I naturen er de fleste mat, men noen spiselige skapninger prøver å redde skinnet ved å kle seg ut som giftige slektninger. Det overraskende er imidlertid at juksemakerne ikke alltid etterligner sine farligste frender.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Naturen er et utrygt levested. De fleste av skapningene der ute står i fare for å ende sine dager i tygga på noen andre. Derfor gjelder det å være god til å forsvare seg. Eller å late som om man er det.
Det finnes massevis av vesener som har spesialisert seg på sistnevnte, de praktiserer det forskerne kaller mimikry. De er i utgangspunktet temmelig tannløse, men ligner til forveksling på beslektede arter med vond smak eller fryktelige forsvarsteknikker.
Juksebakerne bløffer seg rett og slett til en tryggere hverdag, og man skulle jo tro at bløffen ble bedre jo giftigere man så ut. Men av og til ligger evolusjonen et hakk foran den menneskelige logikk.
Forleden oppdaget et team av biologer fra University of Texas at den harmløse frosken Allobates zaparo etterligner sin minst skumle slektning. Nå har de endelig skjønt hvorfor.
Froskeeterne bestemte
Vår spiselige venn A. zaparo lever altså i samme området som den supergiftige Epipedobates parvulus og den mindre giftige Epipedobates bilinguis. Alle tre ligner ganske mye på hverandre.
A. zaparo kan beskytte seg ved å bli helt lik en av de giftige variantene. Men i stedet for å etterligne den skumle E. parvulus, eller satse på en mellomting mellom slektningene, ser A. zaparo ut som E. bilinguis.
Det er rett og slett fordi dyr som har froskene på menyen oppfører seg forskjellig, alt etter hvilken frosk de har møtt, mener forskerne. Det fant de ut etter å ha latt ei gruppe uerfarne kyllinger prøve seg på både den fæle og den mindre fæle frosken.
Helgardering
Fuglene som uforvarende hev innpå den giftige E. parvulus, fikk seg en så kraftig karamell at de i ettertida holdt seg unna alt som lignet det minste på frosken. Inkludert E. bilinguis og A. zaparo.
Men kyllingene som spiste den litt mer ufarlige E. bilinguis, ble ikke fullt så skvetne. De unngikk frosker som så nøyaktig ut som E. bilinguis, men knasket gladelig i seg alt annet.
Dermed blir den beste løsningen for juksepaver altså som følger:
Det beste er å være prikk lik E. bilinguis, for å unngå å bli spist av dyr som tidligere bare har erfaring med denne lett giftige frosken. Dyra som har møtt på den skumle E. parvulus blir jo likevel så skvetne at de holder seg unna bare du ligner litt.
Smart, hva?
Referanse:
Catherine R. Darst & Molly E. Cummings, Predator learning favours mimicry of a less-toxic model in poison frogs, Nature, 9. mars 2006, vol. 440, nr. 7081, s 208-211.
