Den norske modellen i arbeidslivet og måten sykdom og arbeid diskuteres på, er en viktig del av forklaringen på at sykelønnsordningen har vært så stabil. (Foto: Erlend Aas, NTB scanpix)
Den norske modellen i arbeidslivet og måten sykdom og arbeid diskuteres på, er en viktig del av forklaringen på at sykelønnsordningen har vært så stabil. (Foto: Erlend Aas, NTB scanpix)

Derfor har ingen klart å kutte i sykelønna vår

Hvordan har det som trolig er verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, klart å overleve i snart 30 år?

Publisert

Sykelønnsordningen

Arbeidstakere har rett til 100 prosent sykelønn fra første sykdomsdag.

Fram til 16. sykdomsdag er det arbeidsgiver som betaler sykepengene. Beløpet er det samme som arbeidstakeren ville hatt som lønn i det samme tidsrommet.

Fra 17. sykdomsdag til 50 uker etter oppstått sykdom betaler folketrygden (Nav) sykepengene.Da er maksimalbeløpet nå 530 000 kroner (tilsvarende 6G). Men de fleste offentlige arbeidsgivere og mange private betaler likevel arbeidstakeren full lønn.

To krav for å få sykelønn er at du har vært i jobb i mer enn fire uker, og at inntekten overstiger en halv G. 

Etter 50 uker med sykepenger kan pasienten få det som nå kalles arbeidsavklaringspenger (tidligere attføringspenger, rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset uførestønad). Et annet alternativ er varig uførepensjon. 

Kilder: Wikipedia og Lov om folketrygd

Sykelønnsordningens historie

Fram til 1978 var det generelle bildet i Norge at arbeidere hadde dårlige ordninger og funksjonærer hadde gode ordninger ved sykdom. Slik kunne det ikke fortsette. Løsningen ble som ved mange andre reformer: Alle fikk gode ordninger.

Det offentlige utvalget som forberedte syketrygdreformen i 1978, uttalte at det under ingen omstendighet ville være «forsvarlig fra samme tidspunkt å sløyfe bestemmelsene om karenstid, å fastsette kompensasjonen til 100 prosent av arbeidsinntekten og å gjennomføre egenmelding.» Likevel var det akkurat slik det ble.

Både i Norge og Sverige fikk ansatte disse sjenerøse sykelønnsordningene.

I Sverige tok det slutt fra 1990-tallet. Da var det krise i svensk økonomi, og den svenske regjeringen satte hardt mot hardt overfor organisasjonene i arbeidslivet. De første av en lang rad med justeringer i svensk sykelønn ble satt i verk.

I snart 30 år har de fleste arbeidstakere i Norge hatt rett til full lønn under sykdom. Ordningen er nesten ikke endret på disse årene.

Kontrasten til nabolandet Sverige er stor. Der ble sykelønnsordningen justert i 1991, 1992, 1993, 1996, 1997, 1998, 2003 og 2005. Mye har handlet om å stramme inn på sykelønnen. Den siste store endringen i Sverige kom i 2006, da det ble innført strenge krav om prøving av arbeidsevne for å gi rett til sykepenger. 

I Norge har det i løpet av de samme årene skjedd én eneste vesentlig justering i selve sykelønnsordningen. I 1998 ble arbeidsgivers ansvar for å betale lønn ved sykdom utvidet fra 14 til 16 dager.

Men kutt i pensjonen

Anniken Hagelund har sett på sykelønnsordningen i en omverden hvor velferdskutt er normalen. (Foto: ISF)
Anniken Hagelund har sett på sykelønnsordningen i en omverden hvor velferdskutt er normalen. (Foto: ISF)

Anniken Hagelund er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. Med midler fra Forskningsrådet har hun gransket hvordan det har vært mulig å opprettholde den generøse norske sykelønnsordningen – i en omverden hvor velferdskutt er normalen.

Også i Norge framstår fredningen av sykelønnsordningen som nokså spesiell.

Den står for eksempel i skarp kontrast til de omfattende kuttene i pensjoner som mange av oss kommer til å møte i årene framover.

Satt på spissen: Hvordan kan det ha seg at norske arbeidstakere sier blankt nei til å bære noe av risikoen selv for to dager med forkjølelse, samtidig som de nesten uten motstand har funnet seg i å få det mye trangere som pensjonister?

Fredingen av sykepengene

– Det er jo litt merkelig dette her, konstaterer Hagelund.

– Det er ikke det at vi ikke diskuterer sykefraværet. Dette temaet setter jo stadig sinnene i kok i den offentlige debatten. For noen er den gode syketrygden vår et ubetinget gode, et uttrykk for et godt og inkluderende samfunn. For andre er det en kostbar ordning, der verken arbeid eller forebygging premieres økonomisk.

Ikke venstreside-seier

– I Norge er det lett å tenke seg at oljen gir svaret på hvordan en generøs sykelønn har stått imot alle forsøk på innstramming. Men oljen forhindret jo ikke pensjonsreformen som ble innført i 2011, konstaterer Hagelund.

Handler det da om det politiske styrkeforholdet mellom venstre og høyre i Norge. Og at venstresiden har vunnet denne kampen?

– Jeg tror ikke det. I Sverige har både høyre- og venstreregjeringer gjennomført kutt i sykelønnen, og i Norge har både høyre- og venstreregjeringer foreslått kutt, men mislyktes i å gjennomføre dem. Selv om høyresiden er mer villig til å endre trygdeordningene, er de altså ikke alene om slike ambisjoner.

Hagelund mener en viktigere forklaring er den viktige rollen arbeidslivets organisasjoner har spilt i sykefraværspolitikken. I Norge har arbeidslivsorganisasjonene deltatt både i offentlige utredninger og som avtalepartnere, sist i IA-avtalene om et inkluderende arbeidsliv. I Sverige, derimot, satte staten hardt mot hardt.

– Den norske modellen i arbeidslivet, med mye streben etter konsensus og samarbeid, er nok en viktig del av forklaringen på at sykelønnsordningen har vært så stabil.

Diskusjonen om sykelønn

Samfunnsforskeren tror også mye av svaret kan finnes i måten vi diskuterer sykdom og arbeid på i Norge.

Diskursen – altså måten vi diskuterer et politisk spørsmål som for eksempel sykelønn på – kan fortelle oss hvordan noe bør være, hva som er det riktige. Slik kan det skapes legitimitet for et tiltak, ved for eksempel å vise til at dette tiltaket er i samsvar med sentrale verdier vi her i Norge setter høyt.

Diskursen gjør også at ulike aktører får et felles språk rundt et problem.

Slik kan de lettere samarbeide – om for eksempel sykelønn og sykefravær. Og slik blir det lettere for politiske aktører å overbevise publikum om at tiltakene deres er både nødvendige og gode.

– IA-avtalen definerer nå i stor grad hvordan vi snakker om, og ikke snakker om, sykelønn i Norge, tror Hagelund.

Alt handler om aktivering

Etter 14 år med IA-avtaler og tre ulike avtaler, har da heller ingenting skjedd med pengene i sykelønnsordningen. Her er alt som før.

Men desto mer har skjedd innenfor en annen del av syketrygden, nemlig det som i dag kalles aktivering. Altså det som har med fraværet å gjøre.

– Både arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere har i løpet av 2000-tallet blitt del av et stadig mer omfattende oppfølgingsregime, sier Hagelund.

I dag handler sykdom i arbeidslivet ikke om sykepenger. I stedet handler det om oppfølgingsplaner, dialogmøter, funksjonsvurderinger, aktivitetskrav, måling av legers sykmeldingspraksis og mye mer.

Nytter IA-avtalene?

Om det nytter? Se, det er omstridt.

Men hver eneste måned rapporteres det inn til Nav om minst 10 000 oppfølgingsplaner og nesten like mange avholdte dialogmøter mellom arbeidsgivere, sykmeldte og sykmeldere. All denne aktiviteten gjør at det neppe kan reises tvil om at IA har hatt betydning for hvordan sykefravær skal følges opp på arbeidsplassene.

Disse omfattende kravene til arbeidstakerne, arbeidsgiverne, leger og andre har ikke satt sinnene i kok. Heller ikke har de fylt avisspaltene. Temaet og kravene som stilles til de syke, blir nesten ikke diskutert.

At sykmeldte må følges opp og aktiveres av arbeidsgiver, er altså blitt noe selvsagt.

– Hvordan ble det slik? spør Hagelund.

Noe av svaret mener hun altså ligger i at økonomiske insentiver har liten plass i en diskusjon som har oppfølging og tilrettelegging som hovedtema.

Mer paternalisme og kontroll

Sykelønnsordningen altså ikke latt seg rikke. Sykefraværspolitikken i Norge er derimot blitt en helt annen.

Hagelund mener dette illustrerer hvordan en velferdsstat som den norske kan styres på flere måter. Når det ikke kan skje gjennom økonomiske insentiver, så forsøker man heller å regulere din og min adferd.

– Om samfunnet i det hele tatt har spart noe på IA-avtalene, er vanskelig å beregne. Men den politiske kostnaden ved IA-avtalen har vært lavere enn om politikerne skulle ha gjort noe med sykepengene. Derfor er det blitt slik.

– Om de sykefraværende like fullt betaler en pris i form av mer paternalisme og kontroll – se det er en annen historie, ifølge Hagelund.