De med dårlig helse og lav utdanning står i mindre grad utenfor arbeidslivet i Norden enn i resten av Europa. - Det er et sterkt kulturelt press om å bidra, sier forsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Om forskningsprosjektet
Forsker Kjetil Arne van der Wel har analysert 26 europeiske land og koblet sammen individdata fra EU-SILC om personers helse og arbeid med databaser fra Eurostat og OECD som viser investeringer i arbeidsmarkedstiltak, utgifter til sosiale ytelser, graden av stillingsvern og inntektsulikheter i de ulike landene.
Arbeidslivet har blitt mindre inkluderende de siste 30 årene både i Norge og resten av Europa.
– Folk med dårlig helse og lav utdanning presses ut av arbeidslivet, men forskjellene mellom disse og andre arbeidstakere er mindre i Norge og Norden enn resten av Europa.
Det sier forsker Kjetil Arne van der Wel ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som står bak forskningsprosjektet som har analysert utviklingen i 26 europeiske land.
Flere velger å jobbe
Flere kritikere gir den norske velferdsstaten med sine generøse velferdsordninger skylden for at Norge er på uføretoppen i Europa.
– Det er et bilde som må korrigeres, sier van der Wel.
Han mener de høye uføretallene i Norge skyldes andre ting enn en generøs velferdsstat.
Siden Norge har høyere sysselsetting generelt og spesielt blant dem med lav utdanning og dårlig helse enn land med svakere velferdsordninger, trekker van der Wel den konklusjonen at genererøse velferdsordnigner ikke fører til at flere står utenfor arbeidslivet. Snarere tvert i mot.
– Forskningen viser at på tross av generøse velferdsordninger,så velger flere å jobbe i nordiske land med rause velferdsordninger enn i land med svakere velferdsordninger.
– Særlig mange er det blant dem som har minst å tjene på det, det vil si folk med lav utdanning og helseproblemer, sier han.
Her har van der Wel tatt hensyn til konjunktursvingninger og velstandsnivået i de ulike landene.
Trygd eller arbeid
Han er kritisk til teori som tilsier at folk velger mellom arbeid og trygd ut ifra hva som lønner seg.
Argumentet er at rause velferdsordninger fører til at flere ser på trygd som et godt og attraktivt alternativ til å jobbe.
Kjetil van der Wel.
Resultatet en kan forvente ut i fra denne teorien er at spesielt folk med lav utdanning og dårlig helse trer ut av arbeidslivet nettopp fordi velferdsordningene er så gode.
Men, det skjer altså ikke, ifølge forskningen til van der Wel.
– Hvis folk hadde vært så opptatt av å slippe å jobbe, så ville den generøse velferdsstaten ikke vært bærekraftig. Det er en forutsetning for velferdsstaten at folk bidrar og jobber, sier han.
– Og det ser det ut til at folk gjør i de generøse nordiske velferdsstatene.
Annonse
Kan ikke overføres
Det er imidlertid vanskelig å si om en ville hatt hell med å overføre den nordiske velferdsmodellen til andre land, mener van der Wel.
Han tror at lojalitet til staten og tanken om at man blir ivaretatt dersom noe skjer, er vesentlig.
– I de nordiske landene er det et sterkt kulturelt press om å jobbe og bidra i samfunnet, en sterk arbeidsnorm.
– Til gjengjeld for vårt arbeid og våre trygdeinnbetalinger forventer vi at staten tar vare på oss når vi ikke lenger er i arbeid.
Flere på uføretrygd
Hva skyldes så økningen i uføretrygd vi har sett i Norge?
Selv om det trolig er noen som velger trygd fremfor å jobbe er det neppe nok til å utgjøre et betydelig problem for sysselsettingen i Norge, og det er neppe mer utbredt nå enn før, ifølge van der Wel.
Han peker på flere faktorer som kan bidra til at antallet uføretrygdede øker i Norge:
Flere kvinner deltar i arbeidslivet, det betyr også flere kvinner på uføretrygd.
Høyere snittalder i arbeidsstyrken, det betyr flere med helseproblemer og flere på uføretrygd.
Folk lever lenger, det gjør at vi får flere uføretrygdede som når pensjonsalder nå enn før.
Høyere kompetansekrav
I tillegg kommer arbeidslivstrender en har sett i mange vestlige land, nemlig økt konkurranse og økte krav til kompetanse.
Annonse
For å gjøre private og offentlig virksomheter mer effektive, tyr man ofte til omstillinger og nedbemanninger.
– Nedbemanningsprosesser rammer oftest folk med lav utdanning og dårlig helse.
- Når slike prosesser skjer oftere, betyr det også at en økende del av disse gruppene presses ut av arbeidslivet, sier van der Wel.
Færre jobber
Fremveksten av en globalisert økonomi og kunnskapssamfunnet gjør at formell kompetanse blir stadig viktigere.
Grupper som tidligere var sysselsatt i manuelle yrker kan velge mellom stadig færre jobber ettersom slike funksjoner i stor grad er flyttet til lavkostland.
Økte krav til kompetanse sammen økt omstillingstakt i arbeidslivet kan ha bidratt til flere på uføretrygd i Norge, ifølge van der Wel.
Uførepanikk
Kjetil van der Wel mener det blir feil å fokusere ensidig på at Norge har et uføreproblem. Uføreratene må ses i relasjon til den høye sysselsettingen.
– Det tjener til lite annet enn å skape en uførepanikk derskylden fort legges på de uføretrygdede selv, og på at ytelsene er for generøse, sier han.
Han mener at det er viktigere å rette oppmerksomheten mot hva som kan få flere inn i arbeidslivet.
Gode ordninger for dem som står utenfor arbeidslivet – en trygg økonomi og omskolering – er gunstige investeringer som kan bidra til øktsysselsetting, ifølge van der Wel.
Van Der Wel, Dahl & Thielen: “Social inequalities in ‘sickness’: European welfare states and non-employment among chronically ill”, snart tilgjengelig i Social Science and Medicine.
