Søramerikanske primater preges av alt fra ildrøde til bleke fjes, og fra ekstembarter til hanekam og øredusker. Hvorfor så enorm ansiktsvariasjon, spurte forskere seg.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Mangfoldet i fjesene til disse apene er usedvanlig stort.
- Det finnes arter med slette svarte ansikter, nakne rødrosa ansikter, lange ører og dusker, hanekammer, superlange barter, striper og mye mer, sier Sharlene Santana i en e-post til forskning.no.
Hun er evolusjonsbiolog ved University of California. Sammen med to andre forskere har hun gått svært så utseendefokusert til verks for å finne ut hva som har spilt inn i den 24 millioner år lange evolusjonen av de mange ansiktsrariteter blant aper i Sentral- og Sør-Amerika.
Variasjonen i apeansiktene kan ha utviklet seg i et samspill mellom hva slags geografisk og sosialt miljø de lever i, ifølge studien de har publisert i Proceedings of the Royal Society B.
Blant annet ser det ut til at aper som lever i store grupper, tett på hverandre, har forholdsvis enkle ansiker med én farge og uten for mye krimkrams.
Et eksempel på aper som har ukompliserte ansikter er rødukarien.
Mange har kanskje stusset over lysende rødrosa oppsynet på denne apen, og lurt på om den er konstant hissig, eller bare generelt flau og rødmende.
Akkurat hvorfor den er så rød i fjeset, er vanskelig å svare på ved hjelp av Santanas forskning, men det at ansiktet dens er åpent og enfarget, kan kanskje gjenspeile at den er et sosialt dyr som lever i en gruppe med mange andre med-uakarier.
- Cacajao calvus lever i veldig store grupper, og ansiktene deres er ikke komplekse, slik vi ser det med våre analysemetoder. Selv om ansiktene deres er slående røde, har de stort sett bare én farge.
- Dette passer bra med funnet vårt som tyder på at enkle fjes har utviklet seg i arter som lever i store grupper, sier apeforskeren til forskning.no.
Åpent fjes for klar mimikk
Forskerne trodde i utgangspunktet at det skulle være stikk motsatt.
- Man skulle kanskje tro ansiktene ville variere mer og være mer komplekse hos dyr i større grupper, fordi det ville gjøre det mulig for et individ å identifisere ethvert medlem av gruppa. Men det var altså ikke hva vi fant, sier en av de andre forskerne bak studien, Jessica Lynch Alfaro.
Forskerne tror at de enkle ansiktene blant annet er blitt drevet frem av behovet for å kommunisere med ansiktsuttrykk.
- Arter som lever i større grupper bor tettere, og pleier å bruke ansiktsuttrykk mer enn arter der dyra lever mer spredt, sier hun i en pressemelding fra UCLA.
Ser villendende blodtørstig ut. Røduakarien er av kapusinerfamilie og veier rundt fire kilo. Den lever vesentlig av frukt, men tar også annen planteføde og en del insekter. Forekommer for det meste i sumpskoger i lavlandet i Sør-Amerika. Kilde: Store norske leksikon (Foto: Wikimedia Commons)
Santana og kollegaene kunne sikkert ha trålet skoger og dyrehager, og studert mer eller mindre uvillige apers ansikter med lupe og fargekart.
De plukket ut ti svært høyoppløselige bilder fra hver av artene de undersøkte, helst forfra, men også noen i profil, for å danne seg et mest mulig nøyaktig inntrykk av ansiktsfarge- og mønsterkompleksitet.
Dette er den første studien som undersøker hvordan sosiale og økologiske faktorer i samspill har formet evolusjonen av dette i en hel gren av primater.
Ekornapen er kanskje best kjent som Herr Nilsson i Pippi-filmene. Den er av kapusinerfamilien, og lever tallrike i skogsområder i Sør- og Mellom-Amerika. Kilde: Store norske leksikon (Foto: Wikimedia Commons)
Komplekse trekk i små grupper
Forskerne delte deretter apefjesene i 14 områder, og undersøkte hvert av dem med henblikk på både hudfarge og hårfarge og lengden på ansiktshår.
Apene kunne for eksempel ha lyst, pigmentløst hår, eller brunt, svart eller rødt hår i alle sjatteringer. Hudfargene varierte fra pigmentløs hud til rød, spraglete eller mørk hud.
De mer komplekse fargemønstre i ansiktshud- og hår fant forskerne i fjesene på aper som lever i små grupper. Santana vil ikke konkludere bombastisk med hvorfor det er slik, men man kan komme med noen ideer, skriver hun e-posten til forskning.no.
- Det mulig at arter som lever i små grupper drar fordel av å ha mer komplekse mønstre fordi det gjør det lettere for dem å peile seg inn på individer av samme art.
- Komplimenterende til dette scenariet, kan det hende at det for artene som lever i større grupper kan være en fordel med mindre komplekse ansikter. Dette fordi det kan være enklere å formidle ansiktsuttrykk, noe som er svært viktig i gruppe-interaksjoner, sier hun.
Forskerne fant at aper som levde lenger fra ekvator hadde lengre ansiktsghår. Keisertamarin, med sin flagrende bart, lever i Sør-Amerika. Kilde: Store norske leksikon (Foto: Wikimedia Commons)
Liknende menneskehud-evolusjon?
Delvis kan det se ut som årsakene til apenes ulike hudfarge kan sammenlignes med årsakene til at vi mennesker har forskjellig hudfarge, ifølge Santana.
Annonse
- Forskning som Nina Jablonski og andre har gjort har gitt god innsikt i evolusjonen av pigmentering i mennesker – som tyder på at våre mørkere hudfarger har utviklet seg i områder med høy UV-stråling.
- Våre funn tyder på at dette skjedde i noen, men ikke alle, områder av ansiktene til apene i Sør- og Mellom-Amerika; vi så nemlig at delene av ansiktet med mørk hår eller mørk hud har utviklet seg i geografiske regioner hvor det er høy UV-stråling, sier Santana.
Forskerne så også at apene som bodde lengre fra ekvator og der klimaet var kaldere, hadde lengre ansiktshår. Dette kan kanskje være fordi det bidrar til å regulere kroppstemperaturen.
