Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark har hatt varige effekter på den politiske integrasjonen.
Dette er konklusjonene i en vitenskapelig artikkel fire forskere ved universitetene i Tromsø og Bergen nylig publiserte i Tidsskrift for samfunnsforskning.
Den viser blant annet at både valgdeltakelsen ved stortingsvalg og oppslutningen om Arbeiderpartiet falt mer i de nedbrente kommunene enn i andre nordnorske kommuner og i landet som helhet etter 1945.
Misnøye med politisk håndtering av krisen
Forskernes funn gir ny kunnskap om krigens ødeleggelser og hvordan disse opplevelsene har preget livene til de som ble berørt.
De observerte en kortsiktig nedgang i valgdeltakelsen rett etter krigen, mens den langsiktige negative effekten for Arbeiderpartiet først kom til syne på 1970-tallet.
– Dette etterslepet kan forklares både med misnøye over håndteringen av krisen og av at nedbrenningen og sivilsamfunnets påfølgende traumer i liten grad ble inkludert i det kollektive minnet om andre verdenskrig, sier forsker Joakim Aalmen Markussen ved UiT Norges arktiske universitet.
Han har forsket på utviklingen av ulike historiesyn på andre verdenskrig i Nord-Norge.
Skille mellom kommuner
Markussen forteller at det i hovedsak var ødeleggelsene under krigen som bidro til den første nedgangen i valgdeltakelsen. Så ser det ut som om reaksjonene etter krigen har bidratt til nedgangen for Arbeiderpartiet.
Skadeomfanget var enormt og utgjorde omkring 30 prosent av alle materielle skader i Norge under krigen. Sivilbefolkningen på nær 75.000 mennesker måtte forlate alt de eide og ble tvangsflyttet sørover.
– Vi ser også konturene av en skillelinje innenfor Nord-Norge mellom kommuner som ble påvirket av nedbrenningen og de som ikke ble det, sier han.
Forskerne har brukt helt nye forskningsdesign med dataanalyser som skal bidra til å si hvordan utviklingen ville vært dersom områdene ikke hadde blitt nedbrent.
– Dette er modeller som i liten grad tidligere er brukt i norsk samfunns- og historieforskning. I tillegg har vi brukt tradisjonelle modeller som gjør oss sikre på at våre funn er forskjeller som mest sannsynlig kun kan forklares av nedbrenningen og reaksjonene på denne i etterkant, sier Aalmen Markussen.
Denne eiendommelige bygningen huser åtte mennesker, to kuer og en geit. En kvelvet nordlandsbåt gjør tjeneste som tak. Veggene er spikret sammen av kassebord.(Foto: Muligens O. F. Backer / Riksarkivet / NTBs Krigsarkiv)
Ettervirkninger
Forskeren legger til at det er vanskelig å si sikkert hvordan de som opplevde nedbrenning og ødeleggelser, ble preget av det som skjedde.
– At de umiddelbart var skuffet og irriterte, på både tyske og norske myndigheter, vet vi godt. Langtidseffektene vet vi derimot mindre om. For de aller fleste var det jo dypt traumatiske erfaringer som de måtte handtere. Selvvalgt fortielse er nok beskrivende. Det ble for tungt å snakke om, og mange lot være, sier Aalmen Markussen.
Han mener det også kan ha fratatt finnmarkingene muligheten til å bearbeide traumene at landsdelen ble såpass raskt gjenreist.
Annonse
– Samtidig må vi huske på at det etter forholdsvis kort tid gikk veldig bra i Finnmark og Nord-Troms etter gjenreisningen. Det er nok ikke tilfeldig at vi ser misnøyen mot sentralmakten og nedgangen i valgdeltakelse omtrent på samme tid som det begynte å gå dårligere, sier han.
Markussen forteller videre at man kanskje opplevde at man mistet sentralmaktens oppmerksomhet fra 1970-tallet og fant da en forklaring ved å se bakover i tid.
– Med et historisk eksempel kunne de hevde at myndighetene også tidligere hadde neglisjert landsdelen,
Traumene levde videre
Han mener det er åpenbart at krigens grusomheter har, og har hatt, en helt sentral betydning for Nord-Norge.
– Spesielt gjelder dette for de nedbrente kommunene sitt selvbilde. Traumene sitter dypere enn hva vi tidligere har vært klar over, og det har fått store politiske konsekvenser, sier Markussen.
Han mener vi helt tydelig ser at krigen fremdeles er virksom.
– Det er for seint å skrive om Norges krigshistorie, men det er fremdeles tid til å vie de nordnorske hendelsene større forståelse og oppmerksomhet. Ikke fordi de er glemte, men fordi de er viktige for landsdelens identitet og fordi landsdelen er viktig for storsamfunnet, sier han.
Studien viser at traumene fra de som opplevde den siste krigsvinteren, forplantet seg og slo rot i generasjonene som kom etter.
– De etterfølgende generasjonene var til og med mye mer forbitret på sentralmakten enn hva vi har kilder for at den første generasjonen var. I krigshistorisk sammenheng er kritikken mot sentralmakten, og opplevelsen av å være forlatt, et fenomen som tiltar i styrke fra 1970-tallet, sier Markussen.
Dette handler ifølge forskeren ikke kun om en sterk historiebevissthet blant befolkningen, men at de nedbrente områdene på flere måter ble frakoblet den politiske integrasjonsprosessen i etterkrigstiden.
Berlevåg er blant de stedene tyskerne jevnet med jorden i Finnmark. Ikke et beboelseshus stod igjen, og av en befolkning på 1600 er bare 70 tilbake.(Foto: Ukjent / Riksarkivet / NTBs Bildearkiv)
Opplevelse av å stå utenfor
Annonse
Forskeren mener derfor at det ikke bare dreier seg om en slags krigshistorisk opposisjon mot det som ofte hevdes å være en sørnorsk fortelling om krigen.
Det handler om en større prosess, om politisk integrasjon og hvorvidt man opplever å bli inkludert i storsamfunnet.
– Det er svært interessant å registrere hvor tett krigshistorien henger på her, og selv om det er for seint å gjøre noe med hvordan krigshistorien har vært fremstilt frem til nå, er det stort rom fra sentralmaktens side til å bøte på Nord-Norges opplevelse av å stå utenfor storsamfunnet. Vi håper funnene kan bidra til den gryende internasjonale litteraturen om politiske konsekvenser av krig og ødeleggelse, sier Markussen.
