– Når forskning på et sterkt politisert tema som innvandring skal presenteres, er det forskernes plikt å nyansere og kontekstualisere mulige funn, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Jarl Fr. Erichsen / NTB Scanpix)
Nei, innvandrere tok ikke jobbene til fattige nordmenn
KRONIKK: Aftenpostens artikkel gjengir ukritisk rapportens hovedpoeng om at innvandring øker avstanden mellom sosiale klasser i Norge. Men studien bak oppslaget har åpenbare svakheter
Er det slik at de fattigste norskfødte taper på innvandring? 17. januar trykket Aftenposten en lengre artikkel om Frischsenterets rapport Immigration and Social Mobility.
Overskriften var «Historisk stor innvandring presset norskfødte ut av arbeidslivet». Artikkelen førte til flere oppslag i norske medier. Dessverre bidrar den til å gi leserne et vaklende grunnlag for egne meninger om migrasjon og innvandring. Vi er særlig betenkt over Aftenpostens ukritiske gjengivelse av rapporten.
Misvisende billedbruk
Vi er enige i mye av kritikken som har kommet, ikke minst av hvordan saken ble vinklet. Billedbruken fikk det til å se ut som om det er 2015-flyktningene som har ført til press på arbeidsmarkedet, noe som er svært unøyaktig.
Selv etter at den spekulative billedbruken var blitt påpekt, fulgte DN opp med et illustrasjonsfoto av kvinner i jilbab til Frischsenterets svar på kritikken. Misbruk av bilder for å oppnå en sensasjonseffekt er ikke noe nytt fenomen. En slik manipulering av publikum blir i nyere tid strategisk brukt av folk som Orban, Farage og Trump, og det er skuffende at presumtivt seriøse medier ikke holder seg for gode til dette.
Innvandringens positive sider
Det er selvsagt interessant å se på potensielle fordelingsvirkninger av økt innvandring, slik Frischsenteret har forsøkt å gjøre. Samtidig er det slik at innvandringen også har positive effekter på det absolutte sysselsettingsnivået, og her finnes det mye kunnskap som Aftenposten ikke tar i bruk.
Den overordnede sysselsettingen i Norge ville sannsynligvis vært merkbart lavere uten økningen i innvandring siden midten av 2000-tallet, og viktige bransjer som helsesektor, transport, turisme, service og bygg ville hatt store problemer uten innvandret arbeidskraft.
Ensidig framstilling
Aftenpostens artikkel gjengir ukritisk rapportens hovedpoeng om at innvandring øker avstanden mellom sosiale klasser i Norge. Men studien bak oppslaget har åpenbare svakheter. Å sette samfunnets mest sårbare grupper, de fattigste og de sist ankomne, opp mot hverandre, er en farlig øvelse.
I dette tilfellet forsvinner fortellingen om de mange i Norge som tjener på innvandring. Heller ikke nevnes fenomener som outsourcing, offshoring, nye arbeidsmarkeds(av)reguleringer, eller virkninger som ny teknologi har hatt på det norske arbeidsmarkedet.
Konkluderer på sviktende grunnlag
Formuleringer som at innvandrere «tar» jobber eller «presser» folk ut av jobb er direkte uredelige. Aftenposten gir inntrykk av at det nå er påvist at høyere innvandring i etterkant av EU-utvidelsene har presset norskfødte ut av arbeidsmarkedet. Det er feil.
For å si noe om det, måtte man ha undersøkt rekrutteringsprosesser, og aller helst fulgt disse prosessene fra den første utsilingen av kandidater, via jobbintervjuer, og til den endelige ansettelsesavgjørelsen (slik blant annet Fafo har gjort i en studie). Det er langt fra godt nok å se på endringer i sysselsettings- og lønnsstatistikk for ulike befolkningsgrupper over tid, slik Frischsenterets rapport gjør.
Kan innvandrere takke seg selv?
En forbløffende påstand i rapporten er at på toppen av at innvandrerne «tar» jobber, forklarer deres tilstedeværelse anti-innvandringsholdninger og polariseringen av norsk politikk. Sagt på en annen måte, innvandrere er selv ansvarlige for hverdagsrasismen de utsettes for.
Dette bygges opp med formuleringer som at arbeidstakerne blir «utsatt for innvandring», som om innvandring i seg selv var uheldig. Også denne påstanden gjengis uimotsagt i Aftenpostens artikkel, til tross for at den har klare likhetstrekk med tilfeller der offeret gis skylden for overgrep. En annen sak er at det glatt overses at nordmenn blir stadig mer positive til innvandring.
Årsak og virkning?
Forfatterne av studien ser på sammenhengen mellom andel innvandrere i oppvekstmiljøet til barn av lavinntekstforeldre og barnas senere inntekts- og arbeidskarriere.
De tar et kreativt grep, og måler andel innvandrere der mor bor når barnet er blitt 32 år. Denne indikatoren brukes deretter som ‘forklaringsvariabel’ for barnets sysselsetting og inntekt i alderen 33–36 år. Men her er det noe som skurrer. Det er ikke gitt at mors bosted har noen betydning for barns muligheter på arbeidsmarkedet.
I Norge er det slik at mange flytter langt vekk fra sine foreldre for å ta utdanning og starte en yrkeskarriere. Da er ikke oppvekststedet en relevant arbeidsmarkedskontekst. Dersom forfatterne mener at det å vokse opp på et sted med høy innvandringsandel påvirker deres senere utdannings- og yrkesambisjoner, så må de i det minste begrunne det langt bedre.
En viktig forutsetning for analysen er at lavinntektsgruppen er sammenlignbar over tid, men også her burde Aftenposten ha funnet grunn til å stille kritiske spørsmål. For eksempel kan det være mer stigmatiserende og helseskadelig å ha en fattig oppvekst i 2015 enn det var i 2000, blant annet fordi inntektsulikhetene har blitt større. I så fall kan det være slik at de som har vokst opp i lavinntektsfamilier har større omfang av mentale og fysiske helseplager i dag enn tidligere.
Slike mulige endringer i gruppesammensetningen kan bety at det er helt andre grunner til at færre barn av lavinntekstforeldre er i jobb: de har kanskje ikke en helsetilstand som er kompatibel med lønnsarbeid.
Åpne kort og kritiske spørsmål
Slike kilder til usikkerhet gjør det ekstra viktig at forskere spiller med åpne kort. Aller helst bør hovedanalysene suppleres med såkalte «robusthetssjekker», der man undersøker om de presenterte resultatene fortsatt holder vann når man endrer på den statistiske modellen. Robusthetsanalysene i denne studien er ikke særlig overbevisende.
Forfatterne gjør kun ørsmå modelljusteringer, og sjekker for eksempel ikke om resultatene er sammenlignbare dersom man bruker utdanning eller yrkesstatus som alternativ indikator på «lav sosial klasse».
Når forskning på et sterkt politisert tema som innvandring skal presenteres, er det forskernes plikt å nyansere og kontekstualisere mulige funn. Minst like viktig er medienes plikt å stille kritiske spørsmål. I dette tilfellet ble det dessverre begått elementære feil på begge områder.
