– Den klassiske forestillingen er at etter andre verdenskrig var Norge utarmet og utplyndret, men gjenreisingen gikk ganske raskt, sier Kristoffer Eliassen Grini.

Grini er arkeolog, og i en ny studie har han undersøkt hvordan bygg og anlegg fra okkupasjonsmakten i Trondheim ble brukt til ulike formål etter 1945. Han har også sett på hvordan byggene håndteres som kulturminner i dag.

Studien er gjort ved Institutt for historiske og klassiske studier på NTNU.

Satte uutslettelige spor

Andre verdenskrig satte uutslettelige spor i mange menneskers liv i Norge. Flere mistet sine nærmeste, og mange mistet hjemmene sine. Ikke minst i Nord-Norge hvor «den brente jords taktikk» la store deler av Finnmark og Nord-Troms i aske.

Motstandsfolk ble torturert og drept, og over 700 jøder ble deportert til nazistenes utryddelsesleirer.

Hvordan har rester av krigen, som bygg og infrastruktur, blitt håndtert i ettertid? Og hvor mye er fortsatt i bruk?

– Disse fysiske sporene kan knyttes til minner fra krigen. Derfor kan vår bruk, oppfattelse og forvaltning av dem fra 1945 og frem til i dag, si noe om hvordan synet på okkupasjonstiden har vært i endring, sier Grini.

Særlig de siste årene har det skjedd store endringer.

Flyplasser, E6 og jernbane i nord

I løpet av krigsårene bygde okkupasjonsmakten mye infrastruktur og mange anlegg og bygninger over store deler av landet. Det ble også etablert mange flyplasser. Før krigen hadde Norge tre flyplasser med fast banedekke. Etter krigen var det over 30.

Militæranlegg ble etablert mange steder i landet, kraftstasjoner ble bygd, og tele- og strømnettet ble utvidet.

Rask forflytning av tropper og materiell var viktig for okkupasjonsmakten. I Nord-Norge skulle forsyninger og mannskap til fronten i nord fram. Det la grunnlaget for utbyggingen av riksvei 50, dagens E6.

Jernbanen, ikke minst Nord-Norgebanen, ble bygd ut i samme hensikt.

Materielle ressurser ble tilført fra Tyskland

Grinis forskning består av en studie av forsvarssystemet som den tyske okkupasjonsmakten etablerte rundt Trondheimsfjorden.

Her ble det bygd ubåtbunkere og brakker, flyplasser og havner, luftvern og radar, kasinoer og kinoer.

– Det tok egentlig ikke så lang tid før Norge kom seg på beina igjen etter krigen, både på grunn av infrastrukturen som var bygd i krigsårene og også på grunn av alt materiell som lå igjen etter tyskerne. Det ble tilført mye ressurser fra Tyskland under okkupasjonen som faktisk kom Norge til gode etter krigen, sier Grini.

De materielle verdiene som står igjen den dag i dag, er spor etter dette.

– Det var i etterkrigstiden kontroversielt å si at nazistene bidro til å bygge Norge, så dette temaet har ikke vært særlig undersøkt før etter årtusenskiftet. Men nå har avstanden i tid økt, slik at vi kan se på dette med andre øyne, sier han.

– Det er trend i forskningen at krigsminner har fått et annet fokus både innen historie, arkeologi og kulturminneforskning.

Trondheimsfjorden var viktig for okkupasjonsmakten

Hitler-Tyskland var opptatt av å ta kontroll over havområder og havner. For den tyske marine var tilgang til havnebaser langs norskekysten strategisk viktig i planene om å ta kontroll over hele Europa.

Trondheimsfjorden ble ansett som et sentralt knutepunkt i Norge. Fjordens smale innløp gjorde det umulig for britiske fartøy å komme seg inn. Fra Midt-Norge kunne dessuten store tyske fartøy dra på tokt for å forstyrre eller tilintetgjøre handelsforbindelsene til de allierte.

– Trondheimsfjorden var en av hovedgrunnene til at Norge ble okkupert, sier Kristoffer Eliassen Grini.

– Absurd stormannsgalskap

Like utenfor Trondheim skulle Neu-Drontheim (Ny-Trondheim) bygges. Eller rettere sagt Nordstern (Nordstjernen) som byprosjektet opprinnelig het. Planlagt for 300.000 innbyggere var dette den største byplanen i tyskernes okkuperte områder.

