Barne- og familiedepartementet (BFD) har gjennom strategien Et åpnere barnevern satt kommunikasjon i barnevernet på dagsorden. Strategien gir barnevernet retningslinjer om åpenhet, informasjon og medienes betydning.

- Journalistene er ikke interessert i generelle uttalelser om rutiner, regler og lover barnevernet må forholde seg til. De er derimot ute etter gode historier som mennesker kan identifisere seg med, sier Pedersen.

Pedersen har med bakgrunn i undervisning i sosialt arbeid og på Informasjon og media ved Høgskulen i Volda engasjert seg i problemstillinger knyttet til den ensidig negative fremstillingen slike saker har i media.

Kunnskap gir selvsikkerhet

- Ett av hovedproblemene er at de ansatte i barnevernet ikke har kunnskap om hvordan media arbeider, sier Pedersen.

Videre mener han at en slik kunnskap vil øke selvsikkerheten og muligheten for barnevernet til å være mer åpent i forholdet til journalistene.

- Representanter for barnevernet må lære seg å tilby journalistene konkret informasjon som de kan bruke i sine historier om barnevernet, føyer han til.

“Barnevernet som folkefiende”

I artikkelen Barnevernet som folkefiende analyserer Pedersen ulike medietekster der barnevernet er omtalt.

Hovedformålet med analysen har vært å gi forklaringer på hvorfor barnevernet hovedsakelig blir fremstilt negativt i norske medier. Analysen har fokus på to måneder der han analyserte fem norske riksmedier og deres dekning av barnevernssaker.

Pedersen forteller at de fleste barnevernssaker i media først dukker opp i lokalavisene, for så å bli plukket opp i de store riksmediene. Og sakene blir som regel presentert som konflikter mellom enkeltindivider og det offentlige.

Kritisk og korrekt

I artikkelen har han også sett på bakgrunnen for sakene, og han sier videre:

- At media er kritisk til det arbeidet barnevernet gjør, er bra. Men, det er like viktig at en sak blir korrekt fremstilt.

Pedersen setter søkelys på utfordringer knyttet til de sakene der folket står på den ene siden mot makthaverne på den andre siden. I slike saker plasserer journalisten seg midt i mellom, klar til å hjelpe folket og til å utfordre makthaverne.

Pressen skal også forenkle og gjøre stoffet salgbart. I disse sakene er det lett å fokusere ensidig på enkeltmomenter og helst sider ved saken som vekker den offentlige interesse.

“IQ-saken”

I artikkelen viser Pedersen mellom annet til media sin håndtering av den såkalte IQ-saken, der pressen i en barnevernssak ensidig fokuserte på at mor scoret lavt på en IQ-test, og derfor stod i fare for å miste omsorgen for sine to mindreårige barn. Dette til tross for at det lå flere og viktigere momenter bak vurderingen av omsorgsovertakelsen.

I denne saken ble barnevernet løst fra taushetsplikten, og journalistene fikk innsyn i dokumentene. Til tross for dette valgte pressen likevel å kjøre ensidig på saken om IQ-testen.

I ettertid har mediene tatt selvkritikk, både når det gjelder ensidig fokus og personifisering med navn og bilde av de involverte.

Beskytte enkeltmennesket

Det er som regel den svake part som går ut i mediene for å søke allmenn støtte i en vanskelig situasjon. Journalister har lett for å overse Vær varsom-plakatens punkt om å beskytte individet mot seg selv.

De er på jakt etter den gode historien og legger mindre vekt på at de snakker med mennesker som ikke er i stand til å se konsekvensen av det de sier.

- Å la foreldre stå frem med fullt navn og bilde både av seg selv og barna i en omsorgsovertagelsesprosess er svært uheldig. Etter at saken er ferdig i media, skal jo både foreldre og barn fungere videre i lokalsamfunnet.

- Da er det ikke riktig at barn skal måtte dra på en offentlig historie. Det er derfor viktig at de som jobber med slike saker også har gode retningslinjer for hvordan en skal opptre overfor media, sier Pedersen

Ingen kommentar?

- Det er viktig at representanter for barnevernet kommer ut av “ingen-kommentar-skjulet” og bidrar i den offentlige debatten om sin egen institusjon, sier Pedersen.

- Barnevernet kan ikke forvente at det er noen andre som forsvarer deres arbeidsplass eller profesjon. De har en plikt til å arbeide for barns beste. Hvis de mener at barnevernet er til det beste for barn, må de også overbevise oss om at det er det.

- Slik de fremtrer i offentligheten i dag, er det mange som tviler på at de kan hjelpe barn, og mange kvier seg for at ta kontakt, i frykt for at de skal miste kontrollen over sine barns livssituasjon.

- Hvis de skal få til et bedre samarbeid med skoler, barnehager og foreldre, må de bli mye flinkere til å fortelle oss hva de kan tilby av hjelpetiltak og forebyggende arbeid.

Medietrening

- Ved studiet i barnevern ved Høgskulen i Volda er forholdet til media blitt en del av undervisningen, forteller Pedersen.

- De som skal jobbe med vanskelige saker, må lære seg å forholde seg til media.

Han viser til at mellom annet politi og advokater ofte er flinkere til å få frem sitt budskap, mens barnevernet som regel ikke lykkes med dette. Noe av grunnen kan være usikkerhet om hvordan de skal nå frem. Til dette er det behov for formell kompetanse og trening.

- Saker som involverer barnevernet blir vurdert og omtalt på samme måte som andre nyhetssaker. Det største problemet med saker om barnevernet er at journalistene ikke får tak i noen motsvar når den ene parten, barnevernet, blir kritisert.

- Skal barnevernet skape tillit, må de lære å kommunisere på en bedre måte, både overfor det enkelte menneske og offentligheten, avslutter Pedersen.