagen deres handler om å følge opp jobbsøkere, både før og etter ansettelse. De ute i bedriftene og bygger relasjoner med arbeidsgiverne, og de jobber med å bli godt kjent med jobbsøkerne.

– Vi forsøker å finne ut mest mulig om begge parter for å finne en god jobbmatch, forteller Nødland.

De er innom mange ulike arbeidsplasser, alt fra byggebransjen til helsesektoren. Og de opplever at det fins mange arbeidsgivere der ute som er åpne for å ansette deres jobbsøkere, som ofte har mentale helseutfordringer.

– De fleste arbeidsgiverne vi er i kontakt med blir mest opptatt av jobbsøkerens styrker og hvordan de kan bidra på arbeidsplassen.

Behovet for hjelp varierer

Det er veldig forskjellig hvor mye kompetanse folk har, forteller de. De har noen som har jobbet i mange år, men har gått på en smell. Andre begynner helt på scratch.

– Det betyr at hvor mye og hva slags hjelp de trenger, varierer. Noen har behov for hjelp med å skrive søknader, mens andre trenger mer støtte i når de kommer i jobb. Noen synes det er greit å bare vite at vi er der i bakhånden. For andre kan det være greit at vi blir med på arbeidsplassen og har samtaler med arbeidsgiver sammen med dem.

Gjør noe med selvfølelsen

Noe av det kjekkeste med denne jobben er å se hvordan arbeidssøkeren endrer seg, fra første møte til etter at vedkommende har fått jobb, sier Larsen.

– Et fellestrekk med dem som har stått utenfor arbeid lenge er at det har gjort noe med selvfølelsen. Det å komme seg inn og bli en del av noe større gir bedre selvfølelse. Vi se det på kroppsholdningen. De blir rakere i ryggen etter å ha kommet i jobb.

Kilde:

Silje Endresen Reme m.fl: A randomized controlled multicenter trial of individual placement and support for patients with moderate-to-severe mental illness, Scandinavian Journal of Work, Environment and Health, volume 44, no 6, 2018