Byen skulle bli en flåtebase, «et tysk Singapore», direkte styrt fra Tyskland.

Tyskland ville også etablere en stor marinehavn i Trondheim og iverksatte byggingen av de enorme ubåtbunkerne Dora 1 og Dora 2.

– Dora er det største og mest markante materielle krigsminnet i Norge. Dette og de andre tyske byggeplanene i Norge vitner nærmest om en absurd stormannsgalskap, sier Kristoffer Eliassen Grini.

– Den tyske okkupasjonen markerer på flere måter et før og etter i utviklingen av Trondheim by. Krigsarv er mer enn personlige erindringer. Den er også materiell kultur.

Storbritannia ville sprenge, Norge ville bevare

Etter krigen sto det én ferdigbygd og én halvferdig ubåtbunker på Nyhavna i Trondheim. Norske myndigheter ville beholde dem som norsk ubåtbase, mens britiske myndigheter ville at de skulle sprenges for å forhindre at de kunne havne på feil hender i framtiden.

Løsningen ble et kompromiss: Dora 1, som tyskerne hadde tatt i bruk under okkupasjonen, skulle beholdes og brukes som norsk ubåtbase.

Den halvferdige Dora 2 skulle sprenges. Sprenging av de tre meter tykke veggene av armert betong ble startet – men ble raskt stoppet.

– Det er flere forklaringer på hvorfor sprengningen ble stoppet. Én er at grunnen var for ustabil på grunn av leire og kvikkleire. En annen var at havnesjefen stoppet arbeidet både fordi det var for farlig og også ekstremt dyrt, forteller Grini.

Ubåtbunker skulle bli kjøpesenter

Så hva gjør man med slike gigantbygninger som ikke ser spesielt pene ut og som oser av vonde krigsminner?

Dora 1 fungerte som ubåtbase fram til midten av 1950-tallet, men ble etter hvert for dyr å benytte. I 1961 ble den solgt til private som tok den i bruk til ulike lagerformål.

På 1980-tallet var det planer om å omgjøre Dora 1 til kjøpesenter. De rustikke betongveggene skulle skjules bak nye materialer som skulle invitere folk inn til handel. Men planene ble aldri realisert.

På starten av 2000-tallet flyttet Arkivsenteret Dora inn i bunkeren. Byggets nærhet til vannet viste seg å skape et gunstig klima for å ta vare på arkivmaterialer, med tanke på stabil temperatur og luftfuktighet.

Dora 1 inneholder også lagerlokaler for Trondheims museer og for NTNU. Samt en svær bowlinghall.

Dora 2 har hatt flere funksjoner opp gjennom årene. I dag huser den en rekke kunnskaps- og teknologibedrifter innen maritim sektor samt verksteder.

– Nettopp dette at krigsminnene ble brukt til nye formål i Norge etter krigen, er et typisk trekk ved dem. På tross av at de var oppført av fienden, var de i mange tilfeller praktiske for mange ulike typer bruk. Til langt etter krigen var det mangel på bygningsmaterialer og lokaler. Derfor ble det som kunne brukes, tatt i bruk, forteller Grini.

Holdningsendring

I dag er Nyhavna hvor ubåtbunkerne ligger, et av Trondheim mest spennende og attraktive områder for byutvikling.

– De vidløftige planene for Nyhavna de siste ti årene har skapt et fornyet fokus på stedets fortid. Det er blitt viktig å gi byutviklingsprosjektet historisk dybde og tilknytning, både til krigshistorien og til industrihistorien i området. Det hadde nok ikke skjedd for 20–30 år siden, sier Kristoffer Eliassen Grini.

Grunnen til dette, forteller han, er en holdningsendring til sporene fra krigen som oppsto rundt årtusenskiftet.

– Det var en brytningstid hvor det oppsto en ny oppmerksomhet omkring krigsminner. Tanken om at også disse stedene var kulturminner og kunne vernes, etablerte seg. Fram til da hadde det handlet mest om hvordan byggene kunne brukes og få nye funksjoner, sier Grini.

Holdningsendringen kan ha sammenheng med at tidsvitnene og førstehåndskildene – menneskene som har opplevd krigen – er i ferd med å falle fra.

Nå er det de materielle krigsminnene, annenhåndskildene, som er igjen.

– Nye generasjoner stiller nye spørsmål til sin fortid, så vel som at nye idealer har gjort seg gjeldende i kulturminnepolitikken. Dette har ført til at flere tyske forsvarsverk og anlegg er blitt fredet og at mange slike bygg etter årtusenskiftet er kommet i fokus for fortidsforvaltning og formidling, sier Grini.

Høystatus-brakker og Rosenborg-brakka

Bevaringen av Persaunet leir i Trondheim er et annet et eksempel på holdningsendringen rundt årtusenskiftet.

Persaunet var en høystatusleir for mannskapene som jobbet på ubåtene under krigen. Ubåtmannskapet hadde tøffe arbeidsforhold ute på havet og gjorde en viktig innsats for okkupasjonsmakten. Derfor fikk de ekstra god forpleining i Persaunet leir når de var i havn.

Her var det godt isolerte, solide hus og ubåtmannskapene hadde relativt romslige boforhold.

Forsvaret eide og brukte byggene i Persaunet leir fram årtusenskiftet. Da solgte Forsvaret mange av sine bygninger og anlegg, deriblant Persaunet leir som ble solgt til private.

– Da kom riksantikvaren på banen og fredet alle husene slik at de skulle bevares som de var. Dette ville ikke ha skjedd på 1970-, 1980,- og neppe heller 1990-tallet, understreker Grini.

Også den legendariske Rosenborg-brakka på Lerkendal stadion er en arv fra krigens dager. Den er en rest av en militærleir som lå på Lerkendal.

Etter krigen var det stor mangel på lokaler og materialer, og det var ikke uvanlig at klubber og lag kjøpte tyskerbrakker for å bruke dem som klubbhus.

– Brakka på Lerkendal er nok blant de fremste symbolene på etterkrigstidens gjenbrukspolitikk av krigsminner.

Tvangsarbeid og krigsfanger

Grini understreker at den materielle arven etter tyskerne også er fylt med slit, blod og tvangsarbeid.

– Man kan ikke frigjøre den materielle arven fra den smertefulle konteksten med nazistenes bruk av tvangsarbeid og krigsfanger. Mange av de materielle levningene er også et vitnesbyrd på denne delen av historien, understreker han.

For å bygge veier og jernbane i nord brukte Hitler-Tyskland krigsfanger fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen som satt i arbeidsleirer i Nord-Norge under helt forferdelige forhold. Mange av dem omkom av utmattelse, sult og kulde, og mange ble henrettet.

Totalt døde nesten 14.000 sovjetere og over 2.000 jugoslaver i Norge under krigen.

En av veistrekningene fikk navnet Blodveien. Det er en veistrekning nordøst i Saltdal i Nordland.

Hitler ga også ordre om hurtig utbygging av Polareisenbahn til Kirkenes. Det ble ansett som viktig å bruke sovjetiske krigsfanger for at jernbaneprosjektet skulle lykkes, så tusenvis av dem ble satt inn i arbeidet.

Lever tett på krigshistorien

Kristoffer Eliassen Grini har vært interessert i krigshistorie helt siden han var liten gutt. Farfaren var opptatt av å formidle opplevelser og historier fra krigen til barnebarnet. Farfaren vokste opp på Reina i Trondheim, og som tenåring opplevde han byggingen av ubåtbunkerne Dora 1 og 2 så å si rett utenfor stuedøra.

I voksen alder bygde besteforeldrene hus på en av brakketomtene i Persaunet leir. Det er i dette huset at Kristoffer Eliassen Grini bor i dag.

Grini tok først mastergrad i arkeologi ved NTNU, og i doktorgraden kombinerte han interessen for arkeologi og krigshistorie samt sporene etter andre verdenskrig i Trondheim.

I dag jobber han som forsker ved Falstadsenteret, i tillegg til at han er universitetslektor og underviser ved Institutt for historiske og klassiske studier ved NTNU.

Referanse:

Kristoffer Eliassen Grini: Okkupasjonslandskap i Trondheim: Mellom materialitet og minne, makt og mening. Doktorgradsavhandling ved Institutt for historiske og klassiske studier ved NTNU, 2022.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Slik kan du redusere strømregningen

• 

  1.000 dager med krig i Ukraina – hva nå?

• 

  – Kvinner som har mistet et barn, fortsetter å få reklame og påminnelser om barnet som skulle vært der

• 

  Frivillige bør ikke bli venn med pasienten: – Kan havne i en følelses­messig skvis

• 

  Masterstudent fant klimatall som forskerne trenger

• 

  Neppe flere kriser enn før – men flere kriseoppslag

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER