New Zealands endemiske froskearter er ikke som andre. De fire artene tilhører en eldgammel slekt som likner mye på de froskene som levde for mer enn 200 millioner år siden. De kvekker ikke, har ikke ører og er bare aktive om natten. I tillegg har de ikke utviklet et rumpetroll-stadium, de klekkes fra egget som fullt ferdige små voksne.

Forskerne har registrert nedgang i populasjonene siden 1996, på enkelte steder er nedgangen nesten 80 prosent. Hvis ingenting blir gjort - og forskerne vet ikke riktig hva de skal gjøre - vil disse sjeldne artene være utryddet innen to år, blir det nå sagt.

Amfibiene har vært på tilbakegang over store deler av verden de siste tjue til tretti årene. Årsakene kan være mange - forurensing har vært nevnt, habitatødeleggelser, hullet i ozonlaget og flere andre forslag har også vært fremme. Alt dette kan fremdeles spille en rolle, men i siste halvdel av 1990-tallet ble det oppdaget en sopp på døde frosk i Australia og Sør Amerika. Man har senere klart å spore soppen i mange andre truete amfibiepopulasjoner, og antar nå at denne soppen (Batrachochytrium dendrobatidis) er en av hovedgrunnene til at amfibiene dør ut.

Soppen ble registrert på New Zealands endemiske frosker i 1999. Forskerne tror soppen sprer seg verden over med kjæledyr. Planter, fisk, reptiler og amfibier for akvariebruk kan føre den med seg, og hvis eierne ikke er nøye med å rengjøre utstyret sitt, slipper den lett ut i naturen - hvor den kan ramme lokale amfibier - med katastrofale følger.

Paradoksalt nok får miljøvernere og amfibieforskere en del av skylden; De beveger seg fra froskedam til froskedam og drar soppen med seg inn i froskenes selv mest utilgjengelige skjulesteder.