Padder er i utgangspunktet trege skapninger, men nå har forskere fra Sydney University funnet ut at agapadder har begynt å invadere nye områder i forbløffende fart.

Sammenlignet med tidligere undersøkelser kommer dyra seg fram i femdobbel hastighet.

Og forklaringa ser ut til å være enkel. Paddene i fronten av invasjonen driver rett og slett og utvikler lengre bein.

- Dette er ikke så unaturlig i en koloniseringsfase, sier professor Ole Kristian Berg ved Institutt for biologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

- Det er i utgangspunktet en naturlig variasjon i beinlengde blant paddene. I akkurat denne situasjonen er det en fordel å ha lange bein. Dyra med lange bein vandrer lengst, og er mest effektive til å spre genene sine i fronten av invasjonen.

Antageligvis virker det slik at langbeinte padder kommer seg lengst fram, der de parer seg med andre langbeinte pionerer. Dermed får ungene også lange føtter, og det utvikler seg ei gruppe dyr med lengre bein enn resten.

Ute av kontroll

Den store agapadda, Bufo marinus, kan bli opp til en kilo tung og er egentlig en amerikansk art. Men i 1935 importerte europeerne padda til Australia, i håp om at den skulle ta rotta på plagsomme insekter på sukkermarkene.

Sakene gikk imidlertid ikke helt etter planen. Padda begynte å forsyne seg av andre deler av den australske faunaen, og spredte seg raskt ut over åkrenes grenser.

Undersøkelser fra 1940- til 1960-tallet viser at dyra spredte seg med en fart på omtrent ti kilometer i året. Men så må noe ha skjedd.

Da teamet fra Sydney University satte radiosendere på moderne padder, oppdaget de at noen av krypene kunne tilbakelegge imponerende 1,8 kilometer, bare på éi natt. Kunne grunnen være at utviklinga favoriserte raske padder?

For å finne ut av saken satte teamet opp en målestasjon i et område like foran fronten av paddeinvasjonen. Her ble de værende i hele ti måneder, for å undersøke dyra etter hvert som de dukket opp. Og resultatene bekreftet mistanken.

Beiner av gårde

Paddene i den første invasjonsbølga hadde relativt lange bein, som gjorde at de beveget seg fortere og kom seg lengre i løpet av 24 timer. Først ei stund senere fulgte padder med kortere bein etter.

Forskeren fant også ut at beina til pionerene var lengre enn føttene til padder i etablerte populasjoner som ikke var på flyttefot.

Sist, men ikke minst, regnet forskerne ut at paddene i fronten invaderte nytt land med en fart på 50 kilometer i året, altså fem ganger raskere enn på 1960-tallet.

Hvorvidt framtidas agapadder vil forbli langbeinte, er derimot en helt annen sak.

Spesiell situasjon

- Forholdene kan bli ganske spesielle i en slik koloniseringsfase, og da kan dyra utvikle helt egne egenskaper som man ikke ser ellers, forklarer Berg.

- Men det å utvikle lange bein har helt sikkert sin pris, og når hverdagen setter inn er det ikke sikkert at de er så praktiske lenger. På sikt kan det hende at lengden jevner seg ut igjen.

Hele hemmeligheten bak evolusjonen er nettopp at de som er best tilpasset i en bestemt situasjon klarer seg bedre.

- Det finnes naturlig variasjon i alle arter. Bare se på menneskene rundt deg. I visse situasjoner kan en spesiell egenskap bli en stor fordel. Individene som har denne egenskapen klarer seg bedre, og sprer genene sine til flere avkom.

- Blir det for eksempel sult, er det nok bra å være liten og tjukk slik som meg, selv om det ikke er så populært til vanlig, sier Berg og klukkler i telefonen.

Og det vekker jo et visst håp. Da kan man kanskje tenke seg ei fjern framtid da det til og med vil være bra å ha skostørrelse 40 og Nord-Europas lengste tær?

Jeg håper det.

Referanse:

B. L. Phillips, G. P. Brown, J. K. Webb & R. Shine, Invasion and the evolution of speed in toads, Nature, vol. 439, 16. februar 2006, s 803.