Justyna Bell, Kristian Heggebø, Ida Tolgensbakk og Marie Louise Seeberg har i en kronikk på Forskning.no kritisert vår studie om sammenhengen mellom innvandring og sosial mobilitet i Norge, og medienes omtale av den.

Medienes omtale skal vi la ligge. Men vi ønsker å svare på de kritiske kommentarene til selve rapporten. Så vidt vi kan se inneholder kronikken tre kritiske merknader til vår metode.

Les kronikken forskerne svarer på:

Nei, innvandrere tok ikke jobbene til fattige nordmenn

Bedre mål på hvor de har vokst opp

Den første er at vi plasserer personer i de arbeidsmarkedene der deres mor bor, og ikke der de bor selv. Dette gjør vi for å få et bedre mål på hva slags region de har vokst opp i, og dermed også har tatt sin utdanning og startet sin arbeidsmarkedskarriere.

Hadde vi brukt egen bostedsregion ville vi ha påført analysen en alvorlig feilkilde, ettersom valg av eget bosted kan ha vært påvirket av innvandringen som vi forsøker å finne effekter av. Dermed vil det ikke lenger være mulig å tolke en eventuell samvariasjon som en årsakssammenheng.

Bruken av mødre til å identifisere oppvekstregion inneholder likevel en liten målefeil, og det er helt korrekt at mange vil ha flyttet langt vekk fra foreldrene når de starter sin yrkeskarriere. Den målefeilen vil imidlertid bidra til at vi undervurderer eventuelle effekter på sosial mobilitet – ikke overvurderer.

Viktig å ha stabilt mål for klassebakgrunn

Bell, Heggebø, Tolgensbakk og Seeberg skriver også at en viktig forutsetning for vår analyse at lavinntektsgruppene er sammenlignbare over tid, og antyder at det kan ha blitt mer stigmatiserende og helseskadelig å ha en fattig oppvekst i 2015 enn det var i 2000.

En slik utvikling vil imidlertid ikke påvirke resultatene i vår analyse så fremt den har funnet sted i hele landet. Slike endringer over tid vil kun påvirke våre resultater dersom de har skjedd på ulik måte i ulike deler av landet på en måte som samsvarer med endringer i innvandringsmønsteret.

Vi er likevel enige i at det er viktig å ha et mål for klassebakgrunn som har en mest mulig stabil tolkning over tid. Det er bakgrunnen for at vi har valgt et såkalt rang-basert mål, der rangeringen bygger på foreldres inntekt i sin beste alder.

Det sikrer at det for alle fødselskohorter og i alle deler av landet er en nøyaktig like stor andel av befolkningen som defineres å ha lav eller høy klasse.

Tar feil om robusthetsanalyser

Endelig mener Bell, Heggebø, Tolgensbakk og Seeberg at våre såkalte robusthetsanalyser er lite overbevisende, og at vi kun gjør ørsmå modelljusteringer. Der tar de feil.

Justeringene vi gjør er på ingen måte ørsmå – de endrer det såkalte identifikasjonsgrunnlaget betydelig, ved å variere hvilke landsdeler vi inkluderer i analysen. Deres alternative forslag til robusthetsanalyser er å bruke yrkesstatus eller utdanning som indikator for «lav sosial klasse». Det ville imidlertid ha ført oss på villspor.

Bruk av yrkesstatus vil være helt meningsløst i dette tilfellet, både fordi yrkesvalg kan være påvirket av innvandring og fordi vi da mister den viktigste delen av mulige effekter, nemlig de som påvirker sannsynligheten for å være i jobb i det hele tatt.

Utdanning vil også være høyst problematisk, både fordi utdanningsvalg kan være påvirket av innvandring og fordi klassetolkningen av ulike utdanningsnivåer har endret seg betydelig over tid.

Gir ikke grunnlag til å reise tvil om våre resultater

Ingen av disse innvendingene gir altså grunnlag til å reise tvil om våre resultater. Den negative sammenhengen mellom innvandring fra lavinntektsland og den sosiale mobiliteten i Norge framstår i våre øyne som robust, og på tross av mye kritikk, har vi ennå ikke blitt konfrontert med noen troverdige alternative forklaringer for det datamønsteret vi dokumenterer.

Det betyr ikke at vår studie gir noe endelig fasitsvar. Siden det av naturlige årsaker ikke finnes noen kontrollerte eksperimenter på dette området vil all empirisk forskning være forbundet med usikkerhet. Det framkommer også klart av vår artikkel.