Jobben som mellomleder blir ofte sett på som en uriaspost. Stillingen er mellom barken og veden, hverken på toppen eller bunnen.
Deler av forskningslitteraturen fremhever mellomlederne som strategisk viktige i organisasjone. Andre forskere avfeier dem som kostnadsdrivende fartsdumper uten noen effekt på de endelige resultatene.
Hvorfor ønsker noe å bli mellomledere, og da spesielt i det offentlige? Det er et av spørsmålene som blir besvart i den nye fagboken Den kommunale mellomlederen.
Morten Øgård (t.v.), Linda Hye og Are Vegard haug fra Senter for anvendt kommunalforskning står bak den nye boken. Medforfatter Harald Baldersheim er ikke med på bildet.(Foto: UiA)
Kan ikke styres med lønn
– Mellomlederne i norske kommuner har havnet i jobben fordi de ser på det som et samfunnsoppdrag. De velger sektoren og stillingen fordi de har en tro på at de kan bidra til å utvikle samfunnet, sier forsker Linda Hye på Senter for anvendt kommunalforskning ved Universitetet i Agder.
Mellomlederne er med andre ord drevet av uegennyttige verdier som ikke er så enkle å påvirke for lederne deres.
Dette sees spesielt i skolesektoren, hvor lønn brukes som et insentiv for lærerspesialister, en ordning der slike lærere blir spesialister på undervisning innenfor ett fagområde, ifølge Utdanningsdirektoratet.
– Det er litt motsetningsfylt å prøve å stimulere mennesker med penger når de egentlig er der fordi de kjenner på et større samfunnsoppdrag, og for å bidra i elevers liv, læring og utvikling, sier Hye.
Minst nettverk i skolen
Det viser seg at kommunale mellomledere generelt ønsker seg nytenkning i organisasjonen og tid til utvikling, heller enn høyere lønn.
Skoleledere er for øvrig den gruppen som bruker minst tid på nettverk og stimulering av læring for organisasjonen. På den andre enden av skalaen finner vi kultursektoren.
– Kultursektoren er avhengig av nyutvikling av tjenester, samtidig som nettverkene deres er ekstremt viktige. Skoler er mer tradisjonsrike, og er blant dem som i minst grad søker nye ideer og samarbeidsformer utenfor organisasjonen, sier Hye.
Frihet med en pris
Forskerne ville også finne ut hvor mye makt mellomlederne har, på en skala fra konsernmodell til det forskerne har kalt landsbymodellen.
I konsernmodellen har mellomlederne stor grad av makt og myndighet, men de møter også et tilsvarende sterkt krav til å dokumentere og rapportere det de gjør.
Forskerne fant at denne modellen var mest utbredt i skolen.
Rektorer har en sentral posisjon hvor de i stor grad kan styre skolehverdagen slik de ønsker. De har stor makt når det gjelder budsjett, personale og organisering. Men friheten kommer med en pris: De er også den ledergruppen i kommunal sektor som har størst krav om å rapportere resultatene sine.
– Den enorme belastningen som denne rapporteringen fører til, gjør at det har blitt vanskelig å rekruttere ledere til skolen. Det kan være en lei kombinasjon å ha stor grad av frihet, men også mange krav til rapportering, sier professor Morten Øgård.
Annonse
Det motsatte av konsernmodellen er landsbymodellen.
Her har lederne liten makt og myndighet, og tilsvarende lite krav om rapportering. 30 prosent av alle mellomlederne i undersøkelsen falt i denne kategorien, og den er mest utbredt i omsorgssektoren i kommunene.
Hverdagsheltene
Det kommer klart frem fra undersøkelsene at jo mer ansvar som blir delegert til mellomlederne, jo mer oppnår de av resultater og jo mer trives de.
Forfatterne legger vekt på at boken ikke vil skildre mellomlederne som helter, men det betyr ikke at de ikke er viktige. Det er mellomlederne som sørger for den daglige driften i lokalsamfunnet.
– Ja, vi vil gå så langt som å si at mellomlederne er avgjørende for vedlikeholdet av vår sivilisasjon slik vi kjenner den, sier Øgård.
Bok som viser mellomledere i norske kommuner
Boken Den kommunale mellomlederen presenterer resultater fra den første representative kartleggingen av mellomledere i norske kommuner. Fremstillingen er systematisk og inkluderer alle forvaltningsområder. Kartleggingen bygger i hovedsak på en spørreundersøkelse besvart av et representativt utvalg av mellomledere, i alt 1354 stykker.
I tillegg til Morten Øgård, Linda Hye og Are Vegard Haug fra Universitetet i Agder, bidrar Harald Baldersheim til boken. Han er professor emeritus fra Universitetet i Oslo og forsker ved Senter for anvendt kommunalforskning, UiA.
