Polakker får seg lett jobb i Norge, men arbeidet er ofte midlertidig og usikkert, og de møter mange hindringer på veien mot fast jobb.

Dette er hovedfunnene i en studie av polske innvandrere gjort av Jon Horgen Friberg ved Fafo.

Studien hans viser at de fleste polakkene som slår seg ned her i landet ikke kommer seg videre fra de midlertidige jobbene, noe som står i sterk kontrast til det regulerte norske arbeidslivet der normen er fast ansettelse.

Selv blant polakker med mange års arbeidserfaring i Norge, får bare rundt én av fem fast jobb.

Noe av grunnen til at de oftest blir værende med én type arbeid er arbeidsgivernes stereotypiske gruppebilde av dem som uselvstendige arbeidstakere, ifølge Fribergs studie.

Da forskeren spurte polakkene selv om grunnlaget for denne steretypien, hadde de en helt annen oppfatning av situasjonen enn arbeidsgiverne.

Ansatt til korte prosjekter

Bygg- og anleggsindustrien begynte for alvor å ansette utenlandsk arbeidskraft etter at EU ble kraftig utvidet i 2004. Da ble Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia og Slovenia medlemmer i EU.

Praksisen nådde nye høyder under finanskrisen. Mange norske selskaper måtte kutte i staben, og  leide i stedet inn midlertidig arbeidskraft for å bli ferdig med prosjekter.

Men nesten ingen nordmenn ansettes på denne måten, og de aller fleste her i landet som jobber på slike kontrakter er polske. De ansettes ofte gjennom rekrutteringsfirmaer eller polske selskaper som spesialiserer seg på å forsyne norske klienter med billig arbeidskraft.

Lønna er ikke nødvendigvis så ille, men det er verre med jobbsikkerheten, og ofte vet ikke arbeiderne om de har jobb uka etter. Arbeidsgiverne kan i praksis sparke dem når som helst.

- De må jobbe hardere enn sine norske kollegaer, fordi de aldri vet hvem som vil får være med på det neste prosjektet, sier Friberg.

- Stiller ingen spørsmål

Polakker er populære på norske byggeplasser fordi de jobber hardt uten å stille spørsmål, sier forskeren, og legger til at polakkenes iherdige jobbing ofte ble nevnt i intervjuene han gjorde med norske arbeidsgivere.

- Når de skal ansette midlertidig for intensive arbeidsoppgaver foretrekker de polakker fremfor nordmenn, sier han.

Under intervjuene, sa en av arbeidsgiverne også at de polske arbeidernes hovedstryrke er at de rett og slett gjør som de blir fortalt.

- Hvis jeg sier til et polsk arbeidslag at de må bære en stabel gipsplater opp til sjette etasje fordi heisen ikke fungerer, så bærer de dem opp uten å stille spørsmål, sa en av de norske sjefene i intervju med forskeren.

Arbeidsgiveren la til at norske arbeidere ville ha sagt at det er helt uakseptabelt, og at de ville krevd en kran eller andre måter å få platene opp på.

Ikke polakker til faste jobber

De norske arbeidsgiverne mente også at selv om polakker er gode på tøff jobbing og oppgaver som kan gjøres av ufaglærte, passer de ikke like godt til mer avansert arbeid.

- Mange arbeidsgivere er skeptiske til å ansette polakker på fast basis, sier Friberg.

Arbeidsgiverne uttalte at de faste jobbene ofte krever uavhengig tenkning, god planlegging og beslutningsevne. Det at polakkene ikke stiller spørsmål blir da et problem, og ikke en fordel, mente de.

Ifølge Friberg, tror arbeidsgiverne at forskjellene mellom norske og polske arbeidere har sammenheng med de to landenes ulike jobbkulturer.

Frihet under ansvar er ”helt ukjent for dem” sa et av intervjuobjektene, og la til at arbeidsgiverne ”må kontrollere hver eneste lille detalj, fordi de (polakkene) er vant til å hele tiden bli fortalt hva de skal gjøre.”

Får ikke, eller vil ikke stille spørsmål?

Da Friberg intervjuet polakkene om arbeidssituasjonen, kom det fram annet bilde, som sto i kontrast til arbeidsgivernes oppfatning av dem som uselvstendige.

Det kom fram svar som tyder på de polske arbeiderne gjerne ville ta beslutninger, og ikke var uten spørsmål til arbeidet de ble satt til å utføre.

Polakkene beskriver mange av de samme forskjellene mellom nordmenn og polakker som arbeidsgiverne gjør, men sier at forskjellene stammer fra strukturelle posisjoner i arbeidsmarkedet, og ikke kultur.

- Nesten alle de polske arbeiderne jeg intervjuet ville ha en ”norsk jobb”, sier Friberg.

Med ”norsk jobb” mener de en fast jobb som involverer beslutningstagning og andre oppgaver som krever erfaring og kunnskap. Det de kaller ”polske jobber” er de arbeidsintensive og midlertidige jobbene.

Polakkene misliker det at de ikke får lov til å stille spørsmål ved det de driver med og foreslå andre måter å gjøre oppgaver på, ifølge studien hans.

I intervjuene sa de at dette noen ganger fører til situasjoner der de må gjøre jobber om igjen, selv om de i utgangspunktet visste at jobben ble gjort feil.

Polakkene fortalte også at usikkerheten knyttet til midlertidige jobber og det at de blir sendt fra byggeplass til byggeplass hindrer dem fra å utvikle seg i jobben.

Den polske stereotypen

Hvordan oppstår så oppfatningene? I og med at arbeidsgiverne sjelden greier å kartlegge arbeidstakernes erfaringer og evner på en ordentlig måte, velges de midlertidige arbeiderne ofte ut fra en gruppeidentitet, ifølge Friberg.

Da polske arbeidere ses på som hardtarbeidende, gir denne stereotypen dem en del fordeler.

Problemet er at stereotypien også gir dem ulemper. Ved å jobbe hardt uten å stille spørsmål, sementerer polakkene inntrykket de norske arbeidsgiverne har av dem, tror Friberg.

- Stereotypien blir en selvoppfyllende profeti. Når de defineres som annerledes, så må de også oppføre seg annerledes for å oppfylle arbeidsgivernes forventninger, sier han.

______________________________________________________

Oversatt fra sciencenordic.com av Bjørnar Kjensli

Referanse:

Jon Horgen Friberg, Culture at work: Polish migrants in the ethnic division of labour on Norwegian construction sites, Ethnic and Racial Studies, no. 1 2012 (sammendrag)