Biggen ble født på Norway Station i Dronning Maud Land, som var basen til Den norske Antarktisekspedisjon 1956–60, og han ble alles kjæledegge.

– Biggen var ikke som de andre hundene. Han likte helst å være med oss mennesker heller enn med hundene, fortalte Hans-Martin Henriksen (83 år), under åpningen av Antarktisutstillingen i Tromsø nylig. Her er Biggen viet ekstra plass.

Hundene måtte «tines» opp

Henriksen er en av fem som ennå lever av de totalt 22 mennene som deltok på Norway Station. Han var for øvrig bare 20 år da han fikk hyre som vitenskapelig assistent i meteorologi i ekspedisjonen.

– I alt var 42 grønlandshunder med i ekspedisjonen til Antarktis, og flere formerte seg i løpet av årene den varte. Fra hundegården bjeffet og logret hundene, alltid klare til slitsom innsats foran sleden. Under uvær krøllet de seg sammen, lå urørlige og lot seg fyke ned av snø og vind, men straks det løyet, dukket de frem like innsatsvillige, forteller Henriksen.

– Riktignok måtte hundene tas inn til skikkelig avtining når det stormet som verst.

Innfødte hunder klarte seg best

Det viste seg derimot at de hundene som ble brakt med fra Grønland, ikke klarte å tilpasse seg årstidene i Antarktis. De fulgte sesongene slik som på nordlige halvkule.

De hundene som ble født i Antarktis, felte hår til rett tid og klarte livet i sør bedre, slik som Biggen. Disse var alt fra fødselen utstyrt med tykke fyldige pelser og bedre tilpasset de antarktiske årstidene.

Men dette var den gangen hunder var lov å ha i Antarktis. I dag er hunder strengt forbudt der, og fra norsk hold ble forskrift om vern av miljøet i Antarktis vedtatt fra mai 1995.

Forskriften spesifiserer i § 15 at innførsel av hunder er forbudt i frykt for smitterisiko ved innføring.

Hunder til transport og føde

Før hunder ble forbudt i Antarktis ble de gjennom tidene brukt som framkomstmiddel og til transport av utstyr, og i noen tilfeller som føde.

Da Roald Amundsen erobret Sørpolen i 1911, var suksessoppskriften basert på «hurtig og effektiv transport med hundespann» til polpunktet Polheim. Han brakte med seg 98 (usikkert antall) hunder til Antarktis, for det meste innkjøpt fra Grønland.

I forkant av fremstøtet mot polpunktet ble det satt ut depoter med mat og utstyr. Depotene ble merket med tørrfisk slik at hundene på avstand skulle få ferten av lukta og treffe rett på riktig sted.

Underveis til Sørpolen ble flesteparten av hundene slaktet ned og brukt både som hunde- og menneskeføde på stedet som fikk navnet Slakteren.

Førerhunden til Roald Amundsen het Obersten og var en av de elleve hundene som returnerte fra Sørpolen og ble med skipet Fram videre til Argentina, hvor resten av hundene døde av sykdom eller ble solgt.

Bare Obersten returnerte levende tilbake til Norge.

Pålitelige

På senere ekspedisjoner ble det også brukt hunder, selv etter at beltebil var tatt i bruk. Hundene var pålitelige, og for mange ble de viktige for trivselen.

Ekspedisjonsmedlemmer både koste og pratet med «sine» hunder, slik som de gjorde på Norway Station med Biggen.

Antarktistraktaten 60 år

I 2019 er det 60 år siden Antarktistraktaten ble forhandlet fram og signert av tolv stater, der iblant Norge.

Traktaten er en internasjonal avtale om områdene sør for 60. grader sørlig bredde. Traktaten er nå undertegnet av 53 land og sikrer at hele Antarktis skal vies til fred og vitenskap.

Antarktisutstillingen i Framsenteret i Tromsø forteller om norsk forskningsaktivitet i Antarktis fra 1800-tallet og fram til i dag, og er laget i forbindelse med at det i år er 60 år siden Antarktistraktaten ble forhandlet fram og signert.

Les mer om utstillingen på hjemmesidene til Norsk polarinstitutt

Den Norske Antarktisekspedisjon 1956-60

Under Polaråret i 1957-58 som inngikk i det Internasjonale Geofysiske år deltok Norge med en treårig vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis. Norge hadde i 1939 annektert en del av det antarktiske kontinent, Dronning Maud Land, og for at dette kravet fortsatt skulle være gjeldende, var det i 1956 på tide å vise tilstedeværelse på kontinentet.

Opprinnelig skulle ekspedisjonen vare i to år, men ble utvidet til tre år. Det var en ekspedisjon organisert av Norsk Polarinstitutt, som ble planlagt og ledet av Polarinstituttets direktør Harald Ulrik Sverdrup i den første fasen. Basen til overvintringsekspedisjonen ble plassert på Märtha Kyst i Dronning Maud Land og fikk navnet Norway Station.

Selfangstskutene Polarbjørn og Polarsirkel fraktet ekspedisjonsdeltakere og utstyr ned til Antarktis. De var heldig og fant raskt en egnet plass for lossing av skutene ved isbarrieren, som fikk navnet Polarsirkelbukta. 14 deltakere og intet mindre enn 42 grønlandshunder gikk i land. Dette var i en tid hvor hunder fortsatt var en viktig del av ekspedisjonsutrustningen, for transport og lengre turer på isen.

Les mer om ekspedisjonen

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinstitutt?

Sjekk lista over nye stadnamn på Svalbard

Har kartlagt terrenget under isbreer i Antarktis

Istiden gjorde comeback for 12 500 år siden