Vi mennesker tar etter naturen når vi gjør oppfinnelser. Borrelås, gore-tex-sko og morfefly er eksempler på geniale oppfinnelser, inspirert av grep naturen foretok lenge før vi ble påtenkt.

Du blir kanskje skuffet over å høre følgende, men ikke engang våpenkappløpet er en original menneskelig oppfinnelse.

Ta for eksempel den giftige australske death adders forhold til giftig frosk.

Gift er kostbart i naturen, men dukker av og til opp hvis det er nødvendig og hvis det gir en evolusjonær fordel.

En del froskearter har for eksempel utviklet gift som beskytter dem mot å bli spist. Mest kjent er kanskje den sør-amerikanske pilespissfrosken, med kurare og liknende fiffigheter i huden.

Dødsslangen

Av en eller annen grunn har Australia fått utdelt sin del og litt til, av verdens giftige dyr. For dødsslangen, en noe upresis betegnelse for en av 15 arter i slekten Acanthophis, fordelt på Australia og Ny Guinea, har dette vært et problem.

Riktignok har den selv utviklet gift, som et trekk i den stadig pågående opprustning, men når byttet så svarer med også å bli giftig - hva gjør den da? Bli enda giftigere? Nei, det hjelper nok ikke…

Økologene Ben Phillips og Richard Shine ved University of Sydney fant ut at slangen hadde funnet en original vri av en løsning - den dreper først, men venter med å spise, skriver Science.

Forskjellbehandling

De to forskerne foret en slange på ulike froskerarter. Froskene uten gift ble hugget og spist i løpet av sekunder. Men to arter med kjemisk beskyttelse - en som utskiller et slags lim når den blir berørt, og en svært giftig art - ble behandlet ganske annerledes.

Giften og limet blir nemlig brutt ned etter en stund. Når slangen ble servert representanter for disse to artene, drepte den like lynraskt, men la seg deretter ned for å vente. I opptil 40 minutter. Og så kunne måltidet begynne, skriver Science.

En god del såkalte dødsslanger har nok, nettopp, dødd av dårlige spisevaner, før det naturlige utvalg valgte ut de individene som lot maten hvile før måltidet.

Hva som blir froskenes neste trekk, er ikke godt å si. Men at det kommer, det kan vi være nokså sikre på.

Koevolusjon

Slike biologiske våpenkappløp, eller koevolusjon, finnes det store mengder av i naturen. Koevolusjon er definert som utvikling av to arter som er delvis avhengige av hverandre på en eller annen måte, men som ikke utveksler arvestoff.

Det dukker opp når to arter lever så tett på hverandre, enten som bytte og byttedyr, planteeter og plante eller som konkurrerende planteetere. På grunn av predasjonspresset eller konkurransen, selekteres de individene som smaker dårlig, har skarpere klør, surere smak og så videre.

Utviklingen av en slik egenskap vil for en stund forskyve likevekten, før den andre arten kan svare med immunitet, lengre tenner - eller hva som helst annet som jevner ut oddsene.

Et klassisk, og ikke så dramatiske eksempel er “samutviklingen” av planter og insektpollinatorer - for eksempel frukttrær og bier. Begge er avhengige av hverandre, og utvikler seg i takt.

Referanse:

Ben Phillips and Richard Shine, When Dinner Is Dangerous: Toxic Frogs Elicit Species-Specific Responses from a Generalist Snake Predator, The American Naturalist, 2007, vol. 170, s. 936-942.

Lenke:

Science: Shrewd Snake Savors Deadly Meal