I en arbeidskamp er det ikke nødvendigvis bare partene selv som styrer bruk av streik og lockout.

Staten har nemlig mulighet til å pålegge de to partene å avslutte arbeidskampen og løse tvisten ved hjelp av såkalt tvungen lønnsnemnd, også kalt voldgift.

Den statlig oppnevnte Rikslønnsnemnda vil da diktere hva slags lønns- og arbeidsbetingelser den nye tariffavtalen skal inneholde.

Slike inngrep skjer relativt hyppig. Fra 1990 til 2012 grep staten inn og stoppet 39 arbeidskamper ved hjelp av tvungen lønnsnemnd.

Innenfor denne perioden ser man imidlertid at det går lengre tid før staten griper inn og stopper en arbeidskamp, ifølge forsker Åsmund Arup Seip ved forskningsinstituttet Fafo.

– Der hvor det ikke er åpenbare grunner til at arbeidskampen bør stoppes, er det klare tegn på at Statens helsetilsyn og myndighetene har lagt seg mer i selen for unngå å gripe inn i en streik eller lockout, sier Arup Seip.

Færre inngrep og lengre konflikter

I kjølvannet av en urolig tid rundt millenniumskiftet har det vært noe færre voldgift-inngrep.

I første del av utvalget som forskeren har gått gjennom, fra 1990 til og med 2000, havnet 23 konflikter med tvungen lønnsnemnd, mot 16 fra 2001 til og med 2012.

Snittet for antall dager en arbeidskamp pågår før staten pålegger tvungen lønnsnemnd har også tilnærmet blitt doblet i løpet av disse 22 årene.

Dersom man holder de to lengste streikene utenfor, har dette snittet økt fra noe i underkant av 10 dager til opp imot 20 dager.

– Dette er nok en ønsket politikk fra statens side. De ønsker å være mer tilbakeholdne, påpeker Arup Seip.

Kritiske røster

Både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner kan i enkelte tilfeller være fornøyde med at en fastlåst konflikt blir løst med tvang.

Samtidig har bruken av tvungen lønnsnemnd møtt kritikk fra flere hold, som for eksempel arbeidstakernes organisasjoner som ikke ønsket streikene avbrutt, politikere på Stortinget og internasjonale organer som vokter organisasjons- og streikeretten.

Kritikken har først og fremst vært ført etter tre linjer:

• Overstyrer partene: Myndighetene griper inn i arbeidskampen for raskt, og begrenser på den måten muligheten partene i arbeidslivet har til å benytte arbeidskamp som middel til å ivareta sine interesser.
• Svekker selvjustisen: Tidlige inngrep i en konflikt bidrar til at partene i arbeidslivet ikke behøver å opptre ansvarlig når de planlegger eller gjennomfører arbeidskamp.
• Oppmuntrer til taktisk spill: Når partene i arbeidslivet ser en regelmessighet eller et system i myndighetenes inngrep, vil de kunne tilpasse arbeidskampen etter dette og legge streiken eller lockouten opp slik at myndighetene stopper arbeidskampen.

ILO-refs av Norge

Spesielt det første punktet har internasjonale implikasjoner. Fra 1990 til 2012 har fem av myndighetenes inngripen i arbeidskamper blitt klaget inn for den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Fire av sakene endte med refs for utidig inngrep overfor streikeretten.

Trolig har dette ytterligere bidratt til å heve terskelen for at regjeringen griper inn, et avholdenhetsprinsipp som bærer navnet Rettedal-doktrinen, oppkalt etter Willoch-regjeringens arbeidsminister Arne Rettedal.

Norge har unngått ILO-kritikk siden inngrepet i streiken i finansnæringen i 2006.

– Kritikken fra internasjonale overvåkningsorganer, er trolig noe av årsaken til at staten har blitt mer varsom, sier Arup Seip.

Stoppes av hensyn til liv og helse

Gjengangeren for at norske myndigheter har grepet inn i arbeidskampene, er at innbyggeres liv og helse har vært i fare.

15 av de 39 sakene som har vært behandlet av Rikslønnsnemnda har brukt dette som et kronargument.

På andreplass, med 13 saker, er det først og fremst vist til vitale samfunnsinteresser.

– Noen hevder at det norske systemet ikke gjør partene ansvarlige for arbeidskampen. Dette kan være et argument når det gjelder inngrep i for eksempel oljesektoren, der det først og fremst er økonomiske interesser som står på spill, påpeker Arup Seip.

– Der liv og helse står i fare kan ingen regjering sitte stille å se på.

Ved siden av at regjeringen selvsagt vil vektlegge borgernes helsemessige sikkerhet høyt, er liv- og helseargumentet også viktig i en mer juridisk forstand.

De internasjonale overvåkningsorganene, som det nevnte ILO, legger nemlig sterk vekt på dette når de skal bedømme om norske myndigheter har forbrutt seg mot konvensjoner eller ikke.

– Når regjeringen kan henvise til reell risiko for liv og helse, vil de dermed stå langt tryggere mot kritikk, forteller Arup Seip.

Tilsyn styrket

Myndighetenes viktigste hjelpere for å kunne dokumentere at allmennhetens behov for å ende arbeidskamp er til stede er de statlige tilsynsmyndighetene.

Fra 1990 til 2012 opptrer referanse til ulike tilsynsmyndigheter i 23 av de totalt 49 sakene som har havnet i nemnda. Statens Helsetilsyn står for 20 av disse.

Tilsynenes rolle og autoritet har ytterligere blitt styrket i de senere år, noe som trolig har gitt regjeringen trygghet til å være mer tilbakeholden når arbeidskampen pågår.

– Tidligere kunne arbeidsgiverne innen for eksempel helsesektoren styre en arbeidskamp mot tvungen lønnsnemnd ved nesten umiddelbart å melde at helse og liv sto i fare – uten at påstandene ble grundig undersøkt, forteller Fafo-forskeren.

– I senere år har Statens Helsetilsyn fått en langt mer aktiv rolle i å sjekke at dette faktisk stemmer.

Partenes egne verktøy

Arbeidstakerne og arbeidsgivernes organisasjoner har også muligheten til å holde konflikten unna Rikslønnsnemnda.

Sentrale verktøy er økt bruk av dispensasjoner til å opprettholde driften av virksomhetenes mest vitale arbeidsområder, samt mer begrensede og målrettede streikeuttak og lockouter.

Disse verktøyene vil dermed også kunne være en del av det taktiske spillet i en arbeidskamp, der Rikslønnsnemnda kan kaste både en befriende og en truende skygge.

– I noen arbeidskamper vil partene forsøke å opptre sånn at konflikten blir stoppet ved tvungen lønnsnemnd på et eller annet tidspunkt. Derfor har det blant annet vært strid om rutinene for dispensasjoner, utdyper Arup Seip